– I praksis setter EØS-avtalen Grunnloven til side. Selv om vi stemte nei i 1994, lyktes vi ikke med å bevare den norske selvråderetten.

Det mener professorene John Erik Fossum og Erik Oddvar Eriksen ved Arena Senter for europaforskning, som er redaktører for boka Det norske paradoks: Om Norges forhold til Den europeiske union.

Det er lagt opp til en storstilt 200-årsfeiring av den norske Grunnloven, som en hyllest til demokrati og folkestyre.

– Vi må benytte anledningen til å se framover, og diskutere hvordan Grunnloven er relevant i dag, sier Fossum. Han synes forskningen og debatten rundt jubileet i for stor grad domineres av tilbakeskuende perspektiver.

For grunnlovsjubileet sammenfaller med en annen årsmarkering: Det er 20 år siden EØS-avtalen trådde i kraft.

– Med denne tilknytningsformen til EU har Norge i realiteten oppnådd det motsatte av det som var hovedhensikten med å stemme nei, sier Eriksen.

Norge i fella

– Norge har gått i integrasjonsfella, der begge utveier er sperret, sier Eriksen.

Veien ut gjennom medlemskap er forhindret av den store EU-skepsisen i befolkningen og fraværet av debatt. Men å si opp EØS-avtalen og øvrige avtaler med EU er heller ikke noen farbar vei.

– Norges avtaler med EU er så omfattende og komplekse at en oppsigelse fortoner seg som urealistisk. Samtidig vet nordmenn lite om EU som system.

– Mange stortingsrepresentanter får sjokk når de oppdager hvor mye av det de, som norske folkevalgte, skal jobbe med som faktisk reguleres av EU-organer, mener Eriksen.

– Så blir de nødt til å tilpasse seg, og aksepterer i neste omgang at det er slik.

Dette kan forklare spriket mellom opinionen og de folkevalgte når det gjelder medlemskapsspørsmålet, mener han.

– I en debatt om alternativer til EØS-avtalen må man ta inn over seg hvor omfattende vårt forhold til EU faktisk er.

Eriksen tror ikke Norge kan få til den type frihandelsavtale med EU som Sveits har.

– EUs påvirkning i Sveits er dessuten ikke ulik den i Norge, understreker Eriksen.

Demokratisk selvskading

Forskerne understreker at EU ikke er en internasjonal organisasjon.

– Det er snarere snakk om en ny form for politisk enhet, som blant annet har til hensikt å bøte på noen av utfordringene som følger av globalisering og internasjonalisering, påpeker Fossum.

EUs medlemsland blir mer integrerte, EUs politikkområder utvides og det blir stadig flere medlemsland. EU er en dynamisk organisasjon, og dette har også konsekvenser for EØS-avtalen. Den utvides til stadig nye områder, påpeker Eriksen, og overføringen av myndighet til EU kan ikke stoppes.

– Så mye som tre fjerdedeler av lovgivningen som gjelder for medlemsstatene, gjelder også for Norge. Nye avtaler er kommet til over tid, og de eksisterende avtalene utvikles og utvides. Den samlede effekten er stor, utilsiktet og uoversiktlig, sier han.

– EØS-avtalen bryter med grunnlovsideen om selvstyre ettersom norske borgere underlegges rettsakter som de selv ikke har innflytelse over. Dagens tilnærming kjennetegnes av pragmatisme, mens de prinsipielle overlegningene stort sett er fraværende i debatten, sier Eriksen.

Han karakteriserer dette som «demokratisk selvskading».

– Vår tilknytning er basert på valg som kunne vært annerledes, og mindre skadelige fra et folkesuverenitetsperspektiv, begrunner han.

Grunnloven satt til side

Etter at EØS-avtalen ble vedtatt av Stortinget i 1992 etter Grunnlovens § 93, som krever tre fjerdedels flertall, har slik overføring blitt vedtatt etter Grunnlovens § 26, som krever vanlig flertall.

– Selv om hvert enkeltstående vedtak har begrenset omfang, utgjør den samlede effekten en omfattende suverenitetsoverføring, påpeker Eriksen.

Han støtter juristen Eirik Holmøyvik, som også bidrar i boka, i at Stortingets valg av prosedyre er problematisk. I praksis setter EØS-avtalen Grunnloven til side.

Men der Holmøyvik og andre jurister tar til orde for at Stortinget heller bør bruke § 93, som handler om overføring av suverenitet til «internasjonale organisasjoner» på et «saklig avgrenset område», mener Eriksen at heller ikke denne paragrafen er egnet til å fatte slike vedtak.

– Grunnlovens paragraf 93 ble innført som en hasteparagraf på 1960-tallet i påvente av norsk medlemskap, forklarer Eriksen.

Selv foreslår han at Stortinget i dag anvender § 112. Den handler om grunnlovsendringer og krever to tredjedels flertall, samt mellomliggende valg.

– Å avgi norsk suverenitet handler om å endre Grunnloven, og det er nettopp gjennom slike endringer at flere av EUs medlemsland har tilpasset seg EU, sier Eriksen. Han etterlyser en skikkelig grunnlovsdebatt om Norges tilknytning til EU.

– Valg av prosedyre er viktig fordi det angår Grunnlovens status og rettslige stilling, sier han.

– Tiden er moden for en grunnlovsendring som gjør at EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU ikke kommer i konflikt med Grunnloven, sier Eriksen.

Utnytting av «handlingsrommet»

For Norges forhold til EU har direkte konsekvenser for demokratiet. Som utenforland er ikke Norge med der beslutningene tas.

Norske borgere har ikke medbestemmelse gjennom politisk valgte representanter i noen av EUs lovgivende eller utøvende organer.

Under EØS-avtalen har derfor norske myndigheters strategi gjerne vært å forsøke å få representanter i EU til å «tale Norges sak», altså fungere som surrogatrepresentanter, slik Fossum fremstiller det.

Noen forsvarer slik «surrogatrepresentasjon» med at det bare gjelder teknisk harmonisering og lite kontroversielle saker. Andre med at det er kunnskapsbaserte beslutningsprosesser.

– Men det er vanskelig å forutsi hvilke saker som blir politiserte, påpeker Fossum.

Han viser til det demokratiske grunnprinsippet om at folket har muligheten til å holde representanter ansvarlige for sine handlinger. Når disse ikke er politisk valgt og ikke må stå til ansvar, blir det slik at representanter i EU i realiteten fatter beslutninger på vegne av norske borgere, poengterer han.

– Hvis folket ikke kobles opp mot det politiske systemet kan det ikke lenger kalles selvstyre, sier Fossum.

Norske interesser?

Norske myndigheter har ambisjoner om å sikre «norske interesser» gjennom aktiv og tidlig påvirkning når nye regler lages i EU. Dette ble også anbefalt av Europautredningen for to år siden.

– Men å utnytte dette handlingsrommet er heller ikke holdbart fra et demokratisk perspektiv, forklarer Fossum.

For hvem definerer egentlig hva disse er? Når vi for eksempel snakker om «norske» interesser i saken om ostetollen, er det interessene til norske bønder, matvarekjeder eller forbrukere som veier tyngst? 

– EØS-avtalen handler om innenrikspolitiske saker som det ofte er uenighet om, poengterer professor Helene Sjursen, som bidrar i boka med en analyse av Norges tilknytning til EU på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området.

Når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikk er det overlatt nesten helt og holdent til regjeringen å foreta avveiningen mellom forskjellige interesser og verdier, viser hennes forskning.