Soppen har vært feilsystematisert i mer enn 250 år, helt siden den svenske zoologen Carl von Linné startet arbeidet med å inndele alle planter, dyr og sopp etter utseende. Den tiden er forbi.

Takket være moderne DNA-analyser er hele stamtavlen blitt endret.

– DNA har ført til store endringer i slektskapstreet. Nå må alle soppbøkene skrives om, forteller professor i soppsystematikk, Karl-Henrik Larsson på Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

Spesialområdet hans er barksopp, en type sopp som vokser i et tynt lag på død ved og lever av å spise denne veden.

I grunnskolen lærte vi at ulike storsopp som fingersopp, skivesopp, piggsopp, rørsopp og kjuker (sopp som vokser på trestammer) tilhørte hver sin gruppe. Det stemmer ikke lenger. Selv om sopper utseendemessig ser like ut, kan de være langt fra hverandre i slekt.

DNA-analysene viser at stamfaren til alle storsoppene våre har utviklet seg fra en bestemt type barksopp. Storsoppene må i dag deles opp i minst tolv ulike slektsgrupper.

Biologene kaller disse gruppene for ordener. Og for dem som ikke vet hva en orden er: En orden består av familier, en familie består av slekter og en slekt består av arter.

De spiselige skivesoppene må plasseres i hele fire av disse ordenene. Og uansett hvor like fingersoppene ser ut, må de fordeles i sju ordener.

– Hver av disse soppgruppene har altså utviklet seg parallelt fra ulike typer barksopp. Dette er den eneste måten vi kan skjønne evolusjonen på, forteller Larsson.

Tusenvis av ukjente sopp

Selv om soppen er systematisert på ny, er bare en liten andel av verdens sopparter beskrevet. Forskere regner med at det fins så mange som halvannen million sopparter i verden. Vi har bare beskrevet 70 000 til 80 000 av dem. I Norge er det 7 000 beskrevne arter.

– Det kan tenkes at det fins like mange ukjente sopparter i Norge. Antallet er i det minste tusentalls. Hver gang vi systematisk samler inn i skogen, finner vi nye sopp.

– Enten er disse soppene beskrevet, men ikke oppdaget i Norge før, eller så er soppene helt nye for vitenskapen, sier Larsson.

Frem til i dag har det bare vært mulig å studere fruktlegemene som stikker opp av bakken. Soppen bruker fruktlegemene til å formere seg. Resten av året består soppen bare av små tråder under bakken. Disse har det vært svært vanskelig å forske på.

Finstemt samspill

Mange sopparter lever i et finstemt samspill med andre arter. Dette samspillet kalles symbiose. I dag lever de fleste grønne vekster i symbiose med sopp. Som eksempel lever steinsopp og kantarell i samspill med trær.

Soppen kobler seg opp til røttene på treet og blir et forlenget rotsystem. Sopptrådene under bakken kan være så tynne som en tusendels millimeter.

– Det gjør soppen bedre egnet til å trenge ned til mineraler som treet ikke klarer å få tak i. De små røttene gjør det også mye enklere å suge opp vann. Soppen leverer næringsstoffer og vann og får i bytte sukker fra fotosyntesen.

Det var faktisk dette samarbeidet som gjorde det mulig for grønne vekster å erobre land.

DNA-analyser av jordsmonn

Da forskere begynte å sammenlikne DNA-prøver fra jord med observasjoner av fruktlegemer, oppdaget man et langt større soppmangfold under bakken.

– Fra det skjulte livet blant røttene under jorda har vi funnet DNA fra sopp som vi ikke aner hvordan ser ut.

Larsson har to mulige forklaringer på at forskerne aldri har funnet fruktlegemene til disse soppene.

– Det kan hende at soppen har utviklet seg symbiotisk så sterk at den ikke lenger trenger å lage en frukttopp. Det vil si at soppen har sluttet med seksuell formering. Men jeg tror ikke riktig på denne teorien.

Den andre forklaringen er at de ukjente soppene danner så like fruktlegemer med andre sopper at man ikke ser forskjell på dem.

Da er det snakk om en vitenskapelig metodefeil. Når forskere plukker sopp, tar de vanligvis med seg de mest velutviklete fruktlegemene. Det kan derfor tenkes at de ukjente soppene danner mindre fruktlegemer som forskerne ikke tar med seg.

Det kan også tenkes at fruktlegemene til “de skjulte soppene” vokser på andre tider av året enn om høsten.

Larsson sier at forskningen hans er i sin spede barndom.

– Vi har bare gjort nålestikk i naturen og vet ikke om svarene våre er representative. Metodene er dessuten under rask utvikling.

Vitenskapelig revolusjon

Larsson vil likevel påpeke at DNA-analyser er den største revolusjonen siden mikroskopet.

– DNA-analyser er et fantastisk verktøy, som gjør vi kan se detaljer fra sopp overalt og studere hva som skjer med soppen ved forsuring, klimaendringer og oppsamling av tungmetaller.

Det betyr at soppekspertene kan gå ut i naturen og tolke hele soppmangfoldet i en jafs.

– For å forstå hva som skjer i naturen, må vi iaktta organismene der de er. Det var ikke mulig før vi fikk DNA-analysene. Sopp som lever i symbiose, er svært vanskelig å dyrke i laboratorium, sier Larsson.