Dronten – eller dodo-fuglen – er garantert ikke den første arten vi mennesker utryddet. Men den er kanskje det første eksemplet som folk la merke til.

Da nederlandske kolonister bosatte seg på øya Mauritius i 1598, oppdaget de en besynderlig fugl som levde i skogen.

Den var diger – en meter høy og 10 til 17 kilo tung – men hadde bittesmå vinger som den ikke kunne fly med. Innbyggerne kalte den dronte, antagelig etter det nederlandskes ordet for noe svulmende og oppblåst.

Det ble lagd tegninger og beskrivelser av den merkelige fuglen. Dessuten ble flere levende dronter sendt til zoologiske hager og kongelige hoff i Europa. I 1647 skal dronten til og med ha nådd så langt som til Japan, ifølge Store norske leksikon.

Men så, noen tiår senere, var den borte. Forduftet fra jordas overflate.

Det samme skjedde med drontens slektning, solitærfuglen, på naboøya Rodrigues.

Jakt, katter og griser

Det er all grunn til å tro at kolonistene og husdyra deres hadde skylda. Menneskene hogde ned store deler av skogene der dronten levde. I tillegg drev de intens jakt på den store fuglen, til tross for at den etter sigende var seig og smakte harskt.

Samtidig innførte kolonistene katter, rotter og griser som jaktet egg og unger, eller konkurrerte med drontene om mat og levesteder.

Dette skjedde i tida før det fantes etablerte systemer for registrering og systematisering av arter. Og utslettelsen var så rask og total at folk knapt skjønte hva de så før arten var borte, skriver Neil Gostling fra University of Southampton og kollegaene hans i Zoological Journal.

De har gått igjennom vitenskapelig litteratur fra de siste 400 åra for å finne ut hva vi egentlig vet om dronten.

Fabeldyr

Lenge ble drontene faktisk ansett som sjømannsskrøner – et slags fabeldyr på linje med griffer og fønikser, skriver forskerne.

Men det fantes likevel for mange håndfaste spor etter de merkelige fuglene.

På 1800-tallet fattet forskere ny interesse for arten. En serie vitenskapelige artikler og nye ekspedisjoner til Mauritius kom opp med grundige beskrivelser og hele skjeletter av dronter.

Dermed fikk fuglen ikke bare status som virkelig. Men også som kjendis.

Igjennom Louis Carrolls barnebok Alice i eventyrland ble dronten kjent i store deler av verden. I dag er den kanskje historiens mest berømte eksempel på en utryddet art – og ofte et synonym for noe som er utdatert og foreldet, ifølge SNL.

Samtidig vet vi egentlig veldig lite om disse fuglene, skriver Gostling og kollegaene.

Ikke fet og lat

Nyere forskning har slått fast at både dronten og solitærfuglen er en undergruppe i duefamilien. Trolig er begge etterkommere av flygende duefugler som kom til Mauritius og Rodigues for rundt ti millioner år siden.

Men vi vet lite om drontens levesett.

Den blir ofte framstilt som en fet, treg fugl som nærmest var dømt til utryddelse. Men Gostling tror dette er feil.

Prøver av dronteknokler viser at senene i føttene var svært kraftige, slik man ser hos klatrende og løpende fugler i dag. Sporene tyder på at dette var et svært aktivt dyr, mener Gostling.

– De få skriftlige beretningene om levende dronter forteller at de var raske dyr som elsket skogen, sier han i en pressemelding.

– Disse skapningene var perfekt tilpasset miljøet sitt, men øyene de bodde på manglet rovpattedyr. Så da mennesker kom med rotter, katter og griser, hadde dronten og solitæren aldri en sjanse.

Få med deg ny forskning om naturvitenskap:

MELD DEG PÅ VÅRT NYHETSBREV HER!

Referanse:

M. T. Young, J. P. Hume, M. O. Day, R. P. Douglas, Z. M. Simmons, J. White, M. O. Heller, N. J. Gostling, The systematics and nomenclature of the Dodo and the Solitaire (Aves: Columbidae), and an overview of columbid family-group nomina, Zoological Journal, august 2024.