Vanja Simonsen trekker ut en skuff i lokalene til Naturhistorisk museum på Økern i Oslo.

Der ligger eske på eske med småstein. Ved første øyekast kan det se ut som grus og små rullestein.

Men i virkeligheten er steinene en slags bifangst, samlet inn i forbindelse med utgravingene på Marmierfjellet på Svalbard i 2015 og 2016.

Forskerne konsentrerte seg da først og fremst om skjeletter fra marine dyr, som fiskeøgler, fisker, hai og archosaurer.

Men noen av steinene som dukket opp i de samme lagene, var likevel en smule for mistenkelige til å la ligge. 

Koprolitter

Steinene er små og mørke, med glatte, nesten polerte overflater. Noen er bare fragmenter, som buede flak eller runde skiver. Men andre er hele, avlange pølser som smalner av i endene.

Hvem som helst kan se at de ligner på lorter.

Men er de virkelig det?

– Vi var litt usikre i starten på om det kunne være fosfat-noduler, sier Simonsen.

– Men så stappet vi et par av dem i CT-scanneren. Da så vi at dette definitivt er koprolitter – forsteinet bæsj.

Steinene var nemlig fulle av beinbiter.

De viste seg å kunne avsløre helt nye detaljer om det forhistoriske livet på Svalbard.

Fant rester etter nye dyr

Simonsen har gjort masteroppgaven sin nettopp på disse koprolittene. Hun sendte 26 utvalgte koprolitter igjennom CT-scanneren på Naturhistorisk museum. På bildene var det mulig å kjenne igjen noen av beinfragmentene i den forsteinede bæsjen.

– Jeg fant beinrester etter fiskeøgler og fisk. Det dukket også opp hele fiskeskjell og en haitann, sier hun.

Men det var kanskje enda mer spennende å oppdage skall og kroker fra blekksprut og nåler fra svamp.

Det finnes nemlig ingen andre funn av disse bløtdyra fra dette laget på Svalbard.

– De er kun bevart i koprolittene, sier Simonsen.

Lortene er rett og slett små tidskapsler med hittil ukjent informasjon.

Bæsjen bevarer

Bløtdyra som levde for 250 millioner år siden, var små og gikk lett i oppløsning, forteller Simonsen.

De bittesmå, harde delene av dyra, som blekksprutkroker og svampenåler, ble antagelig raskt spredt og ødelagt.

Men inni bæsjen var de mer beskyttet. Noen av lortene sank raskt ned og ble begravd i leirbunnen på havet som fantes der den gangen. Der var det i utgangspunktet gode bevaringsforhold.

– Dessuten skjer det også kjemiske prosesser i slik bæsj som gjør at den lettere blir forsteinet og bevart, sier Simonsen.

Hvem har bæsjet?

Materialet fra skuffen på Økern viser altså at noen spiste både fisk, hai, fiskeøgler og blekksprut, den gangen for 250 millioner år siden.

Spørsmålet er hvem.

– Det har jo vært en av oppgavene mine – å prøve å finne ut hvem som har bæsja, sier Simonsen.

– Det har vært et stort puslespill.

Hun forteller at hele prosjektet startet med å gå igjennom store mengder koprolitter, og sortere dem etter form. Det kan nemlig gi et inntrykk av hvem som en gang lagde bæsjen.

– Det finnes noen karaktertrekk man kan se etter, sier hun.

For eksempel har tidligere undersøkelser kommet til at koprolitter fra hai er spiralformet i den ene enden. Det er også kjent at nålevende krokodiller kan ha dype spor og riller i bæsjen.

Disse ytre trekkene kan kombineres med innholdet som vises på CT-bilder. Det gir for eksempel mening at fiskeøgler ville spise blekksprut.

Forteller om spisevaner 

Bildene fra CT-scanneren og fra tynne, slipte skiver av koprolittene, viste at lortene var minst like forskjellige på innsida som på utsida.

Noen var fulle av ganske store beinbiter, mens andre nesten ikke hadde noe bein. Dette forteller noe om dyret som bæsjet. Ikke bare om hva de spiste, men hvordan.

– Koprolittene som vi tror stammer fra fiskeøgler, har ganske store og hele beinfragmenter, sier Simonsen.

Dette kan tyde på at fiskeøglene slukte store biter av byttene sine.

Forskjellig fordøyelse

Mange og kantete beinbiter vitner om et fordøyelsessystem hvor maten raskt går igjennom.

– Koprolitter fra fisk er for eksempel fullstappet med beinrester, sier Simonsen.

Når bæsjen har færre og mer avrundede biter, er fordøyelsessystemet trolig bedre til å bryte ned og utnytte innholdet i maten. I noen tilfeller er det nesten ikke noe bein igjen. Det kan vitne om et dyr med en svært effektiv fordøyelse.

– Slik vi ser i nålevende krokodiller, for eksempel, sier Simonsen.

– De fordøyer bein og alt, og du finner nesten ingenting helt i det som kommer ut.

Skriver artikkel

Nå jobber Simonsen med en vitenskapelig artikkel om funnene i koprolittene fra Svalbard, sammen med veilederne Aubrey Roberts og Jørn Hurum ved Naturhistorisk museum. Hurum har ledet ekspedisjonene på Svalbard og var den som tok initiativ til at de lort-lignende steinene skulle undersøkes nærmere. Men selv han er overrasket over hvor mye Simonsen har oppdaget.

– Skal du finne noe, må det jo for det første være noe der, og for det andre må du ha god røntgenkontrast mellom beinrester og resten av bæsjen, sier Hurum.

Her viste det seg altså å være begge deler.

Bæsjehumor

– Vi hadde ikke gjort noe systematisk på koprolitter før. Og så slipper vi til en student som klarer å finne en hel verden der inne!

Hurum tror de bare så vidt har gløttet inn i en hittil uutforsket gullgruve av informasjon om fortida.

– Det er veldig få i verden som driver med det ennå, men jeg tror dette feltet kan bli kjempestort. Og det er jo drittøft, sier professoren.

– Bokstavelig talt, hehe.

Han er langt fra den eneste i prosjektet som ikke kan dy seg for å tulle litt.

Simonsen innrømmerat toaletthumoren har florert.

– Vi jobber med å fordøye stoffet, sier hun.

– Det kommer nok til å bli en dritbra artikkel til slutt.

LES OGSÅ

Eldgamle eggeskall støtter teorien om at dinosaurene var varmblodige

Aldri før har Norge hatt
en ekte dinosaur – nå har vi to

Opptatt av naturvitenskap og verdensrommet?

Ikke bli et fossil, hold deg oppdatert på dyr, planter, verdensrommet og mye mer mellom himmel og jord med nyhetsbrev fra forskning.no.

Meld meg på