(Foto: Volodymyr Burdiak / Shutterstock / NTB scanpix)
(Foto: Volodymyr Burdiak / Shutterstock / NTB scanpix)

Jeg vil ha elefant til jul!

KOMMENTAR: Elefantene levde her i Europa for inntil 10 000 år siden. Da de antagelig ble drept av våre forfedre. Så hvorfor ikke hente dem tilbake? spør Erik Tunstad.

Publisert

Vil det være for barnslig å ønske seg en elefant til jul? En sånn stor og levende en? Med snabel og støttenner – som kunne harve rundt i hagen, flytte på steiner og tømmerstokker, gjødsle grønnsakene og …? Vel, jeg vet egentlig ikke hva jeg skulle brukt den til, men jeg ønsker meg likevel en elefant til jul.

På den annen side: Folk påstår at bikkja mi har et karbonavtrykk på linje med en Toyota Landcruiser, så jeg får kanskje være glad for at det finnes en hel liten serie mer eller mindre gode grunner til at det ikke kommer ikke til å bli elefant under treet i år heller.

Europeiske elefanter

Men: Det hadde vært ihvertfall teoretisk mulig. Elefanter klarer seg godt i Europa – eller i det minste gjorde de det, inntil for en cirka 10 000 års tid siden.

I dag finnes de i Afrika, i India og i Sørøst-Asia – og det går ikke spesielt bra med dem. Alle vet hvordan krypskyttere dreper afrikanske elefanter for støttennenes skyld. Saken er at afrikanske elefanter ikke har det så ille – ennå. Ihvertfall ikke sammenliknet med enkelte asiatiske slektninger. Det finnes fremdeles noe sånt som en halv million ville afrikanske, mens den sumatriske elefanten er nede i under 2500 – og synkende. Det er ikke ukjent med snikskyting i Indonesia, heller – men det som virkelig tar knekken på den sumatriske elefanten, er palmeolje. Eller ødeleggelse av elefantens leveområder – som er mye av samme sak.

Det finnes tre elefantarter. Inntil 2010 hadde vi bare to. Det året ble forskerne endelig enige om at den afrikanske skogselefanten fortjente å bli regnet som egen art, ikke bare en underart av den afrikanske – som fra 2010 bærer navnet afrikansk savanneelefant. Skogselefanten er mindre enn savanneelefanten. Det finnes i underkant av 100 000 av dem i den afrikanske regnskogen, særlig i Gabon.

I tillegg kommer den asiatiske elefanten, som deles i flere underarter: den indiske, den malayiske, den sri lankiske og den sumatriske. Og gjerne også den borneiske – som er den aller minste. Den systematiske statusen diskuteres, men hvis vi vil opphøye noen av dem til egen art, må vi skynde oss. Det finnes totalt et sted mellom 35 000 og 40 000 asiatiske elefanter, de fleste av dem lever semiville liv i India – på grensen til å være husdyr. Resten av underartene er sterkt truet, og hvis du liker å se lys i enden av tunneler, bør du gå og kikke et annet sted.

Og så kommer moraliseringen. Vår. Vi er forbanna fordi folk ikke kan ta vare på de flotte dyrene sine. Vi ser med gru hvordan de kolossale elefantskrottene ligger der på den røde jorda – med støttennene saget av. Og tenker: Dette er barbarisk – noen må gjøre noe.

Hva kan vi gjøre?

Jepp – noen må gjøre noe – vi, for eksempel.

Det beste vi kan gjøre, er å pumpe penger. Gjerne til Gabon – men ikke til Malaysia eller Indonesia – de har nok av dem, og burde i anstendighetens navn klare å ta vare på naturen sin sjøl. Hvilket de av en eller annen grunn ikke synes å være i stand til. Jeg har beskrevet palmeoljens rasering av regnskogen på forskning.no tidligere, og kommer til å gjøre det igjen. Problemet handler om grådighet, korrupsjon, dårlig styre og manglende interesse – vanskelig å eksportere midler mot slikt. Men vi kan selvsagt prøve, noe vi har gjort med hensyn til Indonesia – vi har gitt dem økonomiske insentiver for å opptre med dannelse. Med varierende resultat.

Og nå – før jeg koker over i indignasjon – hva med oss selv, da? Hva kan vi gjøre?

Vi kunne starte med å gi undertegnede en elefant under treet. Eller bedre – tenke videre på den tanken jeg plantet for noen linjer siden: Elefantene levde her i Europa for inntil 10 000 år siden. Da de antagelig ble drept av våre forfedre. Så hvorfor ikke hente dem tilbake?

Ja – jeg vet det – det var ikke afrikansk skogselefant som levde i Europa – men genetisk sett, er de veldig nære slektninger. Bli med videre.

Elefantenes opprinnelse

Mennesket og elefanten er snarere det vi bør kalle veldig fjerne slektninger. Vår siste felles forfar levde for 180 millioner år siden – en trespissmus. Den tidligste systematiske gruppen som vi kan kalle elefanter oppsto i Afrika for cirka 60 millioner år siden. Det har opp gjennom tidene eksistert i størrelsesorden 350 arter elefantdyr – de fleste av dem av romslig størrelse.

