Da det tidlig i 2020 ble tydelig hvor alvorlig covid-19-viruset kunne ramme, ble spørsmål om prioriteringer mellom koronapasienter en akutt problemstilling.

– Hvem skal få respiratoren? Nesten alle vil si at du skal gi den til den unge pasienten, sier Michael Lundblad, professor i engelskspråklig litteratur ved UiO.

– Men hvorfor er livene til de eldre, eller de med eksisterende sykdommer, mindre verdt og dermed ikke de som skal prioriteres? I møtet med koronaviruset løftes spørsmål om hvilke liv som er meningsfulle og har mer verdi enn andre, sier han.

Har sykes liv mindre verdi?

For Lundblad illustrerer covid-19-utbruddet det han og forskerkollegaene Jan Grue, Sara Orning og Tom Bradstreet har jobbet med gjennom flere år i forskningsprosjektet BIODIAL.

Ved å studere fremstillinger av sykdom og funksjonsnedsettelse undersøker de ideene om hva det betyr å være menneske og hvordan noen liv vurderes som mer verdt enn andre.

– Hva skjer for eksempel mot slutten av livet? Konsekvensen av sykdommer som Alzheimer kan være at vi tenker på de med diagnosen som mindre menneskelige. Men hva vet vi om hva slags liv man lever når man kanskje ikke lenger er seg selv?

Tilfelle Alice

Filmer og bøker er viktige kilder for å beskrive kulturelle oppfatninger om sykdom.

I den kritikerroste spillefilmen Still Alice, spiller Julianne Moore en 50 år gammel språkprofessor som begynner å glemme ord. Det viser seg at hun har Alzheimer. Lundblad trekker frem scenen hvor hun planlegger å ta sitt eget liv.

– Hun avgjør på forhånd at hvis hun mister så mye mental kapasitet at hun ikke lenger kan huske navnene til barna sine, eller at hun i det hele tatt har barn, så vil hun ikke leve lenger. For henne er det hukommelse og hjernekapasitet som definerer henne som menneskelig.

Alice ønsker ikke å bli en belastning for pårørende når hun ikke lenger er den de kjenner henne som.

– Det er klart at det kan være tøft, men må vi nødvendigvis anse denne type liv som mindre verdt å leve?

Ikke nok til å gjøre livet meningsløst

Lundblad finner parallelle fortellinger om personer som får fysiske funksjonsnedsettelser.

– I filmen Me before you, på norsk Et helt halvt år, er logikken at hvis du brekker ryggen og havner i rullestol, så er ikke livet lenger verdt å leve. Men, det er jo millioner av mennesker som bruker rullestol og ingen naturlig sammenheng mellom det og det å ha et forferdelig liv. Faktisk kan du være både lykkelig og frisk.

Lundblad mener slike dramatiske fortellinger om sykdom eller funksjonsnedsettelse er viktige kilder for å utforske problematiske sider ved hvordan vi tenker om menneskelivets verdi.

– Hvis en mister det som antas å gi livet verdi, blir det livet da lettere å kvitte seg med? Sykdommer og redusert funksjonsevne er del av menneskelig eksistens og ikke nok i seg selv til å gjøre livet meningsløst.

Dyremetaforer i sykdom

Når vi snakker om kropp og sykdom, sniker det seg ofte inn metaforer fra dyreriket. Som det ville dyret kjemper for overlevelse, kjemper den syke kroppen mot kreft eller korona.

Lundblad mener tankene om det dyriske i mennesket sitter dypt festet i vår kultur.

– Charles Darwin fikk stor innflytelse på 1800-tallet og sa at mennesket bare er et dyr. Mot århundreskiftet kom psykoanalysens far, Sigmund Freud, med den mer spesifikke analysen at det dyriske er en del av vår psyke.

Lundblad påpeker at denne måten å forstå mennesket på tok over for den kristne kulturens idé om at vi er plassert på jorden av Gud.

– Det ble vanlig å tenke at vi har dyriske instinkter. Med ideen om survival of the fittest handler livet om å fremme genene dine og sikre avkom, derfor må du kjempe for å få reprodusert deg.

Denne forståelsen, som er del av det Lundblad kaller en jungeldiskurs, eksploderte på starten av 1900-tallet.

