Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU - les mer.

Fluorforbindelser fra skismurning kommer ut i naturen og forsvinner i praksis aldri.
Fluorforbindelser fra skismurning kommer ut i naturen og forsvinner i praksis aldri.

Skismurning endrer dyrenes hjerne og lever

Fluorforbindelser i skismurning påvirker organer hos mus, bekrefter ny forskning.

I fjor fikk forsker Randi Grønnestad stor oppmerksomhet rundt forskningen fra skianlegget Granåsen i Trondheim. Hun fant hormonforstyrrelser og endringer i hjernene hos klatremus i området og knyttet det til fluorholdige forbindelser kalt PFAS.

– Vi har tidligere vist at disse PFAS-ene mest sannsynlig stammer fra bruk av fluorholdig skivoks eller -glide, sier Grønnestad, som var tilknyttet NTNU da forskningen ble utført.

Fluorforbindelsene kommer ut i naturen i det populære skiområdet, og i praksis forsvinner stoffene aldri. De knyttes til flere ugunstige helseeffekter også hos mennesker.

Skadelige virkninger

Flere helseskader kan spores tilbake til PFAS.

Giftene er enten vist eller mistenkt for å øke risikoen for blant annet nyre- og testikkelkreft, skade på lever, forstyrrede kolesterolnivåer, redusert fertilitet, hormonforstyrrelser, negative effekter på utvikling hos barn og svekket immunsystem.

Mus kan få PFAS i seg gjennom maten, som meitemark. Klatremusene fra Granåsen hadde høyere nivåer av PFAS i kroppen og samtidig høyere nivåer av signalstoffet dopamin i hjernen.

Hannene hadde i tillegg lavere nivåer av hormonet testosteron.

Laboratoriet bekrefter effekter på dopaminsystemet

Men Grønnestad nøyde seg ikke med arbeidet i Granåsen og kontrollområdet ved Jonsvatnet, området rundt Trondheims drikkevann der folk går atskillig mindre på ski.

– Siden de resultatene er fra en feltstudie der vi ikke har kontroll på alle andre variabler som i teorien også kan påvirke systemene jeg studerte, ville jeg reprodusere effektene vi fant i Granåsen under kontrollerte forhold i laboratoriet, sier Grønnestad.

I laboratoriet var forskerne sikre på at ingen andre miljøgifter forårsaket effektene de målte.

– I labforsøket brukte vi laboratoriemus som vi fôret med mat som var tilsatt samme mengde og sammensetning av PFAS som vi målte i meitemark fra Granåsen. De ble eksponert for dette fôret i ti uker. Vi hadde også en kontrollgruppe som ble fôret med det samme fôret, uten tilsatt PFAS, sier Grønnestad.

I musene som fikk tilsatt PFAS i fôret, fant forskergruppen også effekter på dopaminsystemet.

– Vi fant både signifikante effekter på nivåene av dopamin i hjernen og på genuttrykket av enzymer som er viktige for å produsere dopamin, selv om det ser ut til at litt ulike molekylære mekanismer er påvirket i de to ulike studiene, sier Grønnestad.

Dette tyder på at effektene de målte i hjernen til klatremusene fra Granåsen skyldes eksponering for PFAS.

Klatremus får i seg skadelige fluorforbindelser fra skismurning. Disse kan også være farlige for mennesker.
Klatremus får i seg skadelige fluorforbindelser fra skismurning. Disse kan også være farlige for mennesker.

Men testosteron endret seg ikke

I motsetning til i Granåsen fant de derimot ingen endringer i hormonnivåene hos musene i laboratoriet.

– Vi så ingen effekter av PFAS-eksponering på konsentrasjonene av testosteron, østrogen eller 11-ketotestosteron i noen av kjønnene, sier Grønnestad.

Det kan tyde på at de tilsynelatende sammenhengene mellom lave testosteronnivåer og PFAS i klatremusene fra feltstudien skyldes andre variabler i naturen som de ikke har målt, snarere enn PFAS.

Men de fant isteden en annen urovekkende effekt av PFAS i laboratoriet.

Laboratoriemus ble utsatt for PFAS. De ble også påvirket.
Laboratoriemus ble utsatt for PFAS. De ble også påvirket.

Større lever tyder på miljøgifter

– I laboratoriet oppdaget vi at hannmus fra den PFAS-eksponerte gruppa hadde større lever, relativt til kroppsmasse, enn i kontrollgruppa. Leveren er et kjent mål for de giftige egenskapene til miljøgifter, sier Grønnestad.

Leveren er et av de viktigste organene i kroppen fordi den bryter ned og skiller ut giftstoffer. Forstyrrelser eller endringer i leveren kan ha alvorlige konsekvenser.

Noen studier tyder på at hannkjønn er mer sensitive for effekter fra PFAS-eksponering. I tillegg hadde hannmusene høyere nivåer av PFAS i leveren enn hunnmusene fordi de hadde spist mer mat. De er kanskje rett og slett eksponert for høyere konsentrasjoner av PFAS

Forskergruppen undersøker også andre effekter på leveren, men disse resultatene er ikke klare ennå. Foreløpig kan det se ut til at sammensetningen av fettsyrer i leveren endrer seg.

Mulige konsekvenser

– Resultatene tyder altså på at vi ser effekter på hjernekjemien og sammensetningen av fettsyrer i leveren til eksponerte mus med nivåene vi finner av PFAS i Granåsen. Dette kan ha alvorlige konsekvenser, sier Grønnestad.

Akkurat hvilke biologiske effekter dette kan ha, er vanskelig å si, mener hun. Da må nye studier til.

– Effekter i hjernen kan potensielt føre til forstyrrelser i reguleringen av frykt og angst, termoreguleringsprosesser og evnen til å beskytte seg. I tillegg kan det påvirke reproduksjonssystemet, nevner Grønnestad som eksempler.

Forhøyede, eller reduserte nivåer av dopamin er også knyttet til humørsvingninger og motoriske og kognitive endringer.

Grønnestad er i dag rådgiver innen luftkvalitet i Miljøenheten i Trondheim kommune.

Referanse:

Randi Grønnestad mfl.: Effects of an environmentally relevant PFAS mixture on dopamine and steroid hormone levels in exposed mice. Toxicology and Applied Pharmacology, 2021. Doi.org/10.1016/j.taap.2021.115670

Powered by Labrador CMS