Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
De aller siste neandertalere levde på den spanske halvøya. Hvorfor de døde ut, vet ikke forskerne sikkert.
Uansett: Vi moderne mennesker trenger ikke å føle skyld for det som skjedde. Forfedrene våre kom nemlig rundt 15 000 år for seint til begravelsen.
I alle fall hvis vi skal tro de nyeste forskningsresultatene. De viser at dateringene hittil har vært feil.
Alene i Spania
Fram til nå er rester av neandertalere sør i Spania beregnet å være rundt 30 000 år gamle. Da ville moderne mennesker ha rukket å spre seg inn fra nordøst og nærme seg de samme områdene.
Slik har også noen forskere sett det for seg. Det var vi, Homo sapiens sapiens, som trengte neandertalerne opp i et hjørne av Europa, og overlot dem til sin skjebne.
Nå viser det seg at de siste restene av neandertalere er mye eldre, hele 45 000 år gamle. Da hadde de trolig Spania for seg selv, i sin livsaften.
- Det er mange som har vært skeptiske til dateringene. Det er alment kjent at det trolig har vært beregnet for ung alder, sier Jan Mangerud, forsker ved Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen og ved Bjerknessenteret.
Forurensede knokler
Hvordan kunne dateringene bli så feil? Svaret er forurensing.
Ikke fra fabrikker, men fra årtusener med levd liv. Nyere plantedeler har morknet og blitt til torv, og har lagt seg på de gamle knoklene som forskerne bruker for å bestemme alderen.
Det er karbonet i disse forurensende planterestene som er problemet. Forskerne bruker nemlig den såkalte karbon 14-metoden for å gjøre dateringene.
Karbonklokka tikker
Den gangen de gamle ´talere gikk rundt og snuste inn sydenstemningen i det sørlige Spania, var det - som nå - to typer karbon i lufta: vanlig karbon-12 og ørlite radioaktivt karbon-14.
Annonse
Da de så trakk sitt siste sukk, ble karbonet værende igjen inne i de døde kroppene. Det radioaktive karbon-14 spaltet seg sakte, men sikkert, og ble til andre stoffer.
Det betyr at jo lengre tid som gikk, desto mindre karbon-14 var det igjen. Karbonklokka tikket. Slik kan forskerne beregne hvor lenge det er siden en levende organisme døde.
Ultrafiltrering
Når dyr og forhistoriske mennesker skal dateres, bruker oftest forskerne karbon fra et proteinet kollagen. Det finnes blant annet i sener, brusk, bindevev - og knokler.
Men det store problemet er altså ferske forsyninger med karbon-14 fra nyere planterester og andre forurensinger av organisk stoff i kollagenet i knoklene.
Bare én prosent forurensing kan gi en feil på over 10 000 år. Hvordan skal forskerne bli kvitt forurensingen, og dermed feilen?
Svaret er noe som kalles ultrafiltrering. Denne metoden er utviklet ved Oxford University, som også har deltatt med forskere til den nye studien.
En løsning med kollagenet presses gjennom tynne membraner som bare slipper gjennom kollagenet, og holder forurensningen tilbake.
Geitebein
Problemet til forskerne denne gangen var å finne nok bevart kollagen.
Det klarte de, men bare på to av de mange stedene hvor neanderthalerne har vært: Guadalajara rett nordøst for Madrid og Zafarraya nær kysten av Middelhavet, nordøst for Malaga.
Selv her kunne de ikke bruke rester av neandertalere direkte. De måtte bruke knokler av pyreneersteinbukken (Capra pyrenaica), en lokal geit.
Annonse
Men beinrestene av geitene lå i lendet, og bar merker etter steinredskapene til fortidsfolket. De hadde altså levd samtidig.
De nye dateringene beveger seg mot yttergrensen av hva karbon 14-metoden kan brukes til. Over så lange tidsrom som 45 000 år er det nemlig så forsvinnende lite radioaktivt karbon-14 igjen at metoden blir unøyaktig.
Genblanding
Selv om neandertalerne døde ut i ensomhet, hadde de hatt selskap av mennesker før, i de gode gamle dager, da livet var lettere.
Genetiske undersøkelser viser at det trolig kunne gå riktig så godslig for seg mellom Homo sapiens sapiens og Homo sapiens neanderthalensis.
Etter at vi moderne mennesker utvandret fra Afrika, fikk vi nemlig innblandet mellom en og fire prosent arvestoff fra våre eldre fettere på utviklingstreet.