Vi var på kveldstur, og hun ble borte i mørket. På et sted hun forsvinner, bemerkelsesverdig ofte. Jeg plystret, og noen sekunder senere kom hun. Langsomme skritt, senket hodet - og halen låst over anus.
- Bella, har du prøvd å stjele maten til Timmy? spurte jeg.
- Neida, svarte hun, og logret forsiktig, svært forsiktig.
– Jeg var bare borti her, jeg – har ikke gjort noe galt! Neida.
Men lot jeg meg lure?
Lukter når de lyver
Dyr har ikke så lett for å lyve, men de klokeste av dem prøver likevel.
Bella hadde imidlertid et problem. Logringen.
En lystig logring kunne forledet meg til å tro at hun slett ikke hadde forsøkt å stjele mat fra nabobikkja. Men samtidig ville hun da ha avslørt seg selv, i det minste i egne øyne – eller nese.
Hunder utsondrer nemlig hormoner når de er nervøse, og disse luktene oser ut av anus.
Vi kan tenke oss hvordan «halen mellom beina» utviklet seg. Den bøllete bikkja prøver å stjele maten din. Du reiser manken, rygghårene stritter – du ser kjempestor ut. Du viser de lange og sterke tennene dine, knurrer lavt og selvsikkert. Tyven skal være tøff for å gå et skritt nærmere.
Kanskje greit, da, at du samtidig unngår å sende luktsignalet «Jeg er livredd for deg!»
Så du lukker anus med halen. Dette er en bløff, det reneste pokerfjes.
Taktiske løgner
Vi kan godt kalle insekters kamuflasjefarger for en slags løgn. Eller påfuglens fantastiske hale – Jeg er den beste mannen du kan finne! Vi kan kanskje kalle det evolusjonær løgn – men det vi er ute etter her, er bevisst løgn – «taktiske handlinger». En fattig mann i en skinnende Jaguar.
Hvis en capuchinerape finner en godbit, og det er en høyere rangert ape i nærheten, kan den sende ut et advarende rop – Se, en ørn! Alle løper i dekning, og den har maten for seg selv. Er det bare lavere rangerte individer i nærheten, bryr den seg ikke.
Når en hannbavian parer seg, utstøter han høylytte paringsrop. Men bare hvis han driver på med en lovlig partner. Skulle det komme en fremmed hunn på leting etter litt oppmerksomhet, foregår akten i ytterste stillhet.
Er det en god strategi å aldri lyve?
Det er forskjell på løgn og løgn. Du får ungene til å tro at du er julenissen. Du jubler over gaven fra bestemor – selv om du hater DDE. Du lyver til folket om at jødene er en trussel. Eller du er den gamle damen som Leonard Cohen synger om. Hun som «died without a whisper» - hun som «Kept us hidden in the garret - Then the soldiers came»
Løgn kan være «det rette» - og det kan være dypt moralsk forkastelig. Hjerneskanning viser hvordan vi må anstrenge oss, noen med å være ærlige, andre med å lyve.
Det er imidlertid én gruppe som skiller seg ut – det er de som Aldri lyver.
De som Aldri lyver, lyver Aldri. Punktum. Og skanningen viser at de ikke sliter med dette. Antagelig fordi løgn rett og slett ikke er aktuelt.
De er slik, fordi de er oppdratt slik, sier biologen og hjerneforskeren Robert Sapolsky i boka Behave. De vokste opp i hjem der det aldri ble stilt spørsmålstegn: Du skal ikke lyve. Aldri!
Så kan vi spørre oss om dette er en god strategi – for eksempel hvis du har en partisaner gjemt på loftet.
Skal du lyve overbevisende, må du tro på din egen løgn
Robert Trivers er løgnens biolog, han har brukt livet på å studere løgnens og selvbedragets evolusjon.
Han ser de to som tett sammenvevd. Vi undertrykker smertefulle minner, vi konstruerer løgner om våre egne liv, falske minner. Vi bagatelliserer vår egen umoralske oppførsel. Hvorfor? spør han i boka Deceit and Self-Deception – og gir svaret i bokas undertittel: «Fooling yourself the better to fool others.»
Skal du lyve overbevisende, må du tro på din egen løgn.
Kanskje bikkja tror hun ikke er redd, dersom hun skjuler lukta? Kanskje det gjør henne modigere, kanskje truslene hennes fremstår mer overbevisende – kanskje den andre bikkja ikke stjeler maten?
Slik kan løgnen ha oppstått.
Men for oss vanlige mennesker, vi får nok middag i dag også – ingen store trusler ligger på vent bak neste hjørne. Hvorfor juger vi?
En ting er kultur. Er du oppdratt til å ikke lyve, lyver du som sagt ikke. Er du oppdratt til det motsatte – lyver du.
I en undersøkelse skulle 2500 studenter fra 23 land slå terning i enerom, deretter selv rapportere resultatet. Jo høyere tall, jo mer penger fikk de med seg hjem. Selvsagt var et skjult kamera involvert. Det forskerne var interessert i, var hvem som jukset. Kultur var en god indikator. Studenter fra land med mye korrupsjon, svarte formuer og politikere som beriket seg på folkets bekostning, hadde en høyere tendens til å oppgi høyere skår enn andre studenter.
Men så har vi alle de andre drivkreftene. Følelser. Nødvendighet. Vi vil ikke såre bestemor, vi vil beskytte partisanene på loftet.
Eller vi søker makt.
Får trivielle løgner til å føle oss bedre?
Men vi lyver jo om en masse unødvendige ting, også, innvender Trivers. Hva fikk du på matteprøven? Fem, svarer du – selv om du egentlig er fornøyd med den fireren. Skjønte du ikke at det var han som var morderen? Jeg forsto det omtrent før filmen begynte! Vet du hva – han kjekke typen smilte til meg i heisen i morges.
Hvorfor i all verden lyver vi om slike banaliteter? spør Trivers. Disse løgnene gjør tilsynelatende ikke noe fra eller til – du klarer deg godt med en firer i matte, filmen var spennende, den – uansett – og han typen i heisen har du allerede glemt.
I biologien betrakter vi gjerne en «fordel» som noe som vedrører overlevelse eller reproduksjon – du gjør noe for å føre slekta videre. Som jo egentlig er det eneste evolusjonære kriterium for suksess.
Men den psykologiske definisjon av en «fordel», sier Trivers, er å føle seg bedre, eller være lykkeligere. Vi serverer små og store løgner for å lure oss selv til å tro at livene våre er bedre enn de egentlig er. De gjør oss bitte lite grann lykkeligere i hverdagen.
Dersom denne ørlille økningen i selvtillit og pågangsmot gir deg et tilsvarende overtak i kampen om tilværelsen – kan vi være ved en mulig annen forklaring på hvorfor du forsikrer ungene om at, joda, jeg er julenissen!
