Blekkspruter er smarte og fascinerende dyr. Noen leker, kan skifte farge, husker godt og er gode til å løse problemer.

– Blekkspruter er flinke til å lære, og sleipe nok til å ljuge, også for hverandre, sa zoolog Petter Bøckman i en tidligere sak på forskning.no.

Om de har det moro i sine korte liv, så er livets slutt en uhyggelig affære for mange blekksprutarter.

Blekkspruter lever typisk alene før tiden er kommet for å pare seg. Ritualene er forskjellig, men neppe spesielt gøy, ifølge WWF sitt dyreleksikon.

Hannen kan for eksempel lage et kutt i nakken til hunnen hvor sperm settes inn. Hunnen spiser gjerne hannen etterpå, om hun får tak i han. De fleste hannene dør uansett etter noen måneder.

Mens hunnen passer eggene, slutter hun å spise. Hun forfaller og dør rundt den tiden eggene klekkes.

Vil ikke ha mat

I en studie fra 2018 beskrev forskere ved University of Chicago oppførselen til blekksprutmødre av arten Octopus bimaculoides på laboratoriet.

Blekksprutene passet eggene som en hønemor, som beskrevet i pressemeldingen. De blåste vann over eggene og strøk dem. De fortsatte å spise litt de første dagene og snappet til seg en og annen krabbe som kom forbi.

Etter noen dager sluttet blekksprutene helt å spise, selv om krabber gikk forbi rett utenfor hulen. Mødrene lå og voktet eggene. Den siste tiden før eggene klekkes begynte blekksprutene å bevege seg mer rundt og oppføre seg rart.

Hunnene slo seg selv inn i veggene på akvariet. Det førte til skader som ikke grodde. Blekksprutene begynte også med det forskerne kalte overdreven selvpleie, hvor de beveget alle armene samtidig for å stelle seg, noe som resulterte i «en turbulent masse av sammenfiltrede lemmer».

De ble bleke, tynne og svekkede. Noen ble selv-kannibalistiske og spiste tuppene av armene sine eller sugekopper.

– Dette er urovekkende å være vitne til i laboratoriet, for fra et menneskelig perspektiv ser de ut som om de driver med selvskading. Det er bare veldig, veldig merkelig oppførsel, sa Z. Yan Wang som ledet studien.

Hannene fyker rundt uten mål og mening

Det er vanlig at blekksprutarter legger egg bare en gang før de dør, ifølge en artikkel i Journal of Applied Animal Welfare Science fra 2002.

Levetiden for blekkspruter er typisk bare ett til noen få år. Men det er variasjoner både i livslengde og reproduksjon.

Også hanner forfaller som regel etter parring og dør.

Forskere ser at de er mer aktive, men bevegelsene ser ikke ut til å ha mening. De jakter ikke og spiser lite eller ikke i det hele tatt, ifølge artikkelen fra 2002.

I det fri vil slik tilfeldig aktivitet sannsynligvis gjøre hannen utsatt for å bli angrepet og spist, ifølge artikkelen.

«De ser ut som om de har glemt hvordan de skal krabbe eller svømme ordentlig; de mister balansen og ser ut til å snuble over sine egne armer, og de ser ikke ut til å kontrollere sin egen kropp», skrev forskerne. Noen kan spise på sine egne armer.

Blekksprutene er altså programmert til å dø etter første paring.

Nå har Z. Yan Wang og andre forskere ved University of Chicago sett nærmere på de kjemiske årsakene til denne dødsspiralen hos hunn-blekkspruter.

Et system for selvdestruksjon?

Det er kjent at to kjertler som sitter ved øynene til blekkspruter, er med på å styre oppførselen deres etter paring. Kjertlene kalles optic glands på engelsk og ligner på hypofysen til oss mennesker.

I 1977 fjernet Jerome Wodinsky kjertlene hos blekkspruter som «ruget» på egg.

