Demokrati er ikke nok for å nå klimamålene
Dårlige demokratier kan være mindre effektive på klima enn autoritære regimer.
Klimaendringene skaper problemer for politikerne våre. Miljøtiltakene er ofte lite synlige, det tar lang tid før vi ser resultater og de er ofte kontroversielle. I tillegg er det få velgere som er spesielt opptatt av det.
Likevel har medlemslandene i FN blitt enige om 17 mål for en mer bærekraftig utvikling, og disse skal nås senest innen 2030.
Så hva skal egentlig til for at vi klarer å nå dem? Et demokratisk styresett er i seg selv ikke nok, viser forskning fra Gøteborg universitet.
Forskeren har sett på hvordan demokratiske og autoritære stater jobber for å nå bærekraftsmålene og hva som skal til for at de klarer å redusere blant annet CO2-utslippene. Det viser seg at de demokratiske landene er best på å redusere utslipp. Men bare hvis demokratiet er godt nok.
– For å nå bærekraftsmålene trengs det en kombinasjon av demokrati og god sosial styring, sier Marina Povitkina, forskeren bak den nye studien, i en pressemelding.
– Men om kvaliteten på demokratiet er lav, gjør ikke demokratiske stater det bedre enn de autoritære statene. De kan til og med gjøre det dårligere, sier hun.
Gode og dårlige demokratier
Så hva er et godt demokrati og hva er et dårlig demokrati?
Et godt demokrati er en stat uten korrupsjon, med sterk politisk styring, stor byråkratisk kapasitet og et fritt og velfungerende rettssystem, ifølge forskeren.
Hun bruker Tyskland og Østerrike som eksempler på gode demokratier og Brasil og Slovakia som eksempler på dårlige.
Nøkkelordet er korrupsjon. Selv om alle landene har godt forankrede demokratier, med frie og rettferdige valg, stemmerett for alle og ytringsfrihet, har de ulike nivåer av korrupsjon.
Korrupsjonen gjør at landene har en tendens til å underlevere på klimamålene, viser den nye studien. Hun har sett at korrupsjon, dårlig offentlig administrasjon og mangel på gode rettssystemer undergraver incentiver og politiske tiltak som skal gjøre det mulig å nå bærekraftsmålene.
- Les også: Demokrati skapes ovenfra
Korrupsjonen i Brasil fører til avskoging
Ta Brasil som eksempel: Her kommer to tredjedeler av landets CO2-utslipp fra nedhogging av regnskogen. Derfor har det vært nødvendig å sette inn ekstra tiltak for å redusere utslippene herfra.
Men selv om den nasjonale lovgivningen er på plass og flere skogsområder allerede er offisielt beskyttet, er likevel ulovlig hogging fortsatt et stort problem.
Og det er her korrupsjonen kommer inn. Ulovlig hogging skjer ofte i overensstemmelse med lokale myndigheter som mottar bestikkelser for å skrive ut tillatelser. Korrupte byråkrater gir ulovlig bort land til store jordbruksfirmaer og gruveselskaper, bidrar til utbygging av demninger og veie og endrer deretter lovverket for å dekke over ulovlighetene sine.
Så selv om den brasilianske regjeringen har som mål å redusere CO2-utslipp, har korrupte institusjoner ødelagt for gjennomføringen, oppsummerer Povitkvina i studien sin.
Tyskland har redusert CO2-utslippene med 27 prosent
På lik linje med Brasil har Tyskland tatt del i de internasjonale klimaavtalene og forpliktet seg til å sørge for en renere og mer energisparende produksjon. De har også forpliktet seg til å øke skatten på bensin og til å stimulere til miljøteknologisk utvikling.
I Tyskland kommer nemlig de største utslippene fra energiproduksjon, transport, industri og byggebransjen.
Men ulikt Brasil finnes det lite korrupsjon i Tyskland.
Tyskerne klarte å redusere CO2-utslippene sine med 27 prosent mellom 1990 og 2015.
