– Hvis du har den godbiten, og den lå under den røde koppen – da betyr det at det fortsatt må være mat under den blå!

Sannsynligvis tenkte ikke den afrikanske gråpapegøyen Awisa akkurat slik da hun var på utkikk etter godbiter i et eksperiment ved University of Vienna i Østerrike. Men resultatet ble det samme:

Basert på kunnskap om hvilken kopp de forskjellige mattypene var gjemt under, og viten om hvilken mat forskerne hadde tatt bort, klarte papegøyen å finne frem til rett kopp – uten at hun faktisk så at maten ble fjernet fra den andre.

Sjimpanser og andre menneskeaper har tidligere fått til samme triks, men papegøyen er nå den første ikke-apen som har knekt koden - unntatt oss mennesker, da.

Gjorde rett valg i tre av fire tilfeller

Awisa deltok i studien sammen med seks andre artsfrender, som alle ble testet for å se om de klarte å resonnere seg frem til hvor maten måtte være.

I testen ble to ulike typer mat plassert under to forskjellige kopper mens papegøyen så på. Så ble det satt opp et skille, slik at fuglen ikke lenger så koppene. Forskeren fjernet den ene av de to godbitene, viste den – men ikke koppen den kom fra – til papegøyen, og stappet den i lommen.

Så ble skilleveggen fjernet, og papegøyen fikk velge hvilken kopp den hadde lyst på.

I de aller fleste tilfellene valgte fuglene ganske tilfeldig, men Awisa, en hunn på om lag 13 år, valgte den riktige koppen så mange ganger at forskerne er sikre på at det ikke var tilfeldig.

Tre av fire av hennes valg ledet til den gjemte matskatten.

- Ikke overrasket

Awisa gjorde det stadig bedre etter hvert som hun gjennomførte testen flere ganger. Forskerne mener det kan skyldes at hun rett og slett trengte noen runder for å forstå hvilken betydning det hadde at forskerne viste henne maten på starten av eksperimentet.

Så snart hun skjønte trikset, gjorde hun stadig flere riktige valg.

Sandra Mikolasch, doktorgradsstudenten som gjennomførte dette prosjektet som en del av sin doktorgrad, er fornøyd med Awisas innsats.

– Irene Pepperberg og papegøyen Alex har vist oss at gråpapegøyer er i stand til å gjøre imponerende ting, og jeg mener resultatene fra denne studien understøtter hennes arbeid, sier hun til forskning.no.

– Jeg er ikke overrasket over resultatet, fordi jeg tror papegøyene har store kognitive evner, men jeg er veldig glad for å ha vist det vitenskapelig.

Light-versjon for kråker

Mikolasch jobber ikke bare med papegøyer, men tester også hjernen til kråkefugler. Kråkene er i stand til å løse en light-versjon av denne testen, forteller hun.

– Kråker ble testet i en oppgave med to valg der en av koppene hadde en godbit under seg, og fuglen bare fikk informasjon om hvilken av de to koppene som var tom, forklarer Mikolasch.

– Noen av dem klarte å ekskludere den tomme koppen og heller velge den med godbiten. Men dette er ikke det samme som det papegøyene gjorde, for kråkene har sannsynligvis bare unngått den tomme koppen - de har ikke aktivt valgt den andre.

Fordi gråpapegøyene ikke får vite hvilken kopp som er tom, bare hvilken mat som er tatt bort, mener Mikolash de er i stand til å ekskludere det gale alternativet ved hjelp av logikk.

Ikke for hvem som helst

Mikolasch og kollegene skriver at alle de fjærkledde deltagerne var oppmerksomme mens testingen pågikk, og at de aldri unnlot å ta et valg når de fikk presentert de to koppene. De mener derfor det ikke var mangel på motivasjon som var skyld i at bare Awisa lyktes.

Det er heller et tegn på at dette er en kognitivt krevende oppgave, og at ikke alle individene i arten vil være i stand til å lære seg resonnering.

Én av syv virker kanskje ikke som så god suksessrate, men resultatet er faktisk ganske godt, skriver forskerne. Blant de mest intelligente dyrene vi kjenner til, menneskeapene, er det nemlig kun et av fem individer som klarer å resonnere seg frem til maten i en blindtest.

Kanskje må vi revurdere om ”fuglehjerne” i det hele tatt er en fornærmelse?

Kilde:

S. Mikolasch, K. Kotrschal og C. Schloegl, African grey parrots (Psittacus erithacus) use inference by exclusion to find hidden food, Royal Society Biology Letters, publisert online 22. juni 2011 (les sammendrag)