– Ja, man skulle jo tro at det som var likt for alle, ville være veldig rettferdig. Men sånn er det altså ikke. Hadde forslaget fra Barne- og likestillingsdepartementet om kjønnsnøytrale krisesentre gått gjennom, ville menn fått adgang til krisesentrene.

– Da hadde kvinnene endt opp som tapere, noe som ikke hadde vært rettferdig. Folk har ulikt utgangspunkt og påvirkes ulikt. Det må likebehandlingen ta hensyn til.

Det sier Ragnhild Hennum, professor ved Institutt for offentlig rett og dessuten viserektor ved Universitetet i Oslo. Hun er en av bidragsyterne i en ny antologi med tittelen Rettferdighet, redigert av Beatrice Halsaa og Anne Hellum.

Når alle skal passe i samme bukse

Her ser Hennum nærmere på diskusjonen som fant sted i forkant av at lov om krisesentre ble vedtatt sommeren 2009. Lovendringen medførte blant annet at alle landets kommuner nå fikk plikt til å ha et krisesentertilbud.

I lovforslaget fra Barne- og likestillingsdepartementet som ble sendt på høring, var krisesentrene kjønnsnøytralt utformet, det vil si at både menn og kvinner skulle ha lik adgang.

Hennum ser forslaget som et problematisk utslag av en rettferdighetstekning som ender opp i en one size fits all-praksis.

– Jeg tror man har hatt en forfeilet tanke om hva likestilling er, at det handler om å gi et tilbud som er prikk likt for alle, uavhengig av hvordan behovene ser ut.

– I forarbeidene er det til og med argumentert med at man er forpliktet gjennom de internasjonale konvensjonene vi har undertegnet til å ha likestilling i form av helt likt tilbud for kvinner og menn. Derfor kjønnsnøytrale krisesentre.

– Dette er en forståelse som har vært ganske tydelig i mye av den norske likestillingspolitikken. Og for all del: jeg er enig i det aller meste av den politikken. Men i spørsmålet om krisesentre blir det helt feil, sier Hennum.

– Men menn flest er ikke voldsutøvere. Er det ikke urettferdig mot den enkelte mann å forutsette at han er det? Det er jo det man da gjør, ved å stenge menn ute?

– Men hva slags rettferdighetsbegrep forsvarer man om man risikerer at en kvinne blir drept fordi man vil ta hensyn til de ni av ti mennene som ikke er voldsutøvere?

– Bakgrunnen for å ikke uten videre slippe menn inn er at vi vet at en del voldsutøvere prøver å komme seg inn på sentrene for å få tak i kvinnen som har rømt fra dem.

– Derfor har ikke menn adgang, slik kvinner har. Å gi menn adgang til krisesentrene vil altså medføre en betydelig sikkerhetsrisiko for kvinnene som oppholder seg der, sier Hennum.

Fortsatt de samme som slår

– Mange vil påpeke at vår forståelse av kjønn har endret seg de siste tiårene. Bør ikke det reflekteres i en lov som for eksempel krisesenterloven?

– Jo, men har det blitt så stor forskjell på hvem som slår hvem? Det er fortsatt bare ett kjønn som slår slik at et annet kjønn føler seg truet på livet.

– For ja, tall viser at kvinner slår menn av og til også. Men mennene kjenner seg ikke truet på livet, slik kvinnene på krisesentrene gjør.

– Den gjentatte alvorlige volden er det i all hovedsak menn som utsetter kvinner for. Den volden kvinnene blir utsatt for, er og betyr noe helt annet enn den volden menn blir utsatt for.

– Menn som blir slått av kvinner, opplever ikke den typen massive vold som skaper dødsangst, og som er livstruende. Derfor må det andre tiltak til for de voldsutsatte mennene, sier Hennum.

– Hva med menn som blir slått av andre menn?

– Slike voldsforhold har vi veldig dårlig dokumentasjon på nasjonalt. Men jo, jeg vil tro at de mennene som er så truet at de ville ha behov for et krisesentertilbud, er menn som har blitt slått av menn.

– Det samme gjelder menn som blir utsatt for vold av familien, for eksempel i forbindelse med ekteskap de ikke ønsker å inngå.

– Så jeg sier ikke at det ikke er et behov for krisetiltak og bistand også for enkelte menn, men at vi skal tenke oss om i forhold til hvilke behov de forskjellige gruppene har, sier Hennum.

Det opprinnelige lovforslaget ble endret innen det ble lagt fram for Stortinget, og i den vedtatte loven heter det at botilbudet til menn og kvinner skal være fysisk atskilt.

