Miltbrann er i første rekke en dyresykdom og karakteriseres av sterk almenpåkjenning, plutselig død og ofte med avsondring av mørkt blod fra naturlige åpninger.
Forekomst og epidemiologi
Miltbrann forekommer overalt hvor det fins sporer i miljøet. Miltbrannsporene er svært motstandsdyktige overfor ytre påvirkninger som varme, tørking og desinfeksjonsmidler, og de kan holde seg levende i jord og i tørt materiale i årtier.
Miltbrann forekommer i dag særlig utbredt i Afrika og Asia, men også i Øst- og Sør-Europa. Sykdommen var tidligere vanlig også her i landet. I perioden 1889-1937 ble det registrert 12 770 tilfeller av miltbrann hos dyr i Norge. De fleste tilfellene var hos storfe (80 prosent) og hest (10 prosent).
Miltbrann kan forekomme hos alle varmblodige dyr, men fugler regnes som resistente. Mest mottakelig er storfe, sau og geit. Ellers er miltbrann i vårt land påvist hos gris, hund, katt, elg, hjort, ilder, mink og rev. Etter 1950 har antall tilfeller i Norge avtatt sterkt. Siste tilfelle hos dyr var i 1993 da en okse døde av sykdommen.
Dyr smittes oftest gjennom fôret. Importert kjøtt og beinmel, samt huder var smittekilde i en rekke tilfeller tidligere. Ellers er dyr blitt smittet på beite eller ved fôring med rotfrukter som har vokst i infisert jord.
Fram til 1931 ble miltbrannskadaver ofte gravd ned, og miltbranntilfeller oppsto ofte på slike steder opptil flere tiår etter nedgravingen.
Det er meget sjelden at sykdommen overføres fra dyr til dyr.
Kliniske symptomer
Fullt mottakelige dyr, som storfe og sau, har en inkubasjonstid på 1-5 døgn, og forløpet varierer fra noen få timer til 2 døgn. Enkelte dyr dør uten å ha vist forutgående symptomer. Andre får høy feber, frysninger, agalakti og kan abortere.
Slimhinnene blir hyperemiske, det oppstår blodig diaré, blod i urinen og ofte ødemer.
Patologi
Ved mistanke om miltbrann skal et kadaver aldri obduseres.På døde dyr finnes lite uttalt dødsstivhet, men blodig utflod fra naturlige åpninger og blødninger i slimhinner og på serøse hinner. Blodet er ofte dårlig koagulert og har en mørk farge. Milten kan være svært svullen, blodfylt og har en bløt konsistens.
Diagnose
Ved mistanke om miltbrann skal det tas blodprøve på blodprøveglass uten tilsetning. Av blodprøver lages utstryk som farges med polykrommetylenblått og undersøkes i mikroskop. Fra nylig døde dyr sees da typiske miltbrannsbakterier i blodutstryk. Prøver kan undersøkes direkte i felten av Mattilsynets personale eller ved innsending av prøve til Veterinærinstituttet.
Blodprøveglass med slike prøver må sendes på raskeste måte i egne støtsikre plastkapsler, og laboratoriet må varsles. Prøvene undersøkes kostnadsfritt.
