1. juni 2011: Den iranske menneskerettighetsaktivisten Haleh Sahabi følger sin far, motstandsveteranen Ezzatollah Sahabi, til graven i Teheran.

Haleh Sahabi sitter egentlig i fengsel, dømt for propaganda mot regimet og forstyrrelse av ro og orden, men har fått permisjon for farens begravelse. Begravelsen blir urolig. Politiet prøver å stoppe seremonien og ifølge øyevitner går de løs på Sahabi og slår henne bevisstløs.

Litt seinere dør hun. Familien får beskjed om at dødsårsaken er hjertestans. Myndighetene beordrer begravelse samme kveld, og ingen obduksjon blir gjennomført for å slå fast hva Sahabi døde av.

Kamp på Facebook

Bare minutter etter hun døde, begynner mobiliseringen for å synliggjøre at Sahabi er offer for det iranske regimets vold. Sahabis tilhengere opprettet Facebookgruppen We Are All Haleh Sahabi for å legge ut bilder, videoer og rapporter fra begravelsen, og oppmuntre folk til å demonstrere.

Doktorgradsstipendiat Gilda Seddighi ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) ved Universitetet i Bergen studerer hvordan mannlighet og kvinnelighet blir diskutert i den iranske demokratibevegelsen, som kjemper for sekularisering av det islamske regimet.

Ett av hennes eksempler er nettopp Facebookgruppa til støtte for Haleh Sahabi.

– Det siste året har det blitt færre demonstrasjoner i Iran. Demokratibevegelsen makter ikke lenger å få folk ut på gatene. Sosiale medier gjør det mulig for opposisjonen å diskutere seg imellom, derfor har disse mediene blitt stadig viktigere, sier Seddighi.

Hun er spesielt interessert i hvordan sosiale medier blir brukt i ulike stadier av politisk mobilisering.

– Vi har tidligere sett hvordan den iranske demokratibevegelsen skapte internasjonal oppmerksomhet om demonstrasjoner og at sosiale medier muliggjorde transnasjonale kampanjer mot brudd på menneskerettigheter i Iran.

Martyrdom

På Facebook føres kampen for å gi Haleh Sahabi martyrstatus. Martyrdom er svært viktig i Iran, og har røtter tilbake til sjia-islams tidlige historie om martyren Hussein, profeten Mohammeds barnebarn.

– Under den islamske revolusjonen i 1979 ble historien om martyrdommen gjenfortalt som en kamp for å opprette en islamsk stat, forteller Seddighi.

Mange kvinner ble drept under revolusjonen i 1979. Men det var bare menn som ble hyllet som martyrer i den iranske islamske republikken.

Bilder av mannlige martyrer ble hengt opp på gater for å minne folk om kampen. Haleh Sahabis Facebook-side framstiller henne som martyr.

– Det at også kvinner blir hyllet som martyr kan være et resultat av kvinners aktive rolle i det sivile samfunnet i de siste ti årene. For meg er det interessant å studere hvordan en kvinnelig martyr blir beskrevet på sosiale medier hvor ulike grupper kan delta i diskusjonene, sier Seddighi.

Ridderlighet og maskulinitet

I Facebook-gruppa We Are All Haleh Sahabi kombineres heltefortellinger fra pre-islamsk historie, der menn beskyttet landet, med sjiamuslimske martyrmyter, ifølge Seddighi.

«Ridderlighet» («chivalry»), som knytter ære sammen med maskulinitet, har blitt et stadig mer sentralt begrep. Når kvinner hylles for sitt mot i motstandskampen, brukes gjerne uttrykk som tilkjenner dem mandighet, for eksempel «du gir mening til maskulinitet».

Sammenkoblingen mellom maskulinitet og ære knytter kvinners rolle i bevegelsen til menns identitet, mener Seddighi. Hun tror årsaken til denne utviklingen kan være at mange kvinneaktivister har vært fengslet etter sommeren 2009 og kvinnebevegelsen ikke har hatt en sterk tilstedeværelse i demokratibevegelsens medier siden 2010.

Samtidig registrerer Seddighi at noen kvinner utfordrer den tette sammenkoblingen mellom maskulinitet, martyrdom og ridderlighet i diskusjonene på Facebook-gruppa.

En kvinnelig deltaker på Facebook-gruppa skriver for eksempel i en kommentar til en artikkel som ble delt, der en mannlig politiker beskriver en kvinneaktivist som «på høyde med tusen menn»:

«When you show your respect to a woman by saying that she is more man than a man, you actually disrespect her. You, indeed, deny her female identity. A woman can be brave, and still a woman. Bravery is not in monopoly of men that you think a brave woman is inevitably a man.»

– Det som står på spill er kvinners rolle i den demokratiske bevegelsen. Det er begrenset med kulturelt materiale tilgjengelig og da blir det veldig viktig å sørge for at kvinner ikke ekskluderes fra det som brukes, sier Seddighi.

At kvinner kan være martyrer uten at det gjør dem til «menn» eller «maskuline», blir dermed et viktig poeng å hevde.

Ny generasjon opposisjonelle menn

Seddighi er også interessert i rollen unge menn spiller i diskusjoner om kjønn i den nye iranske demokratibevegelsen.

– Mange har forsket på og skrevet om kvinnebevegelser og feminister, men det er gjort lite på unge menn, både i Iran og i Midtøsten for øvrig. Som en del av mitt prosjekt forsker jeg på om de ulike maskuliniteter som kommer til uttrykk i Facebook-kampanjer.

– Ulike grupper av unge menn uttrykker ulike synspunkter om ikke bare kjønn og demokrati, men også om strategier som må settes i kraft i bevegelsen, sier Seddighi.

Hun mener det har skjedd endringer som er interessante å følge med på.

– Etter revolusjonen i 1979 har det vokst fram en generasjon av menn som ser ut til å oppleve seg som undertrykt. Tross høy utdanning er de ofte arbeidsløse. Og med revolusjonen mistet de også makt i familien, ettersom de religiøse lederne styrket sin makt over både menn og kvinner, forteller Seddighi.

– Under mitt feltarbeid i Iran i 2008 i forbindelse med et annet prosjekt fant jeg ut at mange frustrerte unge menn gikk inn i kvinnebevegelsen for å drive politisk aktivisme.

– Men dette endret seg da demokratibevegelsen oppstod i sommeren 2009, da store menneskemengder demonstrerte mot måten presidentvalget ble avviklet på. Den nye bevegelsen ga en annen plattform for unge menn, og samarbeidet med kvinneaktivister døde hen, ifølge Seddighi.