Oppdag våre andre nettsteder:

Du leter kanskje etter...

Oppdag våre andre nettsteder:

Annonse

Skallen og halsen på et fossil av et dyr med enorme sabeltenner.

Sabeltanntigeren Smilodon er langt fra det eneste dyret som har utviklet sabeltenner. Hvorfor har det skjedd så mange ganger?

(Foto: Wilfredor, tilgjengelig via Wikimedia Commons)

Sabeltenner har blitt brukt av mange dyr gjennom livets historie. Hvorfor?

Forskere har testet stikk-egenskaper for å finne ut mer.

Ingrid Spilde journalist

Publisert 16.01.2025 - 00:01

Det er i hvert fall 265 millioner år siden livet først gjorde oppfinnelsen:

Sabeltenner.

Førstemann ut – så vidt vi kjenner til – var gorgonopsiden, et pattedyrlignende krypdyr med lange, knivlignende hjørnetenner. (Les mer om dette rare dyret i denne saken.)

Men det som altså er interessant, er at dette bare var én av flere arter som gjorde den samme oppfinnelsen.

Opp igjennom tidene har sabeltenner faktisk utviklet seg minst fem ganger, i helt ulike rovdyr, skriver Tahlia Pollock fra University of Bristol og hennes kollegaer i siste nummer av Current Biology.

Hvordan kan det ha seg? Handler det rett og slett om at sabeltenner er det perfekte jaktvåpen?

Forskerne har forsøkt å finne dypere svar i denne mye omdiskuterte saken.

Et hårløst, hundelignende dyr går i mudderet ved en vannkant. Mindre sabeltenner stikker ut på undersiden av munnen. — Gorgonopsiden var et pattedyrlignende krypdyr. Det er det første kjente dyret med sabeltenner.

Skarpe kniver

Sabeltennene skiller seg fra vanlige hoggtenner flere måter:

De er lenger og flatere, som kniver. Dette kan gjøre at de lettere skjærer igjennom hud og vev.

Samtidig gjør formen at tennene tåler mindre press før de brekker – noe som selvsagt er katastrofalt for et rovdyr.

Dersom sabeltennene faktisk var uovertrufne jaktvåpen, skulle man tro at evolusjonen ville drive tannutviklingen mot et balansepunkt med mest mulig kniv, men minst mulig risiko for brudd.

Dobbelt så effektive

Pollock og kollegaene analyserte formen på 25 sabeltenner og 70 hoggtenner fra ulike arter. De gjorde dessuten tester for å undersøke hvor effektive de forskjellige formene var for å trenge inn i materialer som ligner hud og kjøtt.

Og nå bekrefter resultatene tidligere mistanker.

Sabeltennene er virkelig utrolig effektive. De kutter gjennom testmaterialet med bare halvparten av kreftene som trengs med andre tenner.

Analysene av alle tennene viste dessuten at formen på sabeltennene lå akkurat på det optimale punktet mellom evnen til å kutte og styrken til ikke å brekke.

En modell av en sabeltanntiger som angriper et kjempedovendyr er utstilt på et museum. — I en utstilling ved La Brea Tar Pits and Museum angriper en sabeltanntiger et kjempedovendyr. Ingen vet helt sikkert hvordan disse dyra virkelig levde. Men vi vet at de døde ut omtrent på samme tid.

Stakk i hjel

Trolig var det tennenes fortreffelige egenskaper under jakt som drev fra den samme utviklingen flere ganger i evolusjonshistorien, mener Pollock og kollegaene.

De argumenterer også for at dette forteller oss noe om hvordan disse dyra jaktet.

Mange av dagens rovdyr dreper ved å holde fast og kvele byttet. Her ville sabeltennene neppe være noen fordel. En voldsom dragkamp mot et sprellende bytte ville bryte og presse på tennene og øke risikoen for at de knakk.

I stedet mener forskerne at sabeltanndyra brukte tennene som kniver, til å stikke i hjel store byttedyr.

Men hvis denne teknikken var så effektiv, hvorfor finnes det ikke et eneste sabeltanndyr i verden i dag?

Tapte da verden forandret seg

Pollock og kollegaene tror resultatene fra testen kan være med på å forklare dette også.

De knivlignende tennene var trolig spesialtilpasset for å stikke og ødelegge mykt vev hos store byttedyr. Men når verden endret seg, og det ble færre store dyr, var kjempetennene antagelig ingen fordel lenger.

I konkurransen mot andre rovdyr tapte sabeltanndyra terreng, tror Pollock og co og får støtte av to andre forskere som uttaler seg i vitenskapsmagasinet New Scientist.

– De svært spesialiserte sabeltannrovdyra klarte ikke å tilpasse seg raskt nok, sier Stephan Lautenschlager fra University of Birmingham til magasinet.

For 10.000 år siden var det slutt. Da døde den siste sabeltanntigeren ut sammen med resten av megafaunaen.

– Jeg tror dette er noe av grunnen til at sabeltann-formen ikke har utviklet seg på nytt i dag – vi har ikke megafaunaen, sier Julie Meachenved Des Moines University i USA til New Scientist.

– Byttedyra er ikke der.

Referanse:

T. I. Polloc, Functional optimality underpins the repeated evolution of the extreme “saber-tooth” morphology, Current Biology, januar 2025. Sammendrag.