– Jungelen ble en del av vår verden gjennom beskrivelser av kolonialisering, som Jungelboken og Tarzan. Som disse bøkene beskriver, var jungelen et sted hvor de ville levde, men som menneskene likevel rådde over.

– Erkjennelse av dyriske instinkter kan legitimere vold, samtidig som de ikke hører hjemme i sivilisasjonen og dermed må undertrykkes.

Det dyriske i mennesket

Michael Lundblad forsker innenfor det kulturteoretiske feltet animality studies. Han undersøker forestillinger om det dyriske, særlig der det menneskelige og det dyriske ses i sammenheng.

Innenfor hans felt har forskerne over tid sett at det ikke er noe hold i opposisjonen mellom menneske og rasjonalitet på den ene siden og dyr og instinkt på den andre.

– Men likevel holder vi på ideene om at menn er mer voldelige enn kvinner, fordi det er naturlig for dem å passe på sin flokk. Vi naturaliserer heteroseksualitet. Vi underbygger de sosiale spillereglene våre, med «regler» fra dyreriket, sier han.

Lundblad ser at forståelsen av ville dyrs oppførsel er preget av tidsånden.

– Går du til tekster av Darwin og Freud, men også helt tilbake til Aristoteles, finner du ideene om at det som gjør oss menneskelige, er at vi er det «rasjonelle dyret» – vi kan tenke. Siden René Descartes’ tid på 1600-tallet har mange tenkt at fordi dyr ikke tenker, er de mindre viktige eller verdifulle.

Senere har forskning på dyrs adferd vist et mer komplekst bilde.

– Mens forskere på begynnelsen av 1900-tallet oppdaget dyreatferd som sammenfalt med deres forståelse av «den sterkestes rett», har senere forskning blant annet vist at ville dyr samarbeider om å oppnå mål, at de tar vare på sine gamle, at de også har homoseksuelle relasjoner og at deres språk er mye mer komplisert enn vi tror.

Lindblad hevder et alt dette taler for at vi må rekonstruere hvordan vi definerer det dyriske eller det han kaller animalitet og også hvordan det former ideer om menneskelighet.

Felles diskusjon om dyr og mennesker

Å vurdere noen som mer eller mindre menneskelige, og tillegge dem verdi og mening ut fra det, er en kulturell prosess som er med på å legitimere utnytting og undertrykkelse.

For å utdype denne forståelsen, mener Lundblad det er nyttig å koble innsikter fra fag som forsker på funksjonsnedsettelse og animalitet, slik de gjør i BIODIAL-prosjektet.

– De fleste kjenner til hvordan mennesker med nedsatt funksjonsevne har blitt behandlet opp gjennom historien, og at det er noen paralleller til hvordan dyr har blitt og blir behandlet. Vi kan se parallelle strukturer av undertrykkelse og utnytting, og samtidig finne ideer som gjør at slik oppførsel virker naturlig, sier han.

Covid-19-utbruddet bringer spørsmål om dyrehold og menneskers rettigheter inn i en felles diskusjon, mener Lundblad.

Et eksempel er at viruset er en zoonose, en infeksjonssykdom som kan smitte fra dyr til mennesker.

– Zoonosen kommer ofte når et naturlig leveområde er truet av mennesker, eller når ville dyr i fangenskap eller på markeder overfører sykdom til mennesker.

Livene nederst på rangstigen henger sammen

De store utbruddene av viruset blant arbeidere på store slakterier i USA illustrerer at livene til de som er nederst på rangstigen henger sammen.

– Det er strukturelle ulikheter i industrilandbruket, hvor arbeidere behandles «som dyr». De får ikke verneutstyr, samtidig mister de jobben hvis de ikke kommer på jobb, sier Lundblad.

Når president Trump ser det som et nasjonalt anliggende at amerikanere fortsatt får tilgang til kjøtt, går det på bekostning av innvandrere og fattige som jobber i kjøttindustrien.

– I disse prioriteringene tydeliggjøres hierarkier, ikke bare av mennesker og dyr, men også av typer mennesker og dyr, sier han.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

• 

  Kassevis med lav skal tilbake til Afrika

• 

  Slik har teknologi bidratt til å sikre Trump seier

• 

  Slik skal pasienter med kols og ALS få bedre hjelp til å puste

• 

  Nå blir det enklere å kode for forskere som jobber med biologiske data

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.