Det kan se litt ut som noe som har forvillet seg inn på romskipet i en science fiction-film.

Men dyret finnes i lave antall i de fleste hav. Maneten liker seg best utenfor synsvidde: fra 4.000 til 200 meter under havoverflaten. 

Giftige tentakler

Kronemaneten tåler ikke sollys. Den beveger seg oppover i vannet om natten og flykter ned igjen til mørket om dagen. Den har tolv giftige tentakler og kan lage sterke lysglimt fra kroppen for å skremme. 

– Den lever sitt liv i sakte fart. Den har et langsomt stoffskifte og vokser seint, sier Helena Hauss, forskningsleder for marin økologi ved Norce.

I en ny studie har hun og kolleger undersøkt hvordan maneten reagerer på partikler i vannet som kan komme fra mineralutvinning på havbunnen. 

Partikler på bunnen og i vannsøylen

Flere land, deriblant Norge, ser på mulighetene for å hente opp ettertraktede metaller fra bunnen av dyphavet. 

Havforskere har pekt på at det mangler kunnskap om hva slags effekt en slik industri vil få for livet i havet.

En av bekymringene er at skyer av partikler fra gruvedriften skal påvirke dyrelivet. 

Det er enten partikler som stammer fra maskiner som er i gang på havbunnen eller partikler som spres høyere opp i vannsøylen. Når malmen er fraktet opp på et skip og renset, er det antatt vann og restmateriale må slippes ned i havet igjen. 

– Effekten av partikkelskyer i de frie vannmassene er enda mindre kjent enn effekten på havbunnen, sier Helena Hauss.

Utslipp i vannsøylen har ikke fått så mye oppmerksomhet ennå, sier Hauss. 

– Det er litt problematisk, for der er det enda vanskeligere å lage restriksjoner på arealbruk, sier hun. 

– Havet er dynamisk, og det er vanskelig å holde disse partikkelskyene på én plass, de kan spres med strømmer i titalls til flere hundre kilometer. 

Fanget i norske fjorder

Forskerne valgte ut kronemaneten for å teste effekten av ekstra partikler i vannet. 

Manetene ble fanget i Lurefjorden og Sognefjorden. De senere årene har nemlig manetene spredd seg langs norskekysten, ifølge Store norske leksikon. 

Helena Hauss jobbet tidligere ved det tyske havforskningssenteret GEOMAR, og ekspedisjonen til Norge skulle opprinnelig følges av arbeid på land. 

På grunn av covid-19 pandemien ble eksperimentene isteden gjort på skipet. 

Manetene ble holdt i beholdere med fire ulike konsentrasjoner av partikler i vannet. Forsøket skulle etterligne utslipp i vannsøylen i forbindelse med gruvedrift på havbunnen. 

I tillegg testet forskerne hvordan manetene reagerte på økt temperatur på opp til fire grader. 

Dekket i slim

– Det vi så, var at manetene respirerte raskere, de brukte mer oksygen og mer energi, sier Hauss. 

Manetene begynte å skille ut slim for å beskytte seg. Jo høyere partikkel-konsentrasjon, jo mer slim lagde de.  

– Det ser litt ut som glasur på maneten. Du kan se tråder av slim som kommer ned fra sidene, sier Hauss. 

Samtidig slo manetene  på flere gener som har med sårheling og immunsystemet å gjøre. 

– De brukte mer energi på å fikse ting. 

I temperaturforsøket så forskerne lignende reaksjoner. En temperaturøkning på fire grader i dyphavet er ekstremt, påpeker Hauss. Ikke engang i de verste klimafremskrivningene blir det så mye varmere i dyphavet. 

– Men reaksjonen på partiklene var likevel lignende eller verre enn ved temperatur-behandlingen. 

Tærer på energien  

Manetene døde ikke av grumset, de holdt ut. Likevel kan slik forurensing av vannet ha en negativ effekt, sier Hauss. 

– Hvis du overfører denne kunnskapen til det ekte havet, så er min bekymring som biolog at når de bruker mer energi på å fikse seg selv, så får de mindre energi til å reprodusere, vokse og leve. Dyphavet er et ganske næringsfattig miljø. 

Manetene finnes i området som vurderes åpnet for utforskning i Norge.

Hauss legger til at partiklene de brukte i eksperimentet, er sediment som kommer fra dyphavs-sletter. Dette er relevant for mineralutvinning i for eksempel Stillehavet. 

I Norge vil den eventuelle mineralaktiviteten foregå på hard grunn som den undersjøiske fjellryggen og på sjøfjell.

Dermed vil sammensetningen i partikkelutslippet her være annerledes. 

Lignende effekt hos andre dyr

Tina Kutti er forsker ved Havforskningsinstituttet og har gjort studier av hvordan andre organismer reagerer på økt mengde partikler i vannet. 

Hun sier at den nye studien bekrefter det man har sett tidligere. 

– Forskerne har ikke gjort noe veldig nytt, men de har testet det på en ny type organisme. Det bidrar til å bygge opp bildet vi har: At de fleste organismer er sensitive for økte nivåer av partikler i vannet. 

Kutti har tidligere gjort studier med svamper, koraller og skjell. Disse studiene har handlet om oljeboring, hvor det i tillegg ble gjort forsøk med naturlige partikler i vannet. Hun har også gjort forsøk med partikler fra gruvedeponier i fjorder. 

Organismene hun har jobbet med, reagerer på to ulike måter, forteller hun. 

– Den ene, som er vanlig for svamper og også noen koraller, er at de stenger ned. Svampene slutter å pumpe, koraller drar inn tentakler. Stoffskiftet senkes, slik som når bjørner går i hi.

Den andre reaksjonen er den samme som hos manetene i den nye studien. 

– Organismen begynner å jobbe veldig aktivt med å rense kroppen for partikler. Da produserer de mye slim og forhøyer stoffskiftet. 

–  Vet for lite

Det å lage slim er en vanlig måte å beskytte seg på. Et ytre slimlag er veldig viktig for alle organismer i havet, sier Kutti.  

- Slimet kan blant annet brukes for å bli kvitt partikler som har satt seg på kroppen. Da produserer de et kraftig lag med slim, og så feller de slimlaget.

Dette har en energikostnad, sier Kutti.

– Om en organisme kontinuerlig skal drive denne prosessen, så må den spise mye mer. Ellers går det ut over energilager og vekst.

Kutti sier at partikkelutslipp i forbindelse med gruvedrift på havbunnen i større eller mindre grad kan ha skadelig effekt på dyrelivet. 

– Det kommer an på hvilke organismer som lever der, strøm-mønstre, hvor langt materialet spres og så videre. Dette er temaer som det ikke finnes kunnskap om i dag. 

– Vi vet altfor lite til å kunne forutse konsekvensene. Det lille vi vet, er at det kommer til å ha effekter, spørsmålet er hvor store de blir.

Da er det veldig fint at det gjøres studier på flere typer organismer, sier Kutti. 

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Referanse: 

Vanessa I. Stenvers, m. fl.: «Experimental mining plumes and ocean warming trigger stress in a deep pelagic jellyfish», Nature Communications, 21. november 2023. 

LES OGSÅ

Havbunnen på 1.500 meters dyp kan bli åpnet for mulig gruvedrift. Hvordan ser det ut der nede?

Slik kan verdiene på havbunnen hentes opp:
– Det er en gullgruve der ute