Maurforsker Torstein Kvamme foran den største kjente maurtua i Norge, to meter og 38 centimeter høy. Det norske kuperte terrenget med sydvendte, solrike skråninger fungerer som varmefangere for maurene. Dermed kan de leve lengre nord enn klimaet ellers skulle tilsi. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no)
Maurforsker Torstein Kvamme foran den største kjente maurtua i Norge, to meter og 38 centimeter høy. Det norske kuperte terrenget med sydvendte, solrike skråninger fungerer som varmefangere for maurene. Dermed kan de leve lengre nord enn klimaet ellers skulle tilsi. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no)

1814: En maurodyssé

Multimedia: Norges høyeste kjente maurtue kan være 250 år gammel, eller kanskje mer. Historien om tua og norgeshistorien kan veves sammen. Men noen ganger rakner veven, for maur og mennesker er både like, og svært forskjellige.

Fortellingen starter et sted i Trysils dype skoger. Maurforsker Torstein Kvamme fra Norsk institutt for skog og landskap har tatt meg med hit for å vise meg Norges høyeste kjente maurtue.

Han vil helst at stedet der tua ligger, ikke skal bli for godt kjent. Det sjeldne byggverket skal skånes fra å bli ramponert.

Skjønt, i disse traktene er det ikke bare mennesker som kunne funnet på å herje i tua. Her streifer også bjørnen, og den graver noen ganger i tuer.

Vi gjør videoopptak. Etter en stund merker vi at det kravler og kryper på innsida av klærne. Men vi er så oppslukt av jobbingen at vi bare klasker oss på magen og sidene for å drepe de krabatene som har funnet veien inn under skjorte og bukse.

Tidsmaskin

Ingen vet sikkert hvor gammel denne tua er. Men den kan være 250 år, eller kanskje enda eldre. Hvordan så det ut her da tua ble anlagt, kanskje på slutten av 1700-tallet? Torstein Kvamme gir et mulig svar, og vi har diktet videre på svaret.

Tidsreisen starter en sommerdag tilbake i 1764 ….

Video: Arnfinn Christensen

Når maurene svermer

Vi vet ikke om det var akkurat slik det skjedde. Men eventyret forteller hvordan svermingen og paringen mellom en maurhann og en maurdronning kunne ha skjedd.

Maurene svermer for å pare seg om sommeren i klart, varmt vær. Når det regner, er det oftest for kaldt for de vekselvarme insektene, og sikten er også for lav for hannene, som skal se hunnene.

Svermingen kan skje raskt og samtidig for flere maursamfunn i et område. De kan slå seg sammen til gigantiske svermer. Slik blandes gener fra flere samfunn. Dette motvirker innavl.

Gigantsvermene sikrer også at noen maur alltid overlever øyenstikkere og andre rovdyr. De overlever som art rett og slett fordi de er så mange.

Voldsom paring

Hannene bruker synet for å finne fram til dronninger i svermen. Dronningene lokker også til seg hanner med luktstoffer, feromoner. Hos noen arter er det hannene som lokker med feromoner.

Samtidig prøver dronningen å unnslippe pågående hanner. Bare de raskeste klarer å gripe en dronning i lufta. Hos noen maurarter er det bare hannene som flyr. Dronningene sitter på bakken ved tua, og venter på hannene. Så vandrer hun ut til fots for å lage en ny tue.

Paringen er voldsom. Kjønnsorganet til hannen nærmest eksploderer inne i dronningen. En dronning kan pare seg med flere hanner.

Hannenes eneste oppgave er å pare seg. De kan ikke en gang ta til seg føde de få dagene de lever. Derfor dør de kort tid etter paringen.

Dronningen lagrer spermen fra hannen i et kammer i buken. Der lever den videre så lenge dronningen lever, opptil 20 år. I løpet av denne tida kan spermen befrukte flere millioner egg.

Et eventyr med flere utganger

I vår fortelling anlegger en enslig dronning et nytt maursamfunn. Men maursamfunn kan anlegges på flere måter, forteller Torstein Kvamme.

En kald start

Hvis dronningen alene starter et nytt maursamfunn, er det sårbart den første tida. Men også seinere har maurene et problem: Hvordan takler de kulda? Hvordan overlever de vinteren? Maurene får hjelp både fra sine egne kroppsvæsker og fra den norske naturen, forteller Torstein Kvamme.

Maur fra flere samfunn kan sverme samtidig i et område. Slik blandes gener, og innavl unngås. Risikoen for hver enkelt sårbar maur blir også mindre. (Illustrasjon: Arnfinn Christensen, forskning.no)
Maur fra flere samfunn kan sverme samtidig i et område. Slik blandes gener, og innavl unngås. Risikoen for hver enkelt sårbar maur blir også mindre. (Illustrasjon: Arnfinn Christensen, forskning.no)

Hvordan går det med maurdronninga i fortellingen vår? Klarer hun seg?

Neste kapittel: 1765 – hardt arbeid i små kår

Om maur og mennesker

I denne artikkelserien veves to historier sammen – historien om Norges høyeste kjente maurtue og historien om Norge etter 1814.

Hva skiller oss, og hva forener oss?

Del 1: 1814 – En maurodyssé

Del 2: 1765: Hardt arbeid i små kår

Del 3: 1814: Et samfunn blir til

Del 4: 1890: Revolusjon i kommunikasjon

Del 5: 1910: Mauren – en sosialist?

Del 6: 1940: Krig

Del 7: 2000: Nettsamfunn og supersamfunn

Samarbeid om maur

Artikkelserien Om maur og mennesker er et samarbeidsprosjekt mellom forskning.no og Norsk institutt for skog og landskap. 

forskning.no har ansvar for innhold og utforming. Norsk institutt for skog og landskap har bidratt med faglig assistanse og finansiering. 

Powered by Labrador CMS