Den første som emigrerte til Europa var en gomphother, et dyr med fire støttenner. Den kom for 17,5 millioner år siden, og forsvant for litt under 3 millioner år siden. Dyrene overlevde imidlertid i Sør-Amerika inntil for cirka 10 000 år siden. Gjett hvem som drepte dem.

En million år etter den firetannede kjempen, for cirka 16,5 millioner år siden, kom to ulike grupper – deinotherene og mastodontene. De førstnevnte utviklet seg til skikkelige kjemper her i Europa – med sine 15 tonn, var de dobbelt så tunge som de største nålevende afrikanske savanneelefantene. De hadde støttenner bare i underkjeven, og disse pekte nedover. Antagelig ble de brukt til å skrelle bark av trær. Det finnes forskere som lurer på om bjørkas hvite bark – med innslag av harde, ruglete og sorte områder - er en tilpasning som beskyttet mot elefant. De forsvant for cirka 13 000 år siden. Gjett hva som skjedde.

Mastodontene døde ut i Europa omtrent samtidig med gomphotheren – men overlevde i Amerika inntil for 13 000 år siden. Gjett hvorfor den forsvant.

Etter hvert som forgjengerne forsvant fra Europa, dukket det opp nye arter. Mammuten ankom fra Afrika for 3 millioner år siden. Det vi må kalle den europeiske elefanten – på engelsk straigth-tusked elephant – dukket opp noe senere, kanskje så sent som for 800 000 år siden – og overlevde som sagt inntil nylig.

Vi trodde lenge at den europeiske elefanten var en slektning av den asiatiske, men i 2016 viste DNA-analyser overraskende nok at dens næreste slektning er den (nyoppdagete) afrikanske skogselefanten. Dere skjønner hvor jeg vil.

Mammut vs elefant

Alle kjenner mammuten – vi ser for oss iskalde stepper, og jaktende neanderthalere. Færre har et sinnbilde av et Europa med frodige gressganger og elefantjagende neanderthalere. Men begge deler fantes – Europa har vært mildt og behagelig omtrent ti prosent av tiden, de siste en million årene. Mammuten og den «rett-støttannede» brukte Europa på time-share-basis. De hadde omtrent samme økologiske nisje, men ulike temperaturpreferanser. Så mammuten dominerte når det var kaldt, men trakk seg ut i mildere tider, da scenen ble overtatt av vår rett-støttannede venn.

Vi får kanskje også ta med at han ikke var noen pingle – han var større enn kjempen deinotherium, mye større enn mammuten. Og som mammuten, kunne han skryte av en flott hump på ryggen, over skuldrene.

I tillegg levde han altså rett nede i gata her. I en periode som ikke var mye varmere enn i dag. Så hvorfor ikke rette opp gamle synder, og importere hans nærmeste slektning, den afrikanske skogselefanten? Den ville klare seg godt, om ikke Syd for Sinsen, så i hvert fall i de enda litt varmere delene av Europa. Det vi har av økologi i dag er allerede tilpasset en slik kjempe – vi bare vet det ikke, for den har ikke vært her på en stund.

Dermed ville vi berike Europas natur, øke biodiversiteten, restituere økologien – og ikke minst hjelpe en art som sliter. Mellom 2002 og 2013 drepte krypskyttere 65 prosent av alle afrikanske elefanter – så antallet raser – og de resterende har ikke mange tiår igjen å leve. Det er akkurat her – og jeg tuller ikke nå – vi kunne gjøre en forskjell.

I stedet for å uttrykke vår harmdirrende indignasjon over fremmede lands manglende evner til vern, kunne vi vise hvor innmari flinke vi europeere er til å ta vare på alt rundt oss – og etablere elefantreservater på egen grunn.

Eller kanskje ikke?

Tilfeldig valgt grense

IUCN – The International Union for the Conservation of Nature – er helt åpen for reintroduksjon av utryddete arter. Men de setter av en eller annen grunn en grense ved 300 år. En art som ikke har vist seg her siden cirka år 1700, får ikke lov til å komme inn igjen.

Dette er selvsagt bare et tall ut av lufta. Hvorfor i all verden 300? Hva er galt med tallet 914? 1327? Eller 13 000? Vel – det er det tilfeldig valgte 300 år som gir dagens miljøsvartelistere – de regner seg som miljøvernere - argumenter for at villsvin for enhver pris må hindres i å etablere seg i Norge. De hører ikke til her, sier de – fordi de ikke har vært her på en stund.

Folk som setter opp slike regler, forstår lite av natur og økologi. Det er trist.

Jeg mener ellers å ha lagt merke til litt uro rundt en fem seks ulver et eller annet sted her på Østlandet – de skal visstnok ikke være ekte nordmenn, de heller – de skal ha spredt seg fra en bestand i Russland – så da må vi drepe dem.

Så jeg aner visse humper i veien for mitt fremtidige Pleistocene Park.

Kanskje jeg skulle ønske meg noe annet til jul, da?