Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norsk institutt for vannforskning - les mer.

Forskere har evaluert bruken av miljø-DNA som overvåkningsmetode for spredning av fremmed ferskvannsfisk i Norge. Her ser vi eksemplarer av fiskearten sørv.
Forskere har evaluert bruken av miljø-DNA som overvåkningsmetode for spredning av fremmed ferskvannsfisk i Norge. Her ser vi eksemplarer av fiskearten sørv.

Slik avslører forskerne fremmede fisker i Norge

Nye metoder skal avsløre fisk som ikke hører hjemme her.

Abbor, pukkellaks, sørv, regnbueørret, karpe, bekkerøye. Noen navn er kjente for folk flest, men artene blir regnet som fremmede av norske myndigheter.

Å oppdage spredning av fremmede fiskearter på et tidlig tidspunkt, er viktig for forvaltningen av økosystemer i vann. Myndigheter og fagfolk kan da sette i gang tiltak for å forhindre at disse fiskere etablerer seg.

Nå er metoden miljø-DNA tatt i bruk av både forskning og forvaltning.

Tradisjonelt har forskere brukt tidskrevende undersøkelser som prøvefiske med garn eller elektrisitet for å spore den aktuelle arten. Slik kartlegging er både utfordrende og ressurskrevende. Dessuten utgjør det et betydelig inngrep i et økosystem.

Det er også slik at jo færre individer som finnes av en art i et vannmiljø, jo vanskeligere er det å oppdage dem. Med fremveksten av miljø-DNA de seneste årene, har forskerne fått et nytt og potensielt meget nyttig tilskudd i verktøykassen.

– Det grunnleggende prinsippet for miljø-DNA er at alle levende organismer har en unik genetisk signatur. Signaturen lekker ut i miljøet, fordi DNA stadig avsettes gjennom naturlige prosesser, forklarer Anette Engesmo, forsker ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA).

Finner fisken uten å se den

Hun mener miljø-DNA er en svært spennende overvåkingsmetode med stort potensial for fremtidens forsking og forvaltning.

– Fisk og andre organismer etterlater seg celler, sekreter, avføring eller rester av vev etter reproduksjon. Alt dette kan vi spore. Også ulike skader i organismer eller spor fra rovdyr og bytte etterlater seg DNA, forklarer forskeren.

Dersom en fisk har svømt gjennom en innsjø nylig, kan forskerne altså påvise at den har vært der – uten selv å ha sett fisken. Derfor er det heller ikke nødvendig å forstyrre økosystemet med metoder som garnfiske eller el-fiske. En prøve med noen få liter vann avslører hvilken art fisken tilhører.

Vannprøver filtreres i felt og tas med til laboratoriet for analyse. Den gulbrune væsken på bildet kan inneholde den genetiske signaturen til hundrevis av forskjellige organismer – man må bare vite hva man skal lete etter!
Vannprøver filtreres i felt og tas med til laboratoriet for analyse. Den gulbrune væsken på bildet kan inneholde den genetiske signaturen til hundrevis av forskjellige organismer – man må bare vite hva man skal lete etter!

Fokus på 12 fiskearter

På oppdrag fra Miljødirektoratet har Engesmo og hennes team evaluert bruken av miljø-DNA til å overvåke spredning av fremmed ferskvannsfisk i Norge.

– Miljødirektoratet valgte ut 12 fiskearter av spesiell interesse. Alle disse var enten fremmede, eller regionalt fremmede arter i Norge.

– Vi valgte ut en rekke elver og innsjøer der vi på forhånd hadde god kontroll på fiskebestandene og de ulike artene for å teste ut denne metoden, sier Engesmo.

– Miljø-DNA gir nye muligheter for å bedre overvåking og forvaltning av våre økosystemer, sier NIVA-forsker Anette Engesmo.
– Miljø-DNA gir nye muligheter for å bedre overvåking og forvaltning av våre økosystemer, sier NIVA-forsker Anette Engesmo.

Noen gjemmer seg

Målet med prosjektet var å utvikle og teste ut hvordan miljø-DNA kan brukes til å overvåke og kartlegge fremmed ferskvannsfisk i Norge.

Forskerne har laget prosedyrer for hvordan de skal samle inn prøver, hvordan de skal behandle og analysere dem.

