Bakgrunn: – EU-landene står eller faller sammen

Krisen i Hellas og Italia kan enten knuse EU eller styrke fellesskapet i Europa. Det siste er langt mer sannsynlig, mener norske europaforskere.

Published
I sammensatte og kritiske saker som eurokrisen ser man at Tyskland og Frankrike tar ledelsen i EU. Her ved forbundskansler Angela Merkel og president Nicolas Sarkozy. (Foto: www.colourbox.no)
I sammensatte og kritiske saker som eurokrisen ser man at Tyskland og Frankrike tar ledelsen i EU. Her ved forbundskansler Angela Merkel og president Nicolas Sarkozy. (Foto: www.colourbox.no)

Forskningsprosjektet RECON

  • Forkortelse for ”Reconstituting Democracy in Europe”.
  • Påbegynt i januar 2007, avsluttes nå i desember 2011.
  • Mer enn 120 forskere ved 21 forskingsinstitusjoner i 13 land deltar.
  • Ledes av ARENA Senter for europaforskning ved UiO.
  • Beskriver tre mulige veier for EU fremover, en mellomstatlig – dvs. at regjeringssjefene i medlemsstatene tar beslutninger, en overstatlig, dvs. et ”Europas Forente Stater”, og en transnasjonal mellomløsning.
  • Består av åtte delprosjekter, har et totalbudsjett på 100 millioner kroner, og støttes av bl.a. EUs 6. rammeprogram for forskning.
  • Holder avslutningskonferanse 24. - 26. november.

– EU er et tvangsfellesskap, et felleskap man ikke kan velge om man vil tre ut av, på samme måte som nasjonale stater er det. EU-landene står eller faller sammen, sier Erik Oddvar Eriksen.

Han er professor og leder ved Arena Senter for europaforskning ved Universitetet i Oslo (UiO).

Derfor er EU nødt til å finne en løsning for de kriserammede landene i Sør-Europa.

– Det innså Angela Merkel og Nicolas Sarkozy. De to var først uvillige til å ta de nødvendig skritt for å hjelpe Hellas, men så snudde de fordi de var tvunget til det, påpeker Eriksen.

Han mener den økonomiske krisen ikke bare demonstrerer hvor gjensidig avhengige EU-landene er av hverandre, økonomisk og politisk. Den viser også hvor nødvendig det er at de politiske grepene som tas, aksepteres av EU-borgerne.

Krisetider - mindre demokrati?

– De europeiske lederne må tilfredsstille EU-borgernes krav til at EU skal følge demokratiske spilleregler, og at viktige beslutninger kontrolleres av et folkevalgt organ på samme måte som de nasjonale parlamentene kontrollerer de nasjonale regjeringene, sier Eriksen.

At det ikke er slik i EU, er blant faktorene som har sammen har blitt betegnet som det demokratiske underskuddet i organisasjonen.

Eriksen mener det demokratiske underskuddet har blitt større i løpet av de siste årenes trange økonomiske tider.

– EU står i midt oppe i en legitimitetskrise. I disse krisetider tas flere beslutninger uten folkevalgt kontroll i EU. Etter en periode med stadig økt demokratisering, er EU under krisen blitt mindre demokratisk, sier Eriksen.

Han forklarer at EU på papiret fikk et mindre demokratisk underskudd etter Lisboa-avtalen, som trådte i kraft i 2009. Den ga Europaparlamentet, som er direkte valgt av EU-borgerne og fører politisk kontroll over andre EU-institusjoner, større makt.

Men når det gjelder økonomisk politikk som er utenfor den vanlige prosedyren, er virkeligheten annerledes – som man ser når forhandlingene mellom Merkel og Sarkozy skjer i lukkede rom.

To land får uformell makt

-Beslutninger i utenriks- og sikkerhetspolitikken tas oftere i Brussel, sier Helene Sjursen.
-Beslutninger i utenriks- og sikkerhetspolitikken tas oftere i Brussel, sier Helene Sjursen.

– Etter Lisboa gikk EU noe tilbake mot en mellomstatlig modell, og det kunne jo vært like demokratisk som en overnasjonal modell.

Men i praksis fungerer det ikke slik når det bare er to land som forhandler på vegne av alle, bekrefter professor Helene Sjursen - hun også fra Arena.

Sjursen viser til at EU i dag verken er mellomstatlig eller overstatlig, men en hybrid. EU-lederne kan dels handle på egen hånd. På de områdene som ligger utenfor de overnasjonale institusjonenes myndighet skal medlemsland være enige før noe gjøres.

– Men i saker som involverer både arenaer som ligger innenfor og utenfor EUs myndighet, og hvor det kreves fart og effektivitet, blir man nødt til å finne felles løsninger. Eurokrisen er et eksempel på dette.

– Her har det endt med at lederne i de to landene som alltid har vært kjernen i EU – Tyskland og Frankrike – har kommet sammen nok en gang. Og da må de andre landene godta det som Merkel og Sarkozy har bestemt, sier Sjursen.

På tvers av statenes interesser

Sjursens forskningsgruppe har sett på utviklingen i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Her har det aldri vært snakk om å innføre overnasjonalitet. Likevel avdekket forskerne at beslutninger i økende grad tas i Brussel.

Siden slutten av 1990-tallet har det vokst frem en rekke faste institusjoner i Brussel som skal bistå medlemslandene i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Den nyeste er en slags utenrikstjeneste ledet av Catherine Ashton.

Mye av EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk blir til i disse organene.

– Når faste institusjoner blir opprettet, og mennesker arbeider og snakker sammen daglig og rutinemessig, blir samarbeidet mer forpliktende.