Det gjorde at mødrene endret oppførsel. De forlot eggene og begynte å spise igjen. De la på seg, og noen paret seg igjen. De levde flere måneder lenger enn de ville ha gjort ellers.

Wodinsky kalte mekanismene i kjertelen for blekksprutens «selv-destrueringssystem».

Nå har forskere fått mer innsikt i hvordan det antatte systemet virker. De nye resultatene er publisert i Current Biology.

Undersøkte stoffer i kjertlene

Det viser seg at det er minst tre forskjellige signalsystemer som settes i sving etter egglegging.

Blekksprutene begynner å danne mer av 7-dehydrokolesterol (7-DHC) i kjertlene mellom øynene.

Stoffet har en viktig rolle i produksjon av kolesterol og vitamin D, ifølge The New York Times. Men forhøyet nivå av 7-DHC er giftig for mennesker.

Det er også kjennetegnet på en sykdom som kalles Smith-Lemli-Opitz syndrome hos mennesker.

Syndromet har alvorlige utviklings- og adferdsmessige konsekvenser, «inkludert repeterende selvskading som minner om en blekkspruts atferd ved livets slutt», skriver forskerne.

Syndromet skyldes en mutasjon i enzymet som omdanner 7-DHC til kolesterol.

Forskerne skriver at 7-DHC hos blekkspruter «kan føre til produksjon av signalfaktorer som fremmer død, eller akkumulering av 7-DHC i seg selv kan være giftig, som observert hos mennesker».

Andre endringer

Forskerne fant også at blekksprutene produserte mer pregnenolon og progesteron. Dette var ikke uventet, da det er stoffer som er forbundet med graviditet.

Mer uventet var det at kjertlene laget mellomkomponenter for gallesyrer.

Blekkspruter har ikke samme type gallesyrer som pattedyr, men de kan tydeligvis lage komponenter for disse stoffene, skriver Live Science.

Wang sier til nettstedet at dette er spennende. Det er fordi lignende stoffer er vist å være med å kontrollere levetiden til rundormen Caenorhabditis elegans. Det er en organisme som brukes mye i forskning.

- Det kan være at gallesyrekomponentene er viktige for å kontrollere levetid på tvers av virvelløse arter, sier Wang.

Kannibaler

Forskere er ikke helt sikre på hvorfor blekkspruter dør når eggene klekkes.

Kanskje morens kropp slipper ut næringsstoffer som hjelper eggene, skriver Live Science.

Wang tror den programmerte døden kan handle om at mange blekkspruter er kannibaler. Hvis voksne blekkspruter er i nærheten når de unge skal vokse opp, kan de ende med å spise den nye generasjonen.

Roger T. Hanlon er seniorforsker ved Marine Biological Laboratory i Woods Hole, Massachusetts, og var ikke involvert i studien.

Han sier til The New York Times at «dette er en elegant og original studie som tar for seg et langvarig spørsmål om reproduksjonen og den programmerte døden hos de fleste blekkspruter.»

Referanser:

Z. Yan Wang, Melissa R. Pergande, Clifton W. Ragsdale & Stephanie M. Cologna: «Steroid hormones of the octopus self-destruct system», Current Biology, 12. mai 2022. Sammendrag.

Z. Yan Wang & Clifton W. Ragsdale: «Multiple optic gland signaling pathways implicated in octopus maternal behaviors and death», The Journal of Experimental Biology, 8. oktober 2018.

Roland C. Anderson, James B. Wood & Ruth A. Byrne: «Octopus Senescence: The Beginning of the End», Journal of Applied Animal Welfare Science, februar 2002. Tilgjengelig på ResearchGate.

Fransisco Rocha m.fl: «A review of reproductive strategies in cephalopods», Biological Reviews, 2001. Tilgjengelig hos Academia.edu.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

les også

Blekkspruten har ni hjerner - men har alle sin egen bevissthet?