Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Den røde reven sier ikke så mye, men den er ikke stum. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Den unge hannreven ble merket 11. november i Tufsingdalen rett øst for Femunden. Etter noen dager med matsøk langs stranda, la den ut på langtur.
Turen gikk først rett sørover, over snaufjellet mellom Sølensjøen og Isteren. Så rasket den østover isen på Galtsjøen før den satte snuta videre sørøstover mot Engerdal.
Så trasket revelabbene videre over Kampflåhøgda og vidder og frosne myrer ned mot Osdalen.
En måned seinere endte reven opp i Åmot, rundt en mil nordøst for Rena. Og der trasker den rundt fortsatt, i området nordøst for Løpsjøen. Hvis ikke GPSen lyver. Og det gjør den ikke.
Hallo, Mikkel her
- Jeg får telefon fra reven om lag hvert tredje til fjerde døgn, spøker Tomas Willebrand.
Mobilen hans ringer nemlig hver gang GPS-senderen til reven kobler seg opp via GSM mobilnettet og overfører posisjonsdata for hver 12. time.
Tomas Willebrand er professor ved Høgskolen i Hedmark, og leder merkeprosjektet ”På sporet av rødreven”.
- Vi har merket fire rever, en tispe og tre hanner, men ingen har gått på langt nær så langt som denne unge reven.
- Vi hadde nok ventet at de ville gå langt, men ikke så ekstremt langt, sier Willebrand til forskning.no.
Kartet viser revens vandring fra 11. november fram til 14. desember 2011. (Foto: (Figur: Høgskolen i Hedmark))
Jages hjemmefra?
Han forteller at det er forsket lite på revens vandringer i så karrige områder som Femundsmarka.
Forskerne vet mye mer om rev i Sentral-Europa. Der er det bedre tilgang på mat. Revene har sine faste territorier, og beveger seg mindre.
I karrige områder med mindre føde vil de yngre dyrene trolig tvinges ut fra området der de er født, fordi det er for lite mat til alle. Kanskje vil eldre, dominerende søsken jage dem vekk, tror Willebrand.
Lite er imidlertid ennå sikkert om revens vandringer i den kalde årstid, på jakt etter mat.
Derfor ser Willebrand og kollegene hans fram til mange flere oppringninger fra deres utegående firbente radioreporter med rumpa så lang, før batteriene fra senderen trolig dør en gang til neste høst.
