Disse diktatorene styrer i stor grad landet sitt slik de selv finner det for godt.

Personalistisk diktatur, kaller forskere en styreform som blir stadig mer vanlig.

Venstreorientert eller høyreorientert?

Russland, Hviterussland, Kina, Nord-Korea, Eritrea, Venezuela og Nicaragua. 

Alle er blitt til personalistiske diktaturer.

Kina er fortsatt formelt et kommunistpartidiktatur. Men XI Jinping har sørget for å bli landets president, sjef for militæret og sjef for kommunistpartiet. Han har i tillegg bygget opp en personkult rundt seg selv – typisk for personalistiske diktatorer.

Noen tenker på disse landene som sterkt venstreorienterte. Andre som sterkt høyreorienterte.

Men mye er likt.

Snakker med kona og kompisene sine

Demokrati var lenge på frammarsj i verden.

– Nå ser vi at personalistiske diktaturer er blitt en mer vanlig styreform, sier Carl Henrik Knutsen, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

– Disse diktatorene snakker med kona si, med fetteren sin eller med de tre kompisene sine. Så blir de enige om hvordan landet skal styres.

Knutsen er ekspert på diktatur og demokrati. Han er bekymret for demokratiets framtid.

Men ikke så bekymret som flere andre eksperter.

Litt mindre demokrati

Carl Henrik Knutsen samarbeider med forskere ved blant annet Gøteborgs universitet om å følge med på demokratiets utvikling i verden. For få uker siden kom deres nyeste rapport.

De regner nå 88 land som demokratier og 91 som autokratier.

Autokratier er ikke nødvendigvis diktaturer. Det er land hvor mediene sensureres, ytringsfriheten begrenses og det ikke er frie valg. 

Rapporten slår fast at Russland nå topper skalaen for statlig desinformasjon ut til befolkningen.

– Vi ligger noe lavere i demokrati i verden i dag enn vi gjorde for 10-15 år siden, forteller Knutsen.

– Men husk at før 2000 gikk demokratiutviklingen fryktelig bratt oppover.

Fascistdiktatorer og kommunistdiktaturer

For noen tiår siden forbandt gjerne folk ordet «diktator» med militærdiktatorer. Fascist-diktatorer ble de ofte kalt av kritikere. Mye kunne nemlig minne om fascistdiktatoren Benito Mussolini i Italia før og under krigen.

I dag er det langt færre militærdiktaturer. Men de finnes for eksempel i Myanmar og i noen land i Vest-Afrika .

Kommunistdiktaturer ble styrt av en klikk med menn som kalte seg politbyrået.

• Kina i tidsrommet etter Maos død i 1976 og fram til XI Jinping samlet all makt rundt seg selv, var et kommunistpartidiktatur.
• Det samme var Sovjetunionen fra og med Stalins død i 1953 – og fram til Vladimir Putin tok full kontroll over Russland.

I tradisjonelle kommunistdiktaturer har flere i partieliten vært med på å styre landet.

Vietnam og Cuba er i dag det nærmeste vi kommer slike land.

En siste type diktaturer har vært eneveldige – absolutte – monarkier. Der er det en monark som bestemmer, i motsetning til makten kong Harald har i Norge.

Tenk på kongeriket Danmark-Norge fram til 1814. Eller flere land på Den arabiske halvøya i dag – som Saudi-Arabia, Qatar og De forente arabiske emirater.

India og Tyrkia

– I dag ser vi igjen flere regimer der makten konsentreres rundt en enkelt person, konstaterer statsvitenskap-professor Carl Henrik Knutsen.

– I tillegg er gjerne et uformelt nettverk av personer rundt diktatoren med og styrer.

Beslutninger tas ikke i nasjonalforsamlingen eller i et styrende parti.

Knutsen peker på India, Tyrkia og Russland. Alle tre er store og folkerike land som har blitt mindre demokratiske. Russland mer enn India og Tyrkia.

– I Russland holder de valg mellom flere partier. Men dette er ikke frie og rettferdige valg. Alle vet jo at det er Putin som vinner.

Russland har i dag verken ytringsfrihet eller frie medier. Ingen uavhengig valgkommisjon passer på at reglene for et demokratisk valg blir fulgt.

