Utviklingen av dagens fiskeoppdrett startet i Norge på 60-tallet, men det var ikke før på 70- og 80-tallet at næringen opplevde en sterk vekst. Veksten førte også med seg nye sykdommer som medførte økt dødelighet, dårligere helse for fisken og økonomiske tap for oppdretteren.

Økningen i antall tilfeller av sykdom og bruk av legemidler, som antibiotika og lusemidler, ble etter hvert et vesentlig problem for oppdrettsnæringen.

Disse utfordringene førte til at fiskesykdommer ble et svært sentralt fagområde ved Veterinærinstituttet.

Vaksiner ble redningen

Seniorforsker og veterinær ved Veterinærinstituttet, Atle Lillehaug, har i over 33 år arbeidet med fiskehelse- og velferd. I løpet av sin rikholdige karriere har Lillehaug bidratt til at norsk fiskeoppdrett har blitt den suksessen den er i dag.

– Jeg har fokusert på fisk stort sett hele min karriere, forteller Lillehaug.

I 1985 startet Lillehaug på en doktorgrad ved Veterinærinstituttet med tema vaksinasjon av fisk. Forskeren forteller at han den gang først og fremst arbeidet med feltutprøvinger av vaksiner mot de smittsomme sykdommene som var et problem for oppdrettsnæringen.

– Sykdommene var et stort problem i andre halvdel av 80-tallet og utpå 90-tallet. Det var på den tiden vaksinasjon ble tatt i bruk på bred front for de viktigste bakteriesykdommene, og som hadde veldig god effekt, forklarer han, og understreker:

– Uten de vaksinene hadde norsk fiskeoppdrett sett helt annerledes ut.

Betydelig redusert antibiotikaforbruk

Han forklarer videre utbredelsen av sykdommer førte til et stort forbruk av antibiotika.

– 1987 var året for toppbruk av antibiotika for oppdrettsfisk. Da ble det brukt 50 tonn med antibiotika til en produksjon av oppdrettsfisk som var 50 000 tonn. Til sammenligning bruker vi i dag bruker vi mellom 200–300 kilo med antibiotika til en produksjon på ca. 1,3 millioner tonn, noe som tilsvare 300 millioner slaktet fisk.

Det tilsvarer en nedgang på cirka 99 prosent. Lillehaug illustrerer mengden med antibiotika som brukes nå med å vise til forbruket i norsk landbruk.

– Når det kommer til varmblodige husdyr så er vi omtrent best i Europa. Jeg regnet nylig ut at bruken av antibiotika til oppdrettsfisk per kilo produsert er en plass mellom en tidel til en tjuedel av det som brukes på varmblodige dyr i Norge. Dette viser hvor lite vi bruker på oppdrettsfisk.

Seniorforskeren forteller videre at det er under hundre behandlinger som skjer på oppdrettsfisk hvert år, og de aller fleste brukes ikke på laksefisk.

– De siste årene har det vært i størrelsesorden 20 til 30 behandlinger av laks, så de fleste behandlingene går til rensefisk, fisken som brukes til å avluse laksen.

Virussykdommer er utfordrende

Arbeidet som Lillehaug har bidratt med innen fiskehelse har i tillegg til vaksinasjon også inkludert akvatisk biosikkerhet, et fagområde som fokuserer på forebygging av smittespredning.

Selv om vaksinering har bidratt til å redusere forekomsten av sykdom i oppdrettsnæringen, er sykdom fortsatt en stor utfordring.

Dette gjelder blant annet virussykdommer som ILA og PD (se faktaboks under). Selv om det finnes vaksine mot disse virussykdommene, er begge epidemiske i omfang. Vaksinene har ikke så god effekt som bakterievaksinene.

Det betyr at det er viktig å ha en sykdomsforebyggende strategi, noe som er et overordnet mål for Veterinærinstituttet.