Ragnhild Hennum hadde gjerne sett at man sikret at botilbudene ikke ble lagt til samme fysiske adresse, for å sikre kvinnenes anonymitet. Likevel ser hun den vedtatte loven som en klar forbedring i forhold til det opprinnelige forslaget.

– Jeg synes det var rart at man i det hele tatt kom på ideen om kjønnsnøytrale krisesentre. Vanligvis når man kommer på tiltak som koster penger, krever man veldig god dokumentasjon av behovet for tiltakene. Det skjedde ikke her.

– Men de kritiske merknadene fra en rekke av høringssvarende ble hørt, rett og slett fordi deres argumenter framstod som fornuftige. Det finnes mange teorier om rettferdighet. I lovforslaget hadde departementet valgt å lene seg på feil teori, og se bort fra at om man har ulikt utgangspunkt, kan likebehandling bli urettferdig, sier Hennum.

Behov for å tenke rettferdighet på ny

Ragnhild Hennums tekst er ett av de mer praktiske eksemplene på diskusjoner rundt rettferdighet i den nye boken fra prosjektet CULCOM Kulturell kompleksitet i det nye Norge.

– Vi ønsket å få inn mennesker som tenker i ulike baner rundt begrepet rettferdighet. I det nye, flerkulturelle Norge er det et behov for å gjennomtenke dette begrepet på ny. Et grunnprinsipp i rettferdighetstenkningen, og særlig som rettsprinsipp og i forhold til velferdsgoder, er at like tilfeller skal behandles likt.

– Men hva er «likt» i dagens kulturelt komplekse samfunn, spør Anne Hellum, professor ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo.

Hun er redaktør for boken, sammen med Beatrice Halsaa, professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning i Oslo.

– Rettferdighet er et prisme som er godt egnet til å skarpstille blikket vårt, både i forhold til vårt eget land og vår egen tid. Det er et utrolig rikt begrep, det rommer mye, sier Beatrice Halsaa.

– Kan det at det favner så vidt, også være et problem? Det er jo ingen som er mot rettferdighet?

– Nei, jeg ser det mer som en styrke. Nettopp fordi rettferdighet rommer så mye, blir du nødt til å presisere hva du legger i det, og dermed er det grunnlag for en samtale om hva som er rettferdig, sier Halsaa.

Halsaa og Hellum lar Barbara Rings fortelling om den rike, men godhjertede Marte Svennerud løpe som en tråd gjennom diskusjonen rundt hva rettferdighet egentlig er.

– Jeg har alltid tenkt at Marte Svenneruds uttrykk « Itteno knussel, je tek alle sju» er et uttrykk for raushet, snarere enn rettferdighet. Men det er kanskje to sider av samme sak?

– Ja, det handler om at de som har mye, må gi til de som har mindre. Og hvis det skal gå for seg på en måte som ikke øker konfliktene, så forutsetter det raushet.

– Den franske filosofen André Comte-Sponville snakker om det klassiske rettferdighetsdilemmaet mellom legalitet, altså lovlighet, og likhet. Han sier at rettferdighet må balansere mellom de to, og alltid helle over mot likheten, påpeker Beatrice Halsaa.

For det er ikke slik at alt som er nedfelt i lovene, nødvendigvis er rettferdig. Det er da sivil ulydighet blir et riktig virkemiddel, påpeker redaktørene.

– Lovene er jo laget av de som selv har makt, mens rettferdighet handler om å ta standpunkt for de svake. Samtidig er det viktig at alle parter opplever rettferdigheten som rimelig, ellers risikerer man konflikt, sier Halsaa.

Statsgrensene blir for snevre

Lovene gis av nasjonalstatene, mens menneskerettighetene er universelle. Det skaper utfordringer for rettferdighetstenkningen. Hvem skal bestemme hva som er mest rettferdig for hvem?

Den tyrkiske filosofen Seyla Benhabib er en dem som diskuterer rettferdighet innenfor en mer kosmopolittisk tenkning, og som får mye plass i den nye boken.

– Verden endrer seg, og de globale perspektivene kommer sterkere inn. Da blir statsborgerskapstenkningen fort veldig snever. Stater har grenser, som hindrer mange mennesker i å ha glede av en del grunnleggende menneskerettigheter.

– Det gjør det nødvendig å tenke gjennom andre måter å forvalte menneskerettigheter på, for eksempel ved å utvide statsborgerskapet til en mer kosmopolittisk tenkning, sier Beatrice Halsaa.

– Tenk for eksempel om «Itteno knussel, je tek alle sju!» hadde vært et prinsipp i norsk flyktningpolitikk, smiler Anne Hellum.