Personalistiske diktatorer

Den amerikanske statsviteren Barbara Geddes er en innflytelsesrik forsker i utviklingen av vitenskapelige teorier rundt «personalistiske regimer».

– Geddes deler diktaturer inn i militærdiktaturer, ettpartidiktaturer, autoritære monarkier og personalistiske diktaturer, forteller Carl Henrik Knutsen.

Dette kjennetegner personalistiske diktaturer:

• Makten er sterkt sentralisert rundt én leder, heller enn et parti eller en militærjunta hvor flere generaler og oberster styrer sammen.
• Lederen skaper en personkult rundt seg selv.
• Lederen har kontroll over både statlige institusjoner, militæret, resten av sikkerhetsapparatet og økonomiske ressurser.
• Beslutninger tas ofte av en kompisgjeng (som i Trumps USA), sammen med kona (Ortega-familien i Nicaragua) eller sammen med en liten gruppe lojale ja-menn (Putins Russland) – framfor av regimepartiet, i en regjering eller i nasjonalforsamlingen.

Personalistiske diktaturer faller oftere sammen

Dessuten er personalistiske regimer ofte uforutsigbare, ifølge Barbara Geddes.

Det var lettere å forutsi hva kommunistpartiet i Sovjetunionen ville gjøre enn hva den personalistiske diktatoren Vladimir Putin finner på.

Som å invadere nabolandet Ukraina.

Geddes og kollegene hennes har nå samlet masse data som viser hva som gjør at personalistiske diktaturer faller sammen.

For det gjør de oftere enn andre typer regimer. 

De er spesielt sårbare når lederen skiftes ut, forteller Knutsen.

– Når den personalistiske diktatoren dør eller blir fjernet, så er det over 50 prosent sannsynlighet for at hele regimet hans kollapser.

Det er fordi det ikke finnes noen sterke institusjoner til å ta over, slik som demokratiske partier eller et autoritært kommunistparti.

De er også mer sårbare for kupp og opprør enn militærdiktaturer eller ettpartistater.

Det kan bety at Putins personalistiske diktatur i Russland er mer sårbart enn det sovjetkommunistiske partiregimet som takket for seg i 1991.

– Økonomiske kriser er også veldig farlige for personalistiske diktatorer.

– Jeg tror at Russland kan være i økonomisk kjempetrøbbel nå, sier Knutsen.

– Dermed blir det spennende hva Donald Trump og USA gjør. Åpner Trump igjen for handel med Russland, så øker sannsynligheten for at Putin kan sitte lenger ganske betydelig.

Politiske regimer kommer i bølger

Politiske regimetyper kommer gjerne i bølger, forteller Knutsen.

– I 2022 var det militærkupp i landet Mali I Vest-Afrika. Etter dette har militære tatt makten i alle de tre nabolandene Niger, Burkina Faso og Guinea.

– Får du på den annen side først etablert demokrati i ett enkelt land i en region, så øker sannsynligheten tilsvarende for demokratisering i hele regionen.

Hva med Trump og USA?

Nå er det tendenser til ikke-demokratisk utvikling i nok et stort land.

USA har vært et demokrati i veldig mange år.

Det gjør det vanskeligere å rive ned enn for eksempel nyere demokratier i Øst-Europa.

– Jeg tror det mest sannsynlige scenariet i USA er at det kommer til å bli betydelig verre under Trump, sier Knutsen.

– Jeg tror vi kommer til å få se flere angrep på mediene, enda mer undergraving av lovstyret og at de statlige institusjonene blir tettere knyttet til Trump og kretsen rundt ham.

– Jeg tror også at det er fare for mer politisk vold i USA.

Forskerne bak V-Dem Institutt-rapporten mener at hendelsene de siste ukene under Trump savner sidestykke og er den raskeste utviklingen mot autokrati i USA i moderne tid.

Mange mennesker kan demokrati i USA

– Men at det går så langt at det for eksempel ikke holdes valg, tror jeg ikke, sier Knutsen.

– USA har en fri presse og et etablert sivilsamfunn. Det finnes veldig mange motkrefter og korrigerende mekanismer til Trump i USA.

Knutsen minner om at mange i USA vet hvordan det skal holdes valg. Mange vet hvordan domstoler bør forholde seg. Derfor blir det tydelig om Trump forsøker å forandre dette.

– Også i Det republikanske partiet er det nok mange som nå ser hva Trump holder på med og er bekymret, selv om de ennå ikke protesterer høylytt, tror Knutsen.

Professoren i statsvitenskap er likevel ikke i tvil om at Trump har autoritære ambisjoner.

Diktatorer får feil opplysninger

Jacob Nyrup er førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han jobber med et prosjekt om hvordan autoritære regimer oppstår, overlever og forvitrer.

– Det er vanskelig å være en personalistisk diktator, sier Nyrup.

– Prøv å forestille deg at du har Putin som sjef. 

– Da har du ikke lyst til å si til ham at krigen i Ukraina går dårlig. Du har mye mer lyst til å fortelle at krigen går bra.

Personalistiske diktatorer som Putin sliter med at de hele tiden får feil opplysninger. Da tar de beslutninger på feil grunnlag.

Putin trodde for eksempel at han enkelt kunne vinne krigen i Ukraina. Han fikk feil informasjon fra både FSB og andre russiske etterretningstjenester.

– Putin kan også gjøre feil med økonomien som får den til å kollapse. Men i Russland lyver man så mye om økonomiske tall at det er vanskelig å si noe sikkert om dette.

Historiens største menneskeskapte katastrofe

Nyrup trekker fram nok et eksempel:

– Mao Zedong grunnla Folkerepublikken Kina i 1949 og ledet landet fram til sin død i 1976. Mao er kanskje det beste eksempelet på hvor katastrofale feil en personalistisk diktator kan gjøre.

«Det store spranget framover» het kampanjen fra 1958 til 1961 som skulle gjøre Kina til en økonomisk og militær stormakt.

Mao forlangte at folk skulle smelte jordbruksredskapene og spadene sine for å lage stål til industrialiseringen av Kina. 

Resultatet ble historiens største menneskeskapte sultkatastrofe i fredstid, med mellom 15 og 45 millioner døde.

– Den mest bisarre kampanjen var da Mao erklærte krig mot spurvene, som han mente at spiste opp kornet, sier Nyrup.

– Flere hundre millioner kinesere måtte ut for å drepe spurver. 

– Det Mao ikke visste eller tenkte på, var at spurvene også spiste insekter. Da spurvene ble borte, så eksploderte antallet insekter og særlig gresshopper. Det bidro ytterligere til en dramatisk svikt i matproduksjonen.

Nok et eksempel på en dårlig informert diktator er den brutale generalen Augusto Pinochet som ledet militærdiktaturet i Chile fra 1973 til 1990, ifølge Nyrup.

Pinochet trodde han var populær blant folket. I 1988 arrangerte han derfor en folkeavstemning om hvorvidt han skulle fortsette ved makten. Tross sensur av media, gikk Pinochet på et knusende nederlag og måtte trekke seg som diktator.

Folk er ikke så opptatt av demokrati

På Universitetet i Oslo undersøker forskere nå en teori om at arbeiderklassen lettere «kjøper» autoritære regimer.

– Forskjellene vi har funnet mellom folk fra arbeiderklassen og folk fra middelklassen, er små, forteller Carl Henrik Knutsen.

De ser litt større forskjell mellom folk med kort og lang utdannelse, men den er liten når de ser på flere land under ett.

Men forskerne ser noe annet:

Mange er ikke så veldig opptatt av demokrati. Spesielt ikke om det måles opp mot andre viktige samfunnsspørsmål.

– Dersom folk får den innvandringspolitikken, den klima- og miljøpolitikken eller den utjevningen av økonomisk ulikhet i samfunnet som de ønsker seg, så er de villige til å se gjennom fingrene med ganske mye. Også demokrati, sier Knutsen.

– Dette gjelder ganske mange mennesker i samfunnet vårt.

Kilde:

V-Dem Institute: «DEMOCRACY REPORT 2025»

Opptatt av hva som
skjer i samfunnet?

Utdanning, familie, økonomi, politikk og ledelse er bare noe av det du blir oppdatert på i nyhetsbrev fra forskning.no.

Meld meg på

LES OGSÅ

Er demokratiet i verden nå satt 50 år tilbake?

Dette gjør amerikanere for å stoppe Trump