– For oppdrettsnæringen betyr dette blant annet å ha fokus på smitteforebyggende tiltak som å ha kontroll på hva slags fiskemateriale en tar inn i oppdrettsanlegget, inkludert anleggene som produserer smolt. Andre faktorer er for eksempel inntak av udesinfisert sjøvann, samt smittekontroll ved slakting av fisk, sier Lillehaug.

Det finnes også andre risikofaktorer ifølge seniorforskeren. Et av dem er brønnbåter som er et spesiallaget fartøy som er laget for å frakte levende fisk fra sjøanlegg.

– Slike brønnbåter utgjør også en risikofaktor for få smitte inn i et anlegg, understreker han.

Andre smitteveier kan være annen fisk som er i nærheten eller i anleggene og personell som arbeider i merden med vasking av not eller dykking. I tillegg må også fiskehelsepersonell sørge for god hygiene ved besøk i anleggene.

Viktig med vannkontroll

Oppdrettsnæringen er under utvikling. Nye konsepter og ny teknologi tar sikte på å redusere problemer som lakselus og smittsomme sykdommer. Dette gjelder blant annet semilukkede anlegg hvor avfall slippes ut av anlegget, men hvor fisken har redusert eller ingen kontakt med vannet utenfor merden. Vannet inne i merden, innhegningen der fisker svømmer, blir pumpet opp fra dypet utenfor.

– De store forskjellene med de semilukkede anleggende er at en får betydelig bedre kontroll på vannet som kommer inn i anlegget. Ut fra smittehensyn så er det et stort fremskritt å kunne å ha kontroll på vanninntaket.

Årsaken til dette er at vannet som blir tatt inn fra dypet har mindre luselarver og andre smittestoffer, som bakterier og virus, enn det er i overflatevannet.

Lillehaug forklarer at fisken oppholder seg i overflatevannet.

Mindre smittestoffer «offshore»

Ny teknologi kan i fremtiden gjøre det mulig å plassere oppdrettsanleggene lengre ut til sjøs, såkalt «offshore farming».

– Vil denne nye formen for oppdrett kunne gi en større risiko for å føre med seg ny type med smitte, som for eksempel kommer med havstrømmer?

– Jeg tror at det vil være størst smittetrykk langs kysten og i nærheten av andre oppdrettspopulasjoner. Den største smitterisikoen er andre oppdrettsfisk. Villfisk, som vill laksefisk, bidrar lite til smitte til oppdrettsfisk, kanskje med unntak for lakselus. I den grad de bidrar så er det ved kysten, forklarer seniorforskeren.

Han legger til at det er en teoretisk mulighet at «offshore» anleggene blir eksponert for nye smittestoffer som en ikke er kjent med.

– Det er ikke noen konkrete smittestoffer som vi vet om, som en kan bli mer eksponert for. Jeg tror at en generelt får lavere tetthet av smittestoffer. Det beste er fraværet av smittestoffer. Lakselusa blir sikker ikke null, men det blir veldig mye mindre enn nærmere kysten.

– Kan denne formen for oppdrett være mer positiv for fiskehelse, fiskevelferd og biosikkerhet?

– Det mener jeg at det kan være. Både med de lukkede og semilukkende anleggene. Samtidig, får en først noe svineri inn i anleggene så blir bekjempelse av smitte mye mer vanskelig. Det er store mengder med fisk i et slikt anlegg, sier han.

Norges mening er viktig

Lillehaug er å regne som en nestor innenfor sine fagfelt. Hans mangeårige arbeidet med fiskehelse har gitt resultater. I mai 2018 ble han valgt inn som europeisk ekspert i Verdens dyrehelseorganisasjon (World Animal Health Organisation – OIE).

Han var med i kommisjonen for akvatiske dyr som inkluderer fisk, skjell, krepsdyr, amfibier og andre dyr i havet. Organisasjonen jobber blant annet med generelle prinsipper for sykdomskontroll hos alle dyr.

– Du har sittet som medlem i OIE for en treårsperiode. Hvordan ser verden på Norge med tanke på fiskehelse?

Lillehaug starter med å forklare at det i internasjonal sammenheng er to myndighetsnivåer eller administrasjoner, OIE og EU. Begge er tett inne i regulering og kontroll med sykdommer.