Forskeren mener at det er de sterke demokratiske institusjonene i Tyskland, i tillegg til lite korrupsjon, som har bidratt til at politikerne klarer å satse langsiktig på miljø.
Forsker ved IRIS i Stavanger, Andreas Nordang Uhre, ønsker å nyansere:
- Blant de største utslippslandene finner vi både gode demokratier, dårlige demokratier, og land som ikke er demokratier i det hele tatt, sier Uhre til forskning.no.
Han påpeker at selv om Tyskland har fått ned utslippene sine, er de fortsatt verdens 6. største kilde til CO2 utslipp. Dette til tross for at de blir sett på som et godt demokrati, sier han.
- Les også: Demokrati og diktatur gjennom 200 år
Klarer vi å nå bærekraftsmålene i Norge?
Men det finnes unntak. Et av dem er Norge. Selv om vi ligger på førsteplass på listen over de beste demokratiene i verden, klarer vi ikke få ned utslippene våre.
– Når det gjelder bærekraftsmålene som helhet gjør Norge det veldig godt. Men klimautslipp har jo alltid vært den primære hemsko for oss i Norge, sier Uhre.
– Totalt sett er vi ikke i nærheten av å få til den typen frakopling mellom økonomisk vekst og klimautslipp som EU til en viss grad har greid å få til.
Han sammenligner oss med svenskene:
– Norge hadde noe høyere totale utslipp enn Sverige i 2016, mens hvis vi ser på utslippene i forhold til befolkningstall, er forskjellene virkelig dramatiske, sier han.
Utslippene per svenske var fire og et halvt tonn CO2 i 2014, mens hver nordmann var i snitt ansvarlig for over ni tonn.
– Norges totale utslipp gikk riktignok bitte litt ned i 2016 sammenliknet med 2015, drøyt én prosent. Men vi har fortsatt veldig, veldig langt igjen, sier Uhre.
For mye utslipp fra oljeproduksjonen
Målet er å redusere klimagassutslippene med 40 prosent. Uhre tror ikke Norge klarer å nå det.
– Overgangen til utslippsfri transport, som elbiler og slikt går fortere i Norge enn andre steder. Det vil hjelpe noe på utslippene fra transportsektoren, sier han.
– Samtidig er det jo nærmest politisk enighet om å fortsette å gi full gass i oljeproduksjonen, og sammen med en fortsatt sterk økning i utslippene fra flytrafikk og andre store utslippskilder, ser ikke jeg at vi skal klare målene våre.
De primære kildene til norske klimautslipp er oljeproduksjon, transport og industri.
Ingen forskjell på demokratiske Jamaica og autoritære Aserbajdsjan
Da forsker Marina Povitkina studerte tallene på hvor mye klimagassutslipp de forskjellige landene har sluppet ut over tid, fant hun likheter mellom korrupte, demokratiske land og autoritære stater.
For eksempel viser resultatene hennes at det ikke er noe forskjell på CO2-utslippene til det demokratiske og korrupte Jamaica og det autoritære og korrupte Aserbajdsjan. Det mest avgjørende er om det finnes korrupsjon eller ikke.
Povitkina ønsker likevel ikke å si at demokrati er uviktig. Hun mener heller at studien viser hvor avgjørende det er for klimagassutslippene at demokratiske institusjoner får operere sammen med en relativt ukorrupt offentlig administrasjon, forvalting og lovgivning, og at rettssystemet er fri for politisk påvirkning.
– Med Paris-avtalen har vi fått de tydeligste klimaforpliktelsene til nå. Da bør fokuset være på å forbedre implementeringen av tiltakene, noe som korrupsjon bidrar til å undergrave ved å gjøre et vanskeligere for demokratiske styresett å handle, skriver hun i studien.
Referanse:
Marina Povitkina: The limits of democracy in tackling climate change. Environmental Politics. Mai 2018. DOI: https://doi.org/10.1080/09644016.2018.1444723. Sammendrag.
