Nå har forskerne bak Nature-studien testet dyr i tre ulike bestander som ikke er i kontakt med hverandre. I alle disse tre har forskerne funnet endringer i genene på to steder i pungdjevel-genomet som er knyttet til kreftrisiko og immunforsvar. Det kan bli nøkkelen til at de overlever i denne verden, håper forskere.
Dyra har lenge vært truet av en grotesk og smittsom ansiktskreft. Nå ser det ut til at en raskt utviklet genetisk motstandskraft kanskje kan redde arten.
Kreftsykdommen som har tatt livet av omtrent 80 prosent av tasmanske djevler, er ikke en hvilken som helst sykdom.
Devil Facial Tumor Disease dukket opp blant tasmanske djevler, også kalt pungdjevler, på Tasmanias østkyst for nærmere 20 år siden. Sykdommen spredde seg raskt østover.
Krefttypen ødelegger ansiktet til dyret og hindrer det i å spise og puste, noe det naturlig nok dør av.
Samtidig som sykdommen er en form for kreft, sprer den seg som et virus, for eksempel ved bitt eller paring. I noen tilfeller kan til og med berøring være nok til å smitte.
En ny studie i tidsskriftet Nature Communications viser at bestemte deler av artens genom har endret seg raskt som et resultat av presset fra kreftsykdommen. Kanskje kan dette forhindre at pungdjevlene går ut av historien, ifølge en artikkel The New York Times.
Står i fare for å bli utryddet av kreft
Også i 2012 prøvde forskerne å utnytte at enkelte av dyra så ut til å være genetisk beskyttet mot den dødelige kreftsykdommen. De mente dette kunne være nøkkelen til å berge pungdyra som har fått rykte som noen hissigpropper gjennom Snurre Sprett-tegnefilmene.
Det var allerede da en sterk frykt for at Devil Facial Tumor Disease kunne bety slutten for de tasmanske djevlene.
– Hvis man ikke gjør noe, vil denne arten faktisk være utdødd innen få år sa Petter Bøckman, zoolog ved Naturhistorisk museum, til forskning.no da.
Devil Facial Tumor Disease ødelegger ansiktet til dyret og hindrer det i å spise og puste. Alle dyra som får sykdommen, dør i løpet av kort tid. (Foto: Menna Jones, CC BY 2.5)
Redningsoperasjonen gikk da ut på å velge ut dyra som så ut til å ha en slags beskyttelse mot ansiktskreften. Forskere gjorde en fullstendig genanalyse av to dyr fra ulike områder. Ett av dyra hadde en naturlig motstandskraft mot kreften, og det andre hadde det ikke.
Ut fra analysene lagde de en modell for hvilke dyr som skulle velges ut til å bli videreavlet i fangenskap.
Gamle gener trår til
Men kreften herjer fremdeles blant pungdjevlene.
Nå har forskerne bak den nye studien testet dyr i tre ulike bestander som ikke er i kontakt med hverandre. I alle bestandene har forskerne funnet genetiske endringer på to steder i pungdjevel-genomet som er knyttet til kreftrisiko og immunforsvar.
– De tre gruppene utvikler seg uavhengig av hverandre, men forandringene i alle sammen er like, sier en av forskerne bak studien, Andrew Storfer, til The New York Times. Storfer er professor i biologi ved Washington State University.
Forandringene ser ut til å ha skjedd bare i løpet av fem–seks generasjoner. Derfor mener forskerne at det ikke dreier seg om at gener har mutert, men at noen genvarianter i stedet er blitt mer vanlig fordi de antakelig gir dyra som har dem, en sår tiltrengt motstandskraft mot det hissige ansiktskreften, ifølge den amerikanske avisa.
Det siste store pungrovdyret
Annonse
Det er god grunn til å være opptatt av den tasmanske djevelens overlevelse, ifølge Petter Bøckman.
– Dette er det største gjenlevende store pungrovdyret i hele verden. Før hadde vi også pungulven, men den ble utryddet av tasmanske sauebønder på 20-tallet, sa han til forskning.no i 2012.
Med pungulven forsvant det siste av de store rovdyra i den australske og tasmanske faunaen, og håpet ble hengende i en liten pungdjevel.
– Det er som om løven hadde vært det siste gjenlevende av de store kattedyra. Da hadde vi arbeidet hardt for å bevare den – det hadde i hvert fall gitt oss en idé om hvordan leoparden og geparden hadde vært.
Med den tasmanske djevelen i live har vi i det minste et innblikk i hva et rovpungdyr kan være, ifølge Bøckman.