– Vi har erfaring, kompetanse og er store både på oppdrett og fiskerier, så hva vi mener om fiskehelse er viktig, mener han.

Forskeren forklarer at vi har tradisjon for at vitenskapelige institusjoner og universiteter har jobbet tungt med sykdommer og helse hos oppdrettsfisk, spesielt da oppdrettsnæringen ble viktig.

– Vi har oppnådd resultater. Det gjør at vi som nasjon er anerkjente i begge i sammenhenger, også i forhold til EU som hører på norske aktører når de utvikler regelverket, sier han.

Diagnostikk er essensielt

– Du har gjennom mange år fulgt med utviklingen av fiskevelferd og fiskehelse i Norge. Hvilke tanker gjør du deg om utviklingen?

– Norge har egentlig ligget i fronten med sykdomsbekjempelse hos husdyr i hundre år. Det er fristende å si at vi er flinke, men det har også noe med at vi er et lite land i utkanten av Europa med store avstander og liten tetthet av folk og dyr. I tillegg er ikke klimaet det beste for mange av sykdommene som er viktige i andre deler av verden.

Lillehaug forklarer at Norges lange tradisjon med sykdomsbekjempelse hos husdyr har gitt kunnskap og erfaring som oppdrettsnæringen har tatt i bruk.

– Da vi etter hvert fikk oppdrettsfisk og det dukket opp nye sykdommer utover 80 og 90-tallet, ble de samme prinsippene tatt i bruk. Laksesykdommen ILA blomstret i samme periode, så da ble det tatt tak i problematikken. Det ble satt inn generelle smitteforebyggende tiltak, allerede før viruset ble beskrevet. Tiltakene viste å ha god effekt, forklarer Lillehaug.

Eksempler på tiltak som ble satt i verk var prinsippet «alt-ut-alt-inn» i oppdrettsanlegg. Oppdrettere skulle heller ikke blande gammel og ung fisk. Mellom hver innsett av ny fisk, smolt, ble anleggene lagt brakk. Å tømme anlegget for fisk i en periode kalles brakklegging. Dette hindrer at eventuell sykdom ikke blir før videre til ny fisk.

– Nye diagnostiske metoder for å påvise sykdom har også spilt en svært viktig rolle, poengterer nestoren.

Andre tiltak som har hatt effekt er regelverk som stiller krav om helsetilsyn i anleggene, om overvåking og krav til at det rapporteres når det oppstår sjukdommer.

Må ikke vente

– Kan vi i Norge bli bedre på fiskevelferd og fiskehelse?

– Det er viktig å lære av erfaringene sine. Ta virussykdommen PD som et eksempel. Det gikk alt for lang tid fra PD ble beskrevet første gang på midten av 80-tallet til det ble en listeført sykdom, sier Lillehaug.

I alt tok dette tjue år. Konsekvensen var at når sykdommen ble listeført i 2007 var hele Vestlandet smittet.

– Så det å ta nye sykdommer på alvor raskt, er veldig viktig.

Seniorforskeren forteller at siden han begynte, har det vært flere fiskearter som har vært lovende som oppdrettsarter uten at oppdrettet av dem har tatt helt av. I fremtiden vil det ifølge Lillehaug trolig bli utviklet oppdrett av andre og nye arter som det nå blir produsert lite eller ingenting av.

– Da vil vi også få nye sykdommer. Da kan vi ikke vente og se hvordan det går. Dette er viktig erfaring å ta med seg i fremtiden, mener han.

I prinsippet er dette snakk om en føre-var-holdning. Lillehaug poengterer at når nye sykdommer beskrives, kan en ikke vente og se hvor alvorlig smittesituasjonen blir før en gjør noe. Her viser han til en annen virussykdom kalt hjerte og skjelettmuskelbetennelse, eller HSMB, som ble oppdaget for første gang ved århundreskiftet.