– Vi må også ta hensyn til hva slags fisk vi leter etter. Er det en art som gjemmer seg på bunnen eller en som svømmer mye rundt i vannsøylen? Gyter den vår eller høst? Liker den seg i store innsjøer eller finnes den i små dammer? Alt dette er viktige spørsmål vi stiller oss i det videre arbeidet, sier forskeren.

Klar til bruk

Forskeren har gitt anbefalinger til miljøforvaltningen om hvordan de bør gå videre.

– Protokoller for regnbueørret, abbor, karpe, karuss, mort, solabbor og sørv er klar til bruk i forvaltningen, sier Engesmo.

Ifølge NIVA-forskeren har de tatt noen forbehold. For gjedde, ørekyte, pukkellaks og suter er det behov for flere tester og data. Disse artene vil forskerne undersøke grundigere i tiden fremover.

Helhetlige løsninger

Forskerteamet i NIVA er ikke i tvil om at miljø-DNA vil bli et viktig verktøy i fremtiden. Bedre kunnskap om fisk og andre organismer gjør det lettere foreslå helhetlige løsninger som sikrer biologisk mangfold og økosystemer med god tilstand.

– Miljø-DNA gir nye muligheter for overvåking og forvaltning av våre økosystemer. Våre erfaringer så langt tyder på at kartlegging med miljø-DNA er raskere, enklere og billigere.

– Ved riktig bruk vil metoden trolig kunne gi mer pålitelige resultater enn tradisjonelle innsamlingsmetoder alene, sier Anette Engesmo.

Referanse:

Anette Engesmo mfl: Overvåking og kartlegging av fremmed ferskvannsfisk ved bruk av miljø-DNA. Miljødirektoratet-rapport M-1628|2020.

12 arter av ferskvannsfisk

Miljødirektoratet identifiserte 12 arter av ferskvannsfisk, hvor alle er klassifisert som enten fremmede eller regionalt fremmede arter. Her er fiskene:

  • Gjedde (Esox lucius) — Betraktes som en regionalt fremmed art i flere fylker. Stort invasjonspotensial og middels økologisk effekt. Gjedda er plassert i kategorien svært høy risiko fordi den er en populær sportsfisk som ofte spres av mennesker. Den er også en utpreget rovfisk og den kan særlig ha negativ effekt på ørretbestander.
  • Ørekyt (Phoxinus phoxinus) — Regionalt fremmed art. Arten har stort invasjonspotensiale, og høy økologisk effekt da den konkurrerer særlig med ørret om mat og spiser rogn og befruktet plommesekkyngel. Den er derfor plassert i kategorien svært høy risiko.
  • Pukkellaks (Oncorhynchus gorbuscha) – Dørstokkart, som de senere år har etablert seg særlig i Finnmark. Arten har høyt invasjonspotensiale, og er nylig risikovurdert til å ha høy økologisk effekt da den konkurrerer med lokal laksefisk om plass og mat.
  • Sørv (Scardinius erythrophthalmus) — Regionalt fremmed art. Arten har stort invasjonspotensiale og registerets årlig på nye lokaliteter. Den anses som å ha middels økologisk effekt, men det er betydelig usikkerhet knyttet til dette. Den er plassert i kategorien svært høy risiko.
  • Suter (Tinca tinca) — Fremmed art, observert og etablert i Norge. Arten har moderat invasjonspotensiale, og middels økologisk effekt.
  • Karpe (Cyprinus carpio) — Fremmed art, observert og etablert i Norge. Arten har stort invasjonspotensiale, og liten økologisk effekt.
  • Karuss (Carassius carassius) — Regionalt fremmed art. Arten har begrenset invasjonspotensiale, og liten økologisk effekt.
  • Regnbueørret (Oncorhynchus mykiss) — Fremmed art, observert og etablert i Norge. Arten har stort invasjonspotensiale, og liten økologisk effekt.
  • Abbor (Perca fluviatilis) – Abbor er ikke risikovurdert i henhold til metodene fra Artsdatabanken, men den anses som en regionalt fremmed art med betydelig uønsket spredning.
  • Mort (Rutilus rutilus) — Regionalt fremmed art. Arten har moderat invasjonspotensiale, og middels økologisk effekt.
  • Solabbor (Lepomis gibbosus) — Fremmed art, observert og etablert i Norge. Arten har begrenset invasjonspotensiale, og ingen kjent økologisk effekt.
  • Bekkerøye (Salvelinus fontinalis) – Fremmed art, med begrenset invasjonspotensiale og lav risiko.
Powered by Labrador CMS