Arter utvikler seg langsomt, over mange generasjoner. Individer utvikler seg raskt, fra kjønnsceller til fullt voksne mennesker, eller fluer, i løpet av noen få år.

Vi snakker om to vidt forskjellige former for utvikling.

Men de to er også nært knyttet til hverandre. For, evolusjon, at en art langsomt endrer form til å bli en annen, kan vel ikke forståes, uten at vi vet hvordan dyrene får sin form, hvordan genene klarer å bygge hele menneskekroppen ut fra den lille celleklumpen i mors mage?

Vi må vel forestille oss at evolusjon, på snekker- eller elektrikernivå, foregår ved at genene, på ett eller annet vis begynner å gjøre litt andre ting, enn det de har gjort så langt. For eksempel ved at et gen som fram til nå bare har laget korte fingere, begynner å lage litt lengre fingere - eller noe i den duren?

Altså at evolusjonen får genene til å bygge opp kroppen, fra egg til voksen, på en litt annerledes måte.

Evo Devo

At det måtte være slik, forsto allerede Darwin og Huxley. Og stort mer har vi ikke forstått siden, skriver Carroll mildt ironisk - embryologi har vært evolusjonens svarte boks, som på en eller annen måte omgjør genetisk informasjon til tredimensjonale dyr som kan fungere i virkelighetens verden. Akkurat hvordan dette foregår, har vært ukjent.

Det vil si, legger forfatteren imidlertid til: Det var ukjent inntil for noen få år siden, før genteknologien og genomikken. Og før Evo Devo - den nye vitenskapen om forholdet mellom evolusjon og utvikling - development.

Da jeg i sin tid spurte filosofen Michael Ruse hva han ville satset på, dersom han kunne ha startet sin akademiske karriere forfra igjen, svarte han nettopp “Evo Devo”.

Den gang hørtes det for meg ut som et trylleformular. Eller kanskje et elektronisk 1980-tallsband? Og jeg betraktet det som bare enda en ny vitenskapelig fad. En holdning jeg har måtte ete i meg siden.

Evo Devo handler nemlig om det neste store skrittet innen evolusjonsteori. Det handler om en syntese som kan gi biologene en innsikt de alltid har drømt om, men så langt ikke har oppnådd.

Store ord, selvsagt, men leser du Sean B. Carrols velformulerte og -illustrerte bok, vil du lett rives med. Og du vil få med deg to hovedpoenger:

Genene overvurdert

Det første er at vi har overvurdert genenes betydning - en innsikt som parkerer alle de som fremstiller det som et mysterium at vi mennesker har så få som mindre enn 30 000 gener i vårt arvemateriale.

Diversitet, mangfold av former i dyre- og planteverdenen, er ikke først og fremst avhengig av antall gener i verktøykassa, sier Carroll. For å bruke et sitat fra Eric Clapton, ligger det mer “in the way that you use it.”

Utvikling av form - og vi snakker ikke nå om evolusjon, men om hvordan du og jeg ble til i mors mage - avhenger av at gener slåes av og på til forskjellige tider og i forskjellige deler av kroppen opp gjennom prosessen.

Et gen som gjør en ting ett sted til én tid, kan gjøre noe helt annet i en annen setting - et poeng forfatteren dokumenterer gang på gang, enten han skriver om evolusjon av fluenes føtter, sommerfuglenes farger eller sebraenes striper.

Så kan vi jo forestille oss hva som skjer, dersom en eller annen evolusjonær prosess får et gen til å uttrykke seg litt senere eller tidligere, eller på et litt annet sted i kroppen.

Og det fantastiske er at forskerne i dag kan se disse forandringene, in action. Motstandere av evolusjonsteorien bruker ofte som argument at ingen har sett evolusjon i praksis. Om ingen hadde sett det, hadde det for så vidt ikke vært noe poeng mot teorien, men faktum er at det er løgn. Det er dokumentert mange tilfelle av evolusjon over så kort tid at vi mennesker har kunnet registrere den.

Og vi kan nå altså si noe om hvordan det finner sted, rent genetisk.

En godt publisert studie fra siste år, om genetiske endringer hos stingsild, viser hvor utrolig små genetiske endringer som skal til, for å endre for eksempel antallet finner.

I “Endless forms most beautiful” serverer forfatteren mengder av tilsvarende eksempler. Han viser hvor lite som skal til for å forvandle en leopard til en sort panter, en hvit bjørn til en sort bjørn, et landdyr til en hval.

Den rykende pistol

Det andre poenget du kommer til å få med deg, er at evolusjonens “rykende pistol” ikke er der du trodde den var. Og heller ikke der forskerne har fokusert mesteparten av sin oppmerksomhet de siste 40 årene.

Vi har visst lenge at genene er laget av lange strekk DNA, et molekyl som avleses i cellen, og danner grunnlaget for proteinproduksjon. Proteinene lager kroppen.

Litt mindre kjent, er det at bare en ørliten del av DNA brukes for å lage de cirka 25 000 proteinene vi finner i en menneskekropp.

Så hva brukes resten til?

Cirka tre prosent av DNA, skriver Carroll, hvilket vil si cirka 100 millioner enheter, brukes til regulering. Dette er den delen av DNA som bestemmer når, hvor og hvordan et gen skal lage sitt produkt.

Det er denne delen av arvestoffet som egentlig bestemmer hvordan kroppen skal se ut!

En skattekiste

Det er disse to poengene til sammen som gir fornyet innsikt.

Fram til nå har vi visst at og hvorfor evolusjon finner sted: Som et resultat av samspillet mellomgenetiske endringer - mutasjoner, og ytre påvirkning - naturlig utvalg. Og vi har visst hvilke konsekvenser det har fått.

Nå kan vi i tillegg si noe om hvordan det finner sted, rent genetisk. Sean B. Carrolls bok er følgelig en skattekiste for deg som er plaget av innpåslitne kreasjonister. Eller for deg som er bare litt irritert på folk som nok kan godta små doser mikroevolusjon, men som ellers betakker seg for den vulgære makroevolusjonen?

Endless Forms Most Beautiful - The new science of Evo Devo and the making of the animal kingdom
Av Sean B. Carroll
W.W. Norton, 2005
350 sider