– Sykdommen har spredt seg uten at det har blitt gjort noe alvorlige forsøk på å stoppe sykdommen. Jeg tror det ble lagt mer vekt på hva det ville koste å bekjempe sykdommen enn å beregne tapene sykdommen forårsaket.

Patent på smittestoffer

– Hvordan er beredskapen for fiskehelse og fiskevelferd i dag?

– For et par år siden ble det bestemt at rutinediagnostikk hovedsakelig skulle gjennomføres av private laboratorier. Det betyr at Veterinærinstituttet bare skulle ta imot og undersøker prøver i den grad det var nødvendig for å kunne overvåke helsesituasjonen, forklarer Lillehaug som snart går av med pensjon.

Endringen i hvem som rutinemessig undersøker diagnostiske prøver kan synes å ha liten betydning for oppdretterne. Forskeren tror dette likevel kan få ringvirkninger.

– Veterinærinstituttet er en institusjon som har tradisjon for å utrede og beskrive nye smittestoff som blant andre ILA og PRV. Resultatene er basert på undersøkelser av et stort antall prøver fra sykdomsutbrudd.

Han legger til at Veterinærinstituttet har faglig kompetanse som gjør instituttet i stand til å utrede årsakene til sykdommer som oppstår, og bidra til å utvikle diagnostiske verktøy, forebyggende tiltak og bekjempelsesstrategier.

– Det er flere konkurrerende laboratorier der ute, og det ligger potensielt mye penger i å være den første som beskriver nye smittestoffer, sier han.

En av bekymringene er at de private laboratoriene ikke sender inn nye smittestoffer til Veterinærinstituttet for videre undersøkelser.

– Det er mulig å ta patent på nye smittestoffer, noe som igjen betyr at de alene kan utvikle nye vaksiner og diagnostiske metoder. Det er i grunnen naivt å tro at de private laboratoriene vil sende inn de mest interessante sakene til Veterinærinstituttet, understreker han.

Lite innsendt materiale kan også påvirke den forskningsbaserte diagnostikken og rådgivningen til Veterinærinstituttet.

– Årsaken er at dette materialet danner grunnlaget for at Veterinærinstituttet kan oppdage og beskrive nye sykdommer, og eventuelt gi anbefalinger om tiltak som begrenser utbredelsen av nye smittestoffer. Vi kan også få dårligere oversikt over sykdomsstatus, sier Atle Lillehaug.

Referanser:

Atle Lillehaug mfl.: Practical Biosecurity in Atlantic Salmon Production. Journal of Applied Aquaculture, 2015. (Sammendrag) DOI: 10.1080/10454438.2015.1066174

M D Jansen mfl.: The epidemiology of pancreas disease in salmonid aquaculture: a summary of the current state of knowledge. Journal of Fish Diseases, 2016. (Sammendrag) Doi: 10.1111/jfd.12478

Atle Lillehaug mfl.: A pharmaco-epidemiological study of antibacterial treatments and bacterial diseases in Norwegian aquaculture for the six-year period 2011 to 2016. Diseases of Aquatic Organisms, 2018. Doi: 10.3354/dao03219

Mario Guarracino mfl.: An evaluation of aquaculture management zones as a control measure for salmon lice in Norway. Diseases of Aquatic Organisms, 2018. Doi: 10.3354/dao03254

Lars Qviller mfl.: Infectious salmon anemia and farm-level culling strategies. Frontiers in Veterinary Science, 2020. Doi: 10.3389/fvets.2019.00481

Artikkelen er produsert og finansiert av Veterinærinstituttet

Veterinærinstituttet er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Veterinærinstituttet?

• 

  – Utviklingen i oppdrettsnæringen har gått feil vei

• 

  7 millioner fisk døde i 2019. Nå vet forskerne mer om hvordan det skjedde

• 

  Knøttsmå insekter gir store helseproblemer hos sau og storfe

• 

  Dette blodsugende insektet sprer blåtungevirus i Norge

• 

  Ingen sauer i Norge skal dø av denne sykdommen

• 

  Slik kan laksenæringen bli mer bærekraftig

Les flere saker fra Veterinærinstituttet her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER