Naturhistoriske samlinger ved Universitetet i Bergen (UiB) har levninger fra nær sagt hele landet av den nå utdødde geirfuglen, Pinguinus impennis.

Den kunne bli 70 centimeter lang, og fristet tilværelsen på alle nordatlantiske kyster til å begynne med. Deriblant langs Skottland, Shetland, Norge, Nord-Amerika, Island og Grønland.

Geirfuglen blir noen ganger kalt den nordlige halvkules pingvin.

En ting er at den store alkefuglen lignet ganske mye på pingvinen, en annen at ingen av dem behersket flygekunsten.

Små vingebein

Osteolog og zoolog Anne Karin Hufthammer ved UiB har geirfugl som en av sine mange favoritter. Hun viser forskning.no levninger etter flere forskjellige individer.

- En forløper til geirfuglen er jeg ganske sikker på at kunne fly, men på ett eller annet tidspunkt fikk andre egenskaper prioritet, sier Hufthammer til forskning.no.

- Små vingebein sammenlignet med andre arter av samme størrelse viser tydelig hvorfor geirfuglen ikke kunne ta av fra bakken. Men den var en ypperlig svømmer.

Beinet som tilsvarer vårt overarmsbein er utrolig lite til å være av en så stort art, fortsetter hun:

- Dette viser tydelig at vingen ikke kunne bære fuglen. Ser vi også på beinet som tilsvarer vår underarm, nedre del av vingen hos geirfuglen, så er også dette knøttlite i forhold til andre like store arter.

Spesiell følelse

Hufthammer synes geirfuglen var en veldig flott fugl, og at det er trist at vi mennesker bidro så sterkt til at den ikke klarte å overleve som art.

- Det er en spesiell følelse å sitte her med levninger etter en av de svært få virveldyr som i historisk tid er utdødd i Norge. Det var en både vakker og litt mystisk fugl som vi mennesker må ta skylda for at forsvant, sier Hufthammer.

Hun tok i sin tid hovedfagsoppgave på fuglens anatomi.

I splitter nye magasiner i kjelleren til realfagsbygningen ved UiB, finnes Norges største samling av beinrester etter geirfugl.

Det eneste komplette eksemplaret i Norge befinner seg imidlertid på Zoologisk museum i Oslo. På verdensbasis finnes det rundt 80 utstoppede eller skinnlagte i museer og samlinger.

Tidlig mat for mennesker

Med dagens bevaringstiltak for truede arter kunne fuglen kanskje vært reddet. Men i tidligere tider stod helt andre aktiviteter på prioriteringslisten til oss øverst i næringskjeden.

Geirfuglen ble mat for fiskere og andre som trengte forsyninger. Sannsynligvis ble den tidlig populær hos mennesker.

Det er funnet mange levninger etter fuglen fra steinalderen langs større deler av norskekysten. Likevel ulmet trolig bestandsproblemer allerede da.

Geirfugl begynte nemlig å  forsvinne fra fuglekolonier i Nord-Europa i sen steinalder.

- I Norge regner vi med at den forsvant på 500-tallet, før vikingtiden. Det har versert historier om at geirfugler ble sett ved Vardø i 1848, men dette er aldri blitt dokumentert på troverdige måter, sier Hufthammer.

Den siste helt sikre observasjon av geirfugl ble gjort på Island i 1844.

La bare ett egg

Vi mennesker jaktet på fuglen i stort omfang, men det var ikke bare kjøttet som lokket.

Fjærene varmet godt i dyner og puter, fuglen hadde også så mye fett på kroppen at oljen kunne brukes i lamper, eller så kunne skrotten rett og slett brukes som brensel dersom nøden meldte seg.

I tillegg ble eggene også sanket og fortært.

- Geirfugl ruget eggene i reir på lave holmer og skjær, nær vannkanten, og ettersom mange farvann ble mer trafikkerte, ble eggene mer utsatt for ødeleggelse, i tillegg til at flere fugler også ble jaktet på, sier Hufthammer.

Da hjalp det ikke akkurat på bestanden at det kostet mye for geirfuglen å formere seg. Den hadde innrettet seg slik at den bare la ett eneste egg om gangen.

- Sannsynligvis var det slik fordi den lenge fikk være ganske mye i fred, forklarer Hufthammer.

Fuglen la heller ikke et nytt om det første ble røvet.

- Med utviklingen av skipsfarten, særlig på 1400- og 1500-tallet, og muligens også ettersom havnivået sank, ble flere av de tidligere reirplassene tilgjengelige for mennesker og andre dyr som utgjorde en trussel.

Funk Island

Geirfuglen klarte seg lenger i farvannene rundt Island og Grønland, der den var mer skjermet for jegere.

Det samme var også lenge tilfelle på daværende Penguin Island, ei canadisk øy øst for Newfoundland, som i dag heter Funk Island.

Men med stadig økende jakt og besøk var det det rundt 1801-02 ikke flere individer av geirfugl igjen der.

- Det ble rapportert om digre hauger av geirfuglbein på øya, sier Hufthammer.

Kilder:

Anne Karin Hufthammer, Store norske leksikon, Wikipedia.

Les mer: 

Utdrag om alkefugler og geirfugl i 1. utgaven av Aschehougs leksikon (1906–13).