– Representantene som skal representere sin stats interesser og verdier lager i virkeligheten europeisk politikk på tvers av, og noen ganger på tross av, statenes interesser, sier Sjursen.

Hun påpeker at det er vanskelig å sikre større demokratisk kontroll av disse institusjonene. Formelt er de nasjonale parlamentene nøkkelen, men det blir vanskelig når beslutningene ikke kan føres tilbake til landets egen utenriksminister.

– Siden utenrikspolitikk formelt ikke er overnasjonalt, er det heller ikke sikkert at Europaparlamentet bør overta jobben, sier Sjursen.

Demokrati uten grunnlov

Kampen om hvor kontrollen skal skje, avspeiler uenigheten om hva slags EU man ønsker seg. De som vil ha et mer overnasjonalt EU  ønsker mer myndighet til Europaparlamentet, mens de som vil ha et mindre overnasjonalt EU vil ha mer kontroll i nasjonale parlamenter.

Professor John Erik Fossum mener at EU har vært opptatt av demokratisk kontroll i hvert fall siden Maastricht-avtalen i 1992.

Da Giscard d´Estaing ledet konventet som forgjeves forsøkte å få i stand en grunnlov i 2002 til 2003, var et av forslagene at hver gang EU endrer seg drastisk, det vil si får ny traktat, skal det etableres et eget konvent med representasjon fra både nasjonale parlamenter og Europaparlamentet. Dette videreføres i Lisboa-traktaten.

Etter at grunnlovsforslaget ble nedstemt i Frankrike og Nederland i 2005, fastslo EUs ledere at det som kom i stedet, som ble forhandlet frem i Lisboa, ikke er noen grunnlov.

– Like fullt fungerer og praktiseres EU-retten som en konstitusjon som gir EU-institusjonene myndighet, sier Fossum og spør:

– Ethvert demokrati er forankret i en grunnlov. Spørsmålet blir dermed om man kan ha demokrati i EU uten en klar konstitusjonell forankring?

Felles skattepolitikk

John Erik Fossum og Erik Oddvar Eriksen mener eurokrisen kan styrke felleskapet i Europa.
John Erik Fossum og Erik Oddvar Eriksen mener eurokrisen kan styrke felleskapet i Europa.

Erik Oddvar Eriksen spør om det i det hele tatt er mulig å utvikle EU i en retning som kan kalles en tredje vei mellom mellomstatlig og overstatlig. EU har felles myntenhet, men ikke felles finans- og skattepolitikk.

Krisen i stadig flere land setter euroen i fare og truer dermed økonomien i hele eurosonen og ellers i Europa, inkludert Norge.

– Det kan bli nødvendig med en felles skattepolitikk og tiltak som sørger for større økonomisk og sosial utjevning landene i mellom, sier Eriksen.

– Vil ikke det skape enda større protester i Tyskland og andre land som betaler mer til EU-felleskapet enn de får igjen?

– For det første må tyskerne og andre såkalte netto bidragsytere innse at deres land ikke har tapt på EU-medlemskapet. Næringslivet i alle landene, og ikke minst tysk næringsliv, har for det første vunnet stort på EUs indre marked og innføringen av euroen.

– For det andre er det nærmest en politisk nødvendighet for lederne i de fleste EU-landene, at EU fortsetter å fungere, sier Eriksen.

Arena-lederen utelukker ikke at de rikere EU-landene må bygge ned nasjonale velferdsgoder dersom EU blir enda mer integrert. Nord-Europa kan få en større inntekstspredning, lavere lønnsvekst eller til og med synkende inntekter.

– Det kan skje. En av hovedhensiktene med EU har helt fra begynnelsen, fra Kull- og stålunionens dager, vært et freds- og solidaritetsprosjekt; å sikre fred i verdensdelen ved å sammenveve de nasjonale økonomiene.

– Land med udemokratisk fortid har vært avkrevd demokratiske reformer for å få være med, sist skjedde det med de tidligere østblokk-landene. Til gjengjeld har de fått økonomiske fordeler i rikmannsklubben, sier Eriksen.

Hellas kan ikke kastes ut

Majoriteten i EU kan ikke uten videre kaste ut de fattigste landene fra eurosonen eller fra unionen for å redde seg selv, ifølge Eriksen.

– Det er ingen presedens for det og ingen regler for hvordan det kan gjøres legalt og korrekt. Hvem skal kaste ut Hellas? Hellas vil jo ikke melde seg ut selv. Tyskland og Frankrike har ikke noe mer formell makt enn de andre landene, sier Eriksen.

Selv om det ikke kan gjøres korrekt, er Eriksen åpen for at det likevel kan skje. Men han tror ikke Tyskland og Frankrike tør å kaste ut Hellas.

– Hellas er med i et integrert rettsfelleskap, og hvis Hellas skal ”meldes ut”, må de bryte både egen rett og EU-rett, og det er destabiliserende. Det er allerede opprør og stor arbeidsledighet i mange land. Sosial uro kan alltid bli til politisk uro og ustabilitet.

– Demokratiet i Europa er ikke så trygt som vi gjerne tror her i Norge. Det vakler i Ungarn og Italia, og i Spania er mange redde for om de kan få en ny Franco-periode.

– Europa er dessuten i en skiftende geopolitisk situasjon der andre verdensdeler får større økonomisk og dermed politisk makt. Kina er langt i fra noe demokrati, og Russland går den gale veien. Europa, inkludert Norge, trenger EU som vår verdensdels demokratiforkjemper, sier Eriksen.

Referanser
“Selected findings from the RECON project”. Tilgjengelig på www.reconproject.eu.