Økologen Wendy Turner fra Universitetet i Oslo, har avslørt en dødelig fristelse blant sebraer i Namibia. Områder forurenset med miltbrann-bakterier lokker sebraer og gnuer i døden.

Da hun oppsøkte stedet der en sebra året før hadde dødd av miltbrann, så hun ekstra grønt og frodi gress spire opp gjennom kadaverrestene, i forhold til området omkring. Andre sebraer beiter i større grad på slike dyregravsteder, og kan spre den dødelige bakterien. Det kan forårsake nye utbrudd, frykter forskere. Miltbrann er først og fremst en dyresykdom.   

Turner og hennes forskeretam har overvåket beiteaktiviteten hos sebraer, i håp om å kunne forutsi fremtidige miltbrannutbrudd, skriver LiveScience.

Biologisk våpen

Den fryktede miltbrannbakterien kan forårsake symptomer som kløende sår, pusteproblemer og feber, og kan være dødelig. Omlag 95 prosent av kjente miltbranninfeksjoner hos mennesker kommer fra hudkontakt med husdyr.

Sporer av miltbrann, eller antrax, er også brukt som biologisk våpen ved terrorisme. For flere år siden døde flere amerikanske ansatte i budbransjen og posten etter kontakt med brev som inneholdt antrax. 

Beitende dyr, derimot, får mikroben ved å spise den. Miltbrannbakterien er utbredt i Namibia og regnes som en del av parkens naturlige økosystem. De fleste miltbranntilfeller i Etosha nasjonalpark er funnet hos sebraer. Sykdommen kan drepe beitende planteetere i løpet av få dager etter at dyret har fått i seg dødelig dose. 

Mer frodig gress der døde dyr lå

Områder hvor døde sebraer er funnet, er gjerne mer frodige og har mer grønt gress enn andre områder. Da Wendy Turner i 2007 besøkte stedet der hun året før hadde funnet sebraen død av miltbrann, så hun ekstra grønt gress vokse opp gjennom kadaverrestene. 

- Jeg så frodig, grønt gress som vokste opp gjennom skjelettet i et område som ellers hadde tørt, kort gress, sier Turner til forskning.no. 

Jorda som er gjødslet av døde dyreskrotter, er mer rik på næringsstoffer som fosfor og nitrogen. Gresset rundt skrottene var også betydelig høyere og rikere på næringsstoffer, fant forskerne ut. 

De fant også miltbrannsporer på gress i inntil to år etter at sebraene hadde dødd. 

Dette fikk Turner til å lure på om disse områdene med døde miltbrann-kadavre ville tiltrekke seg beitende dyr, eller om dyrene vil bli skremt bort av sine døde artsfrender. 

Forskerne analyserte 35 steder som testet positivt for miltbrann og åtte områder som ikke gjorde det. De festet også kameraer som blir utløst av bevegelse på 13 miltbrannrammende steder, og ved 13 områder uten døde dyreskrotter. 

Turner forsikrer om at hun og teamet brukte beskyttelsesutstyr under forskningen, både da de håndterte potensielt smittsomt materiale i feklten og på laboratoriet.  

Sebraene beiter mer på smittestedene

Sebraer og små gazeller beitet opptil fire ganger så ofte på potensielt smittefarlige steder hvor en sebra hadde dødd i løpet av det siste året, enn på beiteland i nærheten uten kadavre. 

Miltbrann hindrer blodet fra å koagulere, og før døden inntrer fosser blodet ut fra naturlige kroppsåpninger. Derfor mistenker forskerne at miltbrann-rammede skrotter kan frigjøre mer næringsstoffer i jordsmonnet enn vanlige skrotter gjør, og dermed gjøre åstedet mer attraktive for planteetere. 

Forskerne forsøker nå å danne seg et bilde av hvilke faktorer som påvirker utbrudd og intensitet av miltbrann. Og finne ut om stedene og utbruddene kan forutsies. For to år siden døde en dansk sprøytenarkoman av miltbrann i et parti herion. Norske myndigheter gikk ut med en advarsel. 

- I Namibia lar bøndene husdyr og viltarter dele beiteland, så det er ikke mye separasjon mellom husdyr og ville dyr som i mange andre land, forteller Wendy Turner til forskning.no. 

Likevel er ikke miltbrann hos mennesker vanlig.  Når de oppstår, har det generelt vært koplet til konsum av kjøtt fra dyr som har dødd av miltbrann, forklarer Turner.

Vil studere hvor dyrene vandrer

- Hittil har min forskning være snevert fokusert på kadaverstedene fordi det tidligere ikke har vært data om hvordan disse områdene kan bidra til antrax-overføring over tid, sier Turner. 

Det neste trinnet er å skalere opp fra disse dyre-gravplassene til landskapsnivå, se på dyrenes bevegelsesmønster, langsiktige trender i værforholdene og dødeligheten av miltbrann i disse områdene. 

På sikt har Turner også planer om å gjennomføre en parallell studie i USA, for å se på hvordan nordamerikanske planteetere ter seg på slakteplasser. 

- Dette vil økte vår forståelse av overføring av smittestoffer som kan vedvare i lange perioder i miljøet. 

Kilde: 

Wendy C. Turner, Kyrre L. Kausrud m.fl.: Fatal attraction: vegetation responses to nutrient inputs attract herbivores to infectious anthrax carcass sites. Proceedings of the Royal Society B.