Præriehunden, som er en liten amerikansk gnager i ekornfamilien, kan med sine bjeff og hvin gi flokken detaljerte beskrivelser av rovdyr som truer.

Det mener Con Slobodchikoff, som er professor ved Institiutt for biologi ved Northern Arizona University.

- Præriehunder har det mest komplekse naturlige språket i dyreverdenen som er dekodet så langt, sier Slobodchikoff til BBC News.

- De har ord for ulike rovdyr, og de har beskrivende ord for individuelle trekk ved rovdyrene, så språket deres består altså av mange elementer, sier han.

Se utdrag fra BBC-dokumentaren om præriehundenes varselrop.

Bjeff, pip og skvik

Når flokken oppfatter et truende dyr, som præriulv, grevling eller hauk, gir præriehundene øyeblikkelig fra seg en rekke bjeff og hyl, som kan synes å bare være et høyfrekvent lurveleven.

Det er på grunn av bjeffene at de har fått navnet sitt, selv om de slett ikke er hunder, ifølge artikkelen fra BBC News.

Etter å ha forsket på de små gnagernes varselrop siden 1980-tallet, mener Slobodchikoff å høre imponerende presise beskjeder i all skrikingen.

En av forskningsmetodene hans, som er vist tv-dokumentaren på BBC 2 denne uka, er å trekke falske grevlinger, prærieulver og hauker rundt i området til præriehundflokken, for så å lytte etter mønstre i varselropene.

Han og kollegaene har også spilt av de ulike skrikene og bjeffene som han har identifisert, fra en stor høyttaler, og fulgte så med på hvordan gnagerbanden reagerer på hvert av dem.

- Rop beskriver rovdyra

Præriehundene trenger detaljerte rop for å kunne skille de mange rovdyra og faren de representerer, fra hverandre, tror Slobodchikoff og kollegaene.

Et angrep fra en sulten prærieulv vil kunne komme raskt og overraskende.

Derfor piler den lille præriehunden mot hjemhullet, og står deretter ved hullkanten og følger med når den hører varselropet for prærieulv, ifølge biologen.

En grevling, derimot, vil prøve å grave seg ned i hullet til gnagerflokken. Når gnagerflokken hører varselropet for grevling, løper dyrene også til hiet, men bøyer seg ned så godt de kan, og forholder seg til trusselen fra en marknær posisjon.

Ut ifra funnene som præriehundforskeren har gjort i årenes løp, er språket til de små ekorndyra bygget opp av varierende rytmer og intensitet i lydene, i tillegg til at disse kan ha litt ulik melodi og toneharmoni.

Dermed kan selv korte bjeff være tettpakket med informasjon til flokken om faren som truer.  

Et spesielt varselrop kan advare flokken mot noe så spesifikt som en ”høy, mager prærieulv et stykke unna, som raskt nærmer seg”, ifølge Slobodchikoff.

- Avansert samfunn: avansert språk

Præriehunden bor i halvørkenområder i de amerikanske delstatene Arizona, New Mexico og Colorado.

I tillegg til å forholde seg til dyr som vil ha dem på matfatet, må præriehundene dessuten bale med masse andre dyr, som kaniner, edderkopper og rever, som ønsker å stifte bo i hiene deres.

Slobodchikoff tror det rike ordforrådet kan skyldes at det lille dyret lever i avanserte sosiale samfunn, ofte i flokker på flere hundre individer. De bor i et sinnrikt system av selvgravde ganger og huler i bakken.

Han har imidlertid fått motbør for konklusjonen om hvor avansert og informasjonstett språket til præriehundene er, fordi funnene må bety at de små gnagerne er mer sofistikerte språkmessig enn klokhuer som delfiner og aper.

- Fancy hvis det stemmer

- Hvis det stemmer at ropene er så fulle av informasjon som forskeren sier, er det veldig fancy. Men ingen har vært inni hodet på en præriehund, så vi kan ikke vite noe sikkert.

Det sier Torfinn Ørmen, som er zoolog på Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. Han mener det overraskende er hvor informasjonstette og detaljerte ropene til præriehundene er ifølge forsøkene til Slobodchikoff.

Men at de trenger et kommunikasjonssystem er åpenbart, sier han.

- Præriehundene lever i et landskap hvor de nærmest bare har sine egne huler å gjemme seg i, så de har utkikksposter for å oppdage farer. De har mange fiender, sier han.

Ørmen mener man ikke kan utelukke at det har skjedd en avansert språkevolusjon hos disse dyra.

- Spørsmålet er jo bare om forskeren har tolket funnene riktig, sier han.

Ikke lett å forske på dyrespråk

Zoolog Petter Bøckmann, som også jobber på Naturhistorisk museum, er heller ikke overrasket over at de små flokkgnagerne har et varslingssystem.

- Dyr som lever i åpent lende og er litt plumpe og velsmakende, som disse absolut må sies å være, de må ha et system, ellers vil de ikke eksistere lenge. Dette kjenner man til fra aper, og fra surikatene, sier han.

Han tror imidlertid at forskning på språk hos dyr ofte kan være drevet fram av fascinasjonen vi mennesket har for den ikke-menneskelige intelligensen i verden, og at vi fort kan bli litt fastlåste i vår egen forestillingsverden av hva språk og bevissthet er. 

Han vil likevel ikke avfeie tolkningene til den amerikanske biologen om smågnagernes språkevne. 

Om kritikken Slobodchikoff har fått fordi tolkningene hans innebærer at præriehunden overgår aper og delfiner på språkfronten, sier Bøckmann at dette er en klassisk ryggmarksrefleks fra forskere.

- Men vet de hvor avanserte aper og delfiner er? Det er sunt at forskningsfunn skal møtes med skepsis, men skepsisen bygger på det vi vet fra før, og vi vet ikke alt her i verden, sier Petter Bøckmann til forskning.no.

Kilder:

M. Walker. Burrowing US prairie dogs use complex language. Artikkel fra BBC News, 2.februar 2010.