– For meg ser det ut som at noe av drivkraften har forsvunnet i de siste 20 årene. Har statsstøtten dempet radikalismen?

Spørsmålet stilles av Madeleine Kennedy-Macfoy, som studerer minoritetskvinneorganisasjoner i Norge, Belgia og Storbritannia som post doc i det store EU-prosjektet FEMCIT.

Kennedy-Macfoy jobbet som frivillig i slike organisasjoner i hvert av de tre landene, og samlet data både gjennom deltakende observasjon og intervjuer.

– I Belgia og Norge er staten lovpålagt å støtte frivillige organisasjoner. Resultatet blir at sivilsamfunnet nesten institusjonaliseres. Vi trenger åpenbart penger til å forandre verden, og jeg sier ikke at jeg ønsker å gå tilbake til den tiden hvor det var en stadig kamp for å skaffe penger.

– Men nå får vi penger fra de samme personene som styrer lovene, praksisene og institusjonene vi ønsker å forandre. Da er det kanskje naivt å forvente at de lar oss gjøre hva vi vil med pengene?

– Selv om den norske staten ønsker å fremme kritisk aktivisme, er ikke dens representanter dumme. De har sine egne posisjoner å opprettholde, sier forskeren.

I alle de tre landene kunne representanter for organisasjonene Kennedy-Macfoy studerte fortelle at rommet for å definere sin egen agenda blir stadig mindre.

– Dette er åpenbart et reelt problem. Men jeg fant også at aktivistene manglet driv til å finne alternativer. De sier at de jobber med hendene bundet bak på ryggen fordi de mangler penger, men mitt spørsmål blir da, hva så?

– Hvilke alternativer finnes det som kan frigjøre hendene deres? Noe av drivkraften til å finne løsninger har blitt borte.

Støtte dikterer prioriteringer

Å være avhengig av statsstøtte kan tvinge organisasjoner til å konsentrere seg om visse temaer, eller å legge seg tett opp til det synet myndighetene har i en sak.

– Et godt eksempel er hvordan man forstår kjønnslemlestelse, sier Kennedy-Macfoy.

To av organisasjonene hun har forsket på arbeidet med dette temaet, men de tar opp spørsmålet på forskjellige måter: Den britiske organisasjonen var en pioner på området da de startet på 1980-tallet.

De har arbeidet for at kjønnslemlestelse skal ses som et spørsmål om menneskerettigheter og kvinner rettigheter, og i mange tilfeller også et spørsmål om beskyttelse av barn.

I Norge har organisasjonenes representanter lagt seg nærmere lovgivernes syn, og gjort kjønnslemlestelse til et spørsmål om visse immigrantmiljøers «kultur».

– Dette gir fôr til stereotypiene om immigranter og minoriteter, og posisjonerer «dem» som tilbakeliggende og barbariske i sammenligning med det kjønnslikstilte (norske) «oss».

– Organisasjonene i Norge og Storbritannia hadde det samme målet, å utrydde praksisen med kjønnslemlestelse både i Europa og i Afrika. Men jeg fant at de norske organisasjonene hadde mindre kritisk brodd enn den britiske, sier Kennedy-Macfoy.

– Men kan man ikke se dette som et menneskerettsspørsmål og en kulturell praksis på samme tid?

– Jo, selvsagt, kulturelle praksiser kan bryte menneskerettighetene, og en rekke internasjonale konvensjoner følger dette synet. Men i Storbritannia har organisasjoner som tar opp kjønnslemlestelse jobbet hardt for å vise faren ved å bruke kultur som den eneste forklaringen på fenomenet:

– For det første fordi empirisk forskning viser at det også er en økonomisk praksis og et aspekt ved patriarkalsk kontroll av kvinner, ved at man kontrollerer kroppene deres. Det er ikke mer «kulturelt» enn andre samfunnsmessige pressmidler som påvirker kvinnekroppens form, størrelse og utseende verden over.

– For det andre, det kulturelle argumentet er lettvint og overforenklet: Det understøtter stereotypisk tenkning om minoritetssamfunn og kan gjøre at helsepersonell, sosialarbeidere og andre «frontlinje»-arbeidere ikke tar de grep de bør ta.

