Ordet “museum” maner fram bilder av et sted med glassmontre, billettluke og uniformerte vakter - og en kafé med svette ostesmørbrød. Men et museum er mye mer enn dette, og mange av dem som jobber på for eksempel Zoologisk museum på Tøyen i Oslo har aldri hatt på seg en uniformslue eller vist en skoleklasse rundt.

Mer enn montre

Vi går opp lange trapper med trinn laget av massive steinblokker. Øystein Wiig viser vei. Han er zoolog og professor, og arbeider ved Zoologisk museum.

- Museet er ikke bare utstilling, langt derifra! Mange av oss som sitter her som vitenskapsfolk er rekruttert for å drive forskning, sier Øystein Wiig.

Forskere som Wiig dokumenterer, samler og systematiserer. Når mange nok forskere gjør det lenge nok, blir resultatet en gedigen samling av skjeletter, skaller og dyr og insekter som blir stoppet ut, lagt på sprit eller montert opp.

- Vi har nok fire til fem millioner eksemplarer her. Av pattedyr har vi rundt 20 000, men det er på insektsiden det virkelig blir mange individer, siden det fort blir til at det er mange insekter som ligger på et glass. Det er nok under 1 promille av alt vi har som blir stilt ut, sier Wiig.

Det er ikke vanskelig å ta ham på ordet. Loftet på Zoologisk museum virker nesten endeløst. Det er skap på skap, hylle på hylle, med en salig blanding av skaller og skjeletter, løse horn og hele utstoppede dyr, maurslukere og flaggermus. En hvalskalle her, en støttann der.

- Du merker at vi bruker møllkuler, sier Wiig. Og det er ikke til å stikke under en sofa at loftslufta er litt tett. Men det ser ikke ut til å hemme Wiig, som spretter rundt og åpner skapdører og eskelokk, peker og forteller. Det er ikke fritt for at forskning.nos utsendte føler seg som sjuåringer igjen.

Alvor

Men disse samlingene er selvsagt ikke bare bygget opp for å få voksne menn (og kvinner) til å få ha det litt moro.

- Vi studerer livet. Disse samlingene er en dokumentasjon av det biologiske mangfoldet og den genetiske utviklingen. Samlingen blir som et arkiv der man kan gå tilbake og gjøre undersøkelser på gammelt materiale. Det har vi gjort blant annet på ulv, noe som var nyttig i forbindelse med diskusjonen om hvorvidt det gikk an å ha en levedyktig bestand i Sør-Skandinavia. Da ekstraherte vi DNA fra hundre år gamle skaller vi hadde i samlingen her, forteller Wiig, som også mener dette arkivmaterialet er viktig i forbindelse med studier av forurensning.

En annen nytteverdi ved det å ha samlinger er de såkalte “typene”.

Når man oppdager en ny art, blir det første individet fra denne arten som blir beskrevet, kalt en “type”. Det vil si at beskrivelsen av hele arten tar utgangspunkt i akkurat dette ene dyret. Dette er fordi dyr man finner senere skal kunne sammenlignes med denne typen for å se om det dreier seg om samme art, eller om et helt annet dyr. På Zoologisk museum har de et 20-talls typer pattedyr fra hele verden lagret, og hit kommer forskere fra hele verden for å studere disse.

En tredje verdi ved slike store samlinger vil nok neppe professortyper som Øystein Wiig innrømme, men det er selvfølgelig at det å ha disse samlingene er litt som for en sjuåring å få bli igjen i lekebutikken etter stengetid. Så er dette stedet der zoologer får lov til å jobbe hvis de er snille?

- Ja. Og heldige! sier Wiig.

Flodhester

Øystein Wiig nekter å trekke frem noen enkelt favoritt av alt det museet har på lager, men vi merker at han synes det er ekstra moro med samlingen av flodhestskaller.

Flodhesten ser kanskje ut som et dyr som er spesialdesignet for å lages i kosedyrutgave, men flodhester er livsfarlige. Flodes slektninger dreper flere mennesker i Afrika hvert år enn noe annet dyr (bortsett fra mennesket, da), og er hissige mot hverandre også - noe dyr gjerne blir når de må slåss for å få pare seg. Mange flodhestskaller har derfor merker etter de gigantiske hjørnetennene til andre hannflodhester. Det samme finner man på skallene til hunnene, for det er ikke lett å ha en oppimot fire tonn tung flodhesthanne oppå seg - når man i tillegg gjør det i vannet. Heldigvis får hun lov til å komme opp og trekke pusten i ny og ne.

En annen fascinerende ting med flodhester er selvfølgelig at hodeskallene deres ser helt vanvittige ut. Og når man har et loft fylt med slike ting, er det kanskje noen ganger det blir litt nifst å være her oppe alene?

- Vel, jeg skrur jo på lyset med en gang jeg kommer inn? ler Wiig.

Det beste ved samlingen på Zoologisk museum er likevel at det jeg sa i ingressen om at du ikke får se det, var egentlig bare ljug. Ved spesislle anledninger tas noen av godbitene fram. Museet har folk som jobber med å ta i mot skoleklasser og grupper av besøkende. Det er bare å ringe på forhånd. Kanskje får du se en sjeldenhet.