Mange dyr skiller ut en bestemt lukt når de blir redde, og blåråke-fuglens unger er ikke dårligere, ifølge en ny studie som er publisert i Biology Letters.
Denne dunsten kommer fra et oransje oppstøt som fugleungene brekker ut av seg når de blir skremt, for eksempel hvis et rovdyr skulle stikke nesa ned i redet.
Ungene spyr ikke ut skrekkgulp til ingen nytte - foreldrene ser ut til å bruke luktinformasjon til å anpasse sikkerhetstiltakene ved redet, ifølge studien.
Når fuglemor og fuglefar kommer tilbake til rede etter matjakt, kan de oransje spyrestene om nebbet på forfjamsede blåråke-unger fungere som et stinkende vitnesbyrd om farene de har vært utsatt for i foreldrenes fravær.
Det er i hvert fall hva spanske forskerne ser for seg etter å ha studert fugleforeldrenes reaksjon på fryktgulpet
I et eksperimentelt forsøk oppdaget han og kollegaene at fugleforeldre fra reder som var innsatt med fugleungespy oppførte seg mer forsiktig, enn de som kom hjem til luktfrie hjem.
Blant annet forlot de førstnevnte fuglene sjeldnere ungene for å dra ut på matjakt, enn foreldrene som ikke hadde fått ferten av fare.
- Vi ble sjokkert og imponert da vi oppdaget hvordan fugleforeldrene reagerte på spyingen. Det tydet på at de er i stand til å legge merke til svært små forandringer i redemiljøet, sier Parajo til forskning.no.
Funnene viser at voksne blåråker kan lukte sine avkoms frykt, og kan anpasse atferdensin for å unngå rovdyrangrep i redet, mener forskerne.
Tester den oransje væsken
- Vi tror ikke spyingen bevisst blir brukt som kommunikasjonsmiddel mellom avkom og voksen. Ungene kaster opp av frykt, og foreldrene bruker lukten fra denne væsken til å få informasjon om rovdyrrisikoen ved redet, sier Parejo.
Forskerne vet ikke hva blåråkeungenes oppstøt inneholder, men prøver nå å komme til bunns i det, med kjemiske analyser.
- Det må inneholde en substans som får væsken til å smake vondt, sier Parejo, uten å utdype om dette er noe forskerne selv har erfart i nærkontakt med de gulpende, små fjærkrekene.