Kennedy-Macfoy mener at forskjellen i valg av vinkling i Norge og Storbritannia henger sammen med pengestøtten.

– Norske organisasjoner kan føle seg tvunget til å formulere temaene sine på en måte som sikrer videre støtte. De britiske organisasjonene er eldre, og startet uten statsstøtte. De var derfor friere til å velge sin framgangsmåte.

Mangler kontinuitet

Et annet problem som oppstår hos organisasjoner som er avhengige av statsstøtte er mangel på kontinuitet.

– Den norske organisasjonen jeg studerte drev et svært vellykket prosjekt om mental helse i afrikanske miljøer. Gjennom dette arbeidet oppdaget aktivistene hvor viktig dette spørsmålet er, og de fikk kunnskap og erfaring.

– Men da pengene tok slutt, hadde myndighetenes fokus endret seg, og prosjektet fikk ikke videre støtte.

Det samme problemet oppstår når man skal danne nye prosjekter. Organisasjonen ønsket å jobbe med minoritetskvinner og ledelse i Norge, fordi de var bekymret for mangelen på rollemodeller for unge kvinner med innvandrer- eller minoritetsbakgrunn. Men de klarte ikke å skaffe støtte til et slikt prosjekt.

Nyansering og tilbakemeldinger

Samtidig ser minoritetsorganisasjonene at det er et behov for å ta tak i nettopp de spørsmålene myndighetene er opptatt av, som kjønnslemlestelse og tvangsekteskap.

– Disse problemene angår innvandrerbefolkningen, spesielt kvinnene. Men myndighetene tar opp spørsmålene på måter som ikke er representative for de faktiske erfaringene til mine informanter, eller er i tråd med posisjonen til organisasjonene.

– Så de ønsker å tilføre nyanser og kompleksitet som de føler at de politiske diskusjonene mangler.

– Når lover er vedtatt, finner aktivister ofte at det er dem som presser på for at lovene skal implementeres skikkelig. De utvikler en ekspertise, og gir myndighetene tilbakemelding på hvordan lovene fungerer, sier Kennedy-Macfoy.

Sin egen stemme

Alle aktivistene Kennedy-Macfoy intervjuet definerer seg som feminister.

– Hvorfor følte disse kvinnene at de måtte etablere organisasjoner ved siden av majoritetskvinnene feministiske organisasjoner?

– De følte at majoritetsorganisasjonene ikke tok opp de særskilte problemene som angår minoritetskvinner, eller hvis de gjør det, har de en tendens til å ville snakke for dem, ikke med dem.

– Og de generelle innvandrerorganisasjonene tar i liten grad opp kvinnespørsmål. Kvinnene startet derfor organisasjonene for å kunne snakke med sin egen stemme.

Noen av kvinnene fra organisasjonen forskeren studerte i Norge var sinte etter å ha forsøkt å samarbeide med majoritetskvinner. De opplevde at majoritetsaktivister lyttet til dem, for så å bruke informasjonen til å skaffe midler til sine egne prosjekter.

I Belgia var erfaringene noe annerledes: Minoritetskvinner følte at deres problemer ikke ble tatt seriøst, og at majoritetskvinnene satt på definisjonsmakten for hva feminisme er.

Hvem bestemmer agendaen?

Men også minoritetsorganisasjonene kan ende med å snakke på vegne av andre.

– Både i Oslo og Brussel var jeg overasket over å finne en manglende kobling mellom måten organisasjonene ønsket å ta opp visse temaer satt opp mot erfaringene til kvinnene de ønsket å bistå, sier Kennedy-Macfoy.

Hun observerte dette da hun deltok på aktiviteter i Oslo, og i Brussel reflekterte en av informantene selv over det.

– Organisasjonene definerer seg som feministiske. Men som en av aktivistene jeg snakket med i Brussel sa: Kjøper kvinnene som kommer hit for å gå på kursene våre denne agendaen? Og hvor mye rom er det for å dem til å definere sine egne ideer om hva feminisme er?

– Her er det aktivistene som har definisjonsmakten, og for brukerne vil det å opponere mot dette være å «bite hånda som gir deg mat».