Det er ikke så ofte forskere kommer over nye barkbillearter i vår del av verden. Forrige gang det skjedde i Norge, var i 1946. Da fant Andreas Strand en ny barkbille like utenfor Oslo.

– Det er ekstra gøy at vi fant en ny barkbille, forteller insektentusiast og NIBIO-forsker Torstein Kvamme. Dette er en gruppe biller som har vært mye studert i 250 år – helt siden Carl Linnés dager.

Det er kjent 74 arter av barkbiller som er etablert utendørs i Norge. De fleste barkbillene er knyttet til busker og trær, og flere arter har stor betydning som skadedyr i skog siden de kan angripe og drepe trær.

Den mest kjente, og skadelige arten i Norge, er stor granbarkbille (Ips typographus Linnaeus, 1758).

Det finnes også mange arter som går på løvtrær. En av de mest skadelige er almesplintborer som overfører almesyken.

Barkbille i nord

– Den nye barkbillearten har fått det vitenskapelige navnet Trypophloeus borealis. Artsnavnet borealis betyr «som kommer fra nord» eller «som tilhører nord». Vi får se om den kanskje også får et norsk navn etter hvert, forklarer Kvamme.

I de senere år er T. borealis, påtruffet både i Nord-Norge og Nord-Finland. Forskerne regner med at den også finnes i Russland, men de vet ikke hvor langt østover den går.

Så langt er samtlige funn gjort nord for Polarsirkelen. Forskerne er likevel forsiktige med å omtale dette som en barkbille som kun finnes i Arktis.

– Dette er ikke nødvendigvis hele sannheten, forteller Kvamme. Det er også mulig at arten kan påtreffes lenger sør, fordi vertsplantene finnes lenger sør. Det vil fremtiden vise.

Den nærmeste slektningen Trypophloeus nitidus hører imidlertid hjemme i Alaska, ikke i Sibir. Dette er kanskje litt overraskende, men DNA-studiene viser at T. borealis og T. nitidus er to nærstående søsterarter som har sin utbredelse på hver sin side av Beringstredet.

En gang i tiden var landområdene i Asia og Amerika forbundet med en landbro over Beringstredet. Etter at denne forbindelsen ble brutt har det som opprinnelig kanskje var en enkelt art, utviklet seg til å bli to nærstående arter på grunn av geografisk adskillelse.

Foretrekker ulike vierarter

Barkbiller av slekten Tryophloeus angriper særlig trær i slektene Populus (osp og poppel), Alnus (or) og Salix (selje og vier).

– Den nye arten, T. borealis, ser ut til å foretrekke ulike vierarter, forteller Kvamme.

Så langt er den funnet på både storvier/svartvier og myrvier.

– De voksne billene etablerer seg gjerne i soner rundt dødt vev, for eksempel etter snøbrekkskader. Tryophloeus-artene er monogame. Det vil si at det i gangsystemet er en hunn og en hann. De danner enkle, hulelignende kammer der eggene legges i klumper. Larvene spiser seg gjennom kambiet.

– Vi har også sett at disse artene, T. borealis og T. nitidus, sannsynligvis har en eller annen kobling til sopp, forklarer Kvamme. Vi vet ikke sikkert hvordan dette samspillet virker, men det kan for eksempel hende at soppen hjelper til å bryte ned cellulose.

Vanskelige arter å bestemme

Artene i slekten Trypophloeus er små, bare 1,2-2,3 millimeter lange. Dessuten har de svake karakteristiske ytre kjennetegn. Dette gjør det ofte vanskelig å skille de ulike artene fra hverandre ved tradisjonelle metoder.

Feilbestemmelser er vanlig. Forskerne har derfor valgt å gå gjennom hele slekten på nytt. Det ser nå ut som at artene i denne slekten kan deles inn i fire artsgrupper.

Den ene artsgruppa finnes kun i Nord-Amerika, to av artsgruppene finnes kun i Palearktis (Europa og Asia). Den fjerde artsgruppa, som den nye arten tilhører, har representanter på begge sider av Beringstredet.

Det første kjente individet av Trypophloeus borealis ble samlet inn fra Torne lappmark i Nord-Sverige allerede i 1969. Arten ble senere gjenfunnet i samme område i 2008. Disse tidlige eksemplarene ble imidlertid feilbestemt til Trypophloeus dejevi, en art som forekommer i Sibir.

Forskerne hadde lenge mistanke om at det kunne være snakk om en ny art, men det måtte faktisk DNA-sekvensering til for å fastslå dette med sikkerhet. DNA-studiene viste også at T. borealis er en nærmere slektning av den amerikanske arten T. nitidus, enn den asiatiske T. dejevi.

– DNA-sekvensering er et viktig fremskritt for den klassiske taksonomien, eller klassifiseringen, forklarer Kvamme. Her har vi to helt uavhengige metoder som kan brukes til å teste hverandre.

Bør følges opp bedre i fremtiden

Så langt har denne spesielle gruppen av barkbiller i liten grad fått forskernes oppmerksomhet. Det skyldes nok at artene er små og at de ikke har påført skogeierne økonomiske tap.

Et par av artene har imidlertid ført til betydelig skade i Nord-Amerika, så det kan kanskje være lurt og følge litt bedre med også på de europeiske artene i tiden som kommer.

Referanse:

Torstein Kvamme mfl.: A new cryptic Trypophloeus Fairmaire, 1864 species in Northern Fennoscandia (Coleoptera, Curculionidae) revealed by DNA analyses. Norwegian Journal of Entomology 68, 2021.

Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO

NIBIO er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NIBIO:

• 

  Slik skil du mellom markblomar og ugras tidleg på våren

• 

  Slik skal de sikre en mer bærekraftig håndtering av planteavfall fra blomsterhandelen

• 

  Hundre år gammel skog gir ny kunnskap om ulike former for hogst

• 

  Forskarar vil verne granskogen med ei duft av sjasmin

• 

  Forskere mener genredigering har et enormt potensial, men at reglene er for strenge: – Risikoen er minimal

• 

  Økt fare for større barkbilleutbrudd – også i Norge

Du finner flere artikler fra NIBIO her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER