Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Å komme sammen fysisk er en mye større hendelse enn bare å snakke sammen, mener teologiprofessor Jone Gro Salomonsen.(Foto: Lokalhistoriewiki / Stig Rune Pedersen)
10 år etter 22. juli-terroren: Ritualer bygger demokrati
Store folkemasser samlet seg med roser og lys i tiden etter 22. juli 2011. – Gjennom slike ritualer øver vi oss på medmenneskelighet og respekt, ifølge teologiprofessor.
Fredag 22. juli 2011 gikk en bombe av i Regjeringskvartalet i Oslo og drepte åtte mennesker. Senere samme dag ble 69 mennesker drept på AUFs sommerleir på Utøya.
Etter tragedien samlet hundretusenvis av mennesker seg i minnemarkeringer på ulike steder i landet.
Mandag 25. juli stod over 200 000 mennesker på Rådhusplassen i Oslo og dannet det som skulle bli kjent som «et hav av roser». Folkemassen beveget seg langsomt i retning av Domkirkeplassen.
– Noen mente at det var naivt å møte disse handlingene med roser og kjærlighetsspråk. Det var det overhodet ikke. Det vi så var et kondolanseritual og samtidig en ikke-voldelig politisk respons til Anders Behring Breivik, sier professor Jone Gro Salomonsen ved Teologisk fakultet på Universitetet i Oslo.
– Noen mente at det var naivt å møte terror-handlingene med roser og kjærlighetsspråk. Det var det overhodet ikke, sier professor Jone Gro Salomonsen.(Foto: UiO)
Kjærlighetsbudskap
I prosjektet Reassembling Democracy: Ritual as Cultural Resource (REDO) har forskerne studert hvordan rituelle handlinger kan bidra til å bygge og endre samfunnet. De har spurt om slike handlinger er en forutsetning for demokratiet.
Det som skjedde 22. juli 2011 og i tiden etterpå, er prosjektets viktigste case og tema for Salomonsens kapittel i boka Reassembling Democracy.
Allerede tidlig om morgenen 23. juli 2011 kom mennesker til Oslo Domkirke for å legge ned blomster.
AUF-er Helle Gannestad, som selv var hjemme da angrepene skjedde, skrev på Twitter: «Når en mann kan forårsake så mye ondt – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen». Meldingen ble mye delt, også utenlands.
De neste dagene samlet folk seg over hele landet. Blant alle menneskene på Rådhusplassen 25. juli var kongefamilien, Gro Harlem Brundtland og daværende statsminister Jens Stoltenberg.
Pop-up-politisk
I talen sin sa Stoltenberg: «Svaret på vold er enda mer demokrati, enda mer åpenhet, men aldri naivitet.» Han oppfordret folkemengden til å legge fra seg blomstene over hele byen, som et beskyttende skjold og et uttrykk for kjærlighet.
– Det vi så i disse dagene og ukene, var først og fremst et kondolanseritual. Men det var også noe pop-up-politisk i det, som ikke ble sagt høyt. Indirekte sa folket til Breivik: «Vi er ikke ditt folk» og «Vår form for rettferdighet heter demokrati», sier Salomonsen.
Forsker Cora Alexa Døving ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter har undersøkt tekster som folk la på bakken sammen med blomstene. Mange av tekstene hadde politiske utsagn.
– Men utsagnene forble inni konvoluttene. Kondolansehandlingen rådet, men med en politisk komponent fordi Norge var angrepet, sier Salomonsen.
Kirken inviterte
Tidlig lørdag 23. juli åpnet Oslo domkirke dørene. Kirkens ansatte satte ut tente lys på kirkens grunn, nær inngangen. Det samme gjorde folk på torget utenfor.
– At både Kirken og folket tente lys, var to handlinger som snakket sammen. Da var både folket og kirken med på å kondolere og forsvare menneskeverdet og demokratiet.
Annonse
Salomonsen mener at det som skjedde i Oslos gater disse dagene, var unikt. Det minnet likevel om noe man hadde sett tidligere, påpeker hun.
Kirkens melding til Breivik
– Under andre verdenskrig la biskoper og prester ned sine verv fordi de nektet å adlyde naziregjeringen. Det var en protest mot regimet og dets teologiske diktat, og en støtte til det demokratiet Norge hadde hatt.
Da Kirken etter 22. juli i flere uker hadde åpne dører for å ta imot alle som ville komme, var det et sterkt motsvar til gjerningsmannen, mener Salomonsen.
– Breivik hadde jo skrevet i manifestet sitt at han var en tempelridder og ville tilbake til den førprotestantiske, katolske kirken med ett overhode. Han kalte seg kristen. Her markerte Kirken at den overhodet ikke støttet hans «prosjekt» og at ordet «kristen» kan være en strategisk valgt tom glose.
Helligdom og trygghet
Alle de som samlet seg utenfor og inni Oslo Domkirke disse dagene, gjorde det ikke fordi de plutselig var blitt mer religiøse, skriver Salomonsen.
De samlet seg her fordi Kirken representerer helligdom og trygghet for flyktninger og fordi Kirken er stedet der mange gifter seg, døper ungene sine og sier farvel til sine kjære.
Hver dag tok omtrent tusen mennesker imot Domkirkens invitasjon. De gikk inn, tente lys, skrev bønner, tok på ting, så på kunsten, lyttet til musikk og deltok kanskje i sang. De gikk ut og kom inn igjen.
– Kirken delte sitt budskap om håp og kjærlighet indirekte, via handlinger. Den konsentrerte seg om å holde rundt og trøste. For kirken er det å ta vare på alle mennesker forut for alt annet, sier Salomonsen.
Menneske først
Dette er helt i tråd med den danske presten Nikolai F. S. Grundtvig som tilbake på 1800-talet sa: «Menneske først – kristen så», påpeker hun.
Annonse
– Domkirken viste oss at Kirkens arbeid er tuftet på en anerkjennelse av alles menneskeverd. Den tilbyr ikke å fikse livet eller hindre tragediene. Men den tilbyr trøst og hjelp til å bære det livet byr på. I tillegg eier den rom som har potensiale til å skape helt unike pop-up fellesskap, sier Salomonsen.
Ifølge teologiprofessoren har nordmenn arvet sterke rituelle tradisjoner. Vi arrangerer dåpsfest, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Både bordsetning, taler, klær, sanger, rekkefølger og maten vi spiser, bærer preg av lange tradisjoner.
Nettopp det å møtes fysisk i slike sammenhenger – slik det også skjedde etter 22. juli – må ikke undervurderes, mener hun.
– Å akseptere den andre som likeverdig, med de samme rettighetene som en selv, er en forutsetning for demokratiet. Denne respekten for andre mennesker øver vi på allerede i barnehagen når vi venter på tur eller gjør ting sammen.
Øver oss på medmenneskelighet
Når vi møtes i ritualer, øver vi oss på akkurat det samme: på å være et menneske i relasjon til andre, mener Salomonsen.
– Å komme sammen fysisk er en mye større hendelse enn bare å snakke sammen. For når vi kommer sammen, må vi ta hensyn til en levende kropp. Vi må gi hverandre tillit, plass og rom. Aksepten for andre menneskers plass i rommet er en forutsetning for demokratiet.
Hun vet ikke om det som skjedde i Norge i tiden etter 22. juli 2011 ville skjedd på samme måte andre steder i verden. Men hun påpeker at det etter store tragedier er blitt helt vanlig internasjonalt å lage minnesteder.
– Dette er mer enn bare et monument. På et minnested inviteres folk til å bringe ting og utføre symbolske handlinger som kan ligne på ritualer. De er uttrykk for at folk, når vi blir rystet av en hendelse, nettopp ønsker å gjøre noe sammen. Slike handlinger kan bidra til å skape tillit og bånd mellom mennesker.
