Turid Noack har jobbet i Statistisk sentralbyrå i mer enn tretti år, men har helt fersk doktorgrad.

Avhandlingen hennes har tittelen En stille revolusjon: Det moderne samboerskapet i Norge. Selv om den bare er noen måneder gammel, ligger det flere tiårs forskning bak.

– Du kan alltids spørre hva jeg nå skulle med denne avhandlingen – den var strengt tatt ikke nødvendig. Jeg er jo fra en tid der det ikke var in å ta en doktorgrad. Men jeg ville sette strek for mange års arbeid. Dessuten hadde begge barna mine rukket å disputere, så jeg tenkte at her måtte jeg bare henge med. Og så var det fint å få anledning til å arrangere en fest med unge og gamle kollegaer og venner.

Fronter det gjennomsnittlige

Turid Noack er den norske familiedemografiens fremste forsker. Det er henne medier og forskerkollegaer utenfor miljøet ringer når de vil ha oppdaterte oversikter over inngåtte ekteskap, forventede fødselstall og skilsmissestatistikk.

Og det er hun som rykker ut når de samme mediene og forskerkollegaene blander faktiske og hypotetiske tall, eller når de forveksler myter om nye familiemønstre med den uomtvistelige virkeligheten.

– Folk er så opptatt av det særegne og spesielle. Når jeg sier at sånn og sånn er det om man ser på gjennomsnittet, for eksempel at folk flest gifter seg på et tidspunkt, blir det en tankevekker og en korreksjon for mange, sier hun.

Til Statistisk sentralbyrå kom hun i 1977, da hun som sosiolog i en alder av 35 år ble rekruttert til å arbeide med den første norske fruktbarhetsundersøkelsen. Den var en del av en svær, internasjonal studie og ble et viktig nybrottsarbeid.

– Vi intervjuet 4137 kvinner, om utdanning, samliv, prevensjon, fruktbarhet og barnetallsforventninger. Verken vi eller andre kom på tanken om å ha med menn. Byråets ledelse hadde nok sett at vi også hadde styrt unna de single kvinnene, ettersom man primært var opptatt av fruktbarheten i ekteskapet. Så der hadde vi en diskusjon, også internasjonalt.

– Men vi endte opp med å ta med både gifte og ugifte kvinner, og dermed fikk vi en mulighet til å få noen tall også om samboere, som vi ellers ikke hadde fått, forteller Noack.

Samlivsrevolusjonen

I dag, drøye tretti år senere, hvor samboerskap snarere er regelen enn unntaket, kan det fortone seg merkelig å bare skulle konsentrere seg om kvinner som levde i ekteskap, men så raskt har altså utviklingen gått.

– Begrepet «samboer» var ennå ikke oppfunnet, og vi visste ikke hva vi skulle kalle det. Ikke fant vi mange som levde i ugift samliv, samvittighetsekteskap eller avtalt samliv som det kunne hete den gangen heller, men heldigvis noen. Det har gjort at vi senere har kunnet se på utviklingen av samboerskap, med blant annet denne undersøkelsen som en verdifull kilde hvor vi kom tidlig inn og fikk representative tall, sier Noack.

For ingen kunne forutse den revolusjonen som skulle finne sted i de norske toromsleilighetene i årene som kom. Man kunne ha tenkt seg at moderne prevensjon ville ha ført til at folk i enda større grad giftet seg i god tid før barn var tiltenkt. I stedet har selve koblingen mellom ekteskap og barn nærmest blitt oppløst.

– Men det betyr ikke at folk ikke gifter seg lenger. Ser vi på folk i 40-årsalderen, er det en betydelig andel som enten har vært eller er gift. Men de gifter seg ikke nødvendigvis med den første samboeren, og kanskje ikke med den andre heller.

– Poenget er at det ikke er snakk om et enten–eller når det gjelder ekteskap og samboerskap, men et både–og. Det kan kanskje intuitivt virke underlig at folk som allerede har barn, holder utdrikkingslag. Det skulle liksom være et farvel med den uforpliktende ungdomstiden. Men for mange unge er ekteskapet tydeligvis et trinn i utviklingen, en markering av at forholdet går over i en annen fase. Og det er da det med navn blir så viktig, som en mulighet til å markere forskjell, forteller Noack.

Åtte av ti kvinner bytter navn

For idet man gifter seg, aktualiseres spørsmålet om etternavn. I 2005 gjennomførte Turid Noack sammen med SSB-kollega Kenneth Aarskaug Wiik en undersøkelse om nettopp valg av etternavn ved ekteskapsinngåelse.

– Flesteparten hadde bodd sammen i flere år med forskjellig navn uten at det praktiske har vært til hinder for det. Og så vil de plutselig endre på det! Samboere kan etter loven også ta hverandres navn, men det ser det ut til at ytterst få gjør.

– For det er noen viktige nyanser her, som de som har vært mest ivrige etter å likestille samboere og gifte ikke har sett. De tenker seg kan hende at ekteskap og samboerskap for mange oppleves som et fett, men det er det åpenbart ikke alltid, noe ønsket om navneendring markerer.

Det mangler tall for hvor mange som velger den ene eller den andre løsningen, men i undersøkelsen som Noack og Wiik gjorde, hadde åtte av ti kvinner tatt mannens etternavn.

Selv beholdt Turid Noack etternavnet da hun giftet seg i 1965. Faren var politisk flyktning fra Tyskland og kom til Norge på 1930-tallet. Moren var jurist og eneste kvinne da hun gikk opp til embetseksamen. Senere oppdaget hun det nye faget sosiologi og fikk penset datteren Turid inn på det.

– Jeg gikk latinlinjen, noe jeg aldri skulle ha gjort. Ikke hadde jeg anlegg for fagene, og jeg kjedet meg. Det hadde vært mye morsommere med realfag.

Sosiologi, derimot, var et vellykket valg. Som støttefag tok Noack statsvitenskap og sosialmedisin.

Midt i endringene

Den store fruktbarhetsundersøkelsen ga mersmak på demografisk forskning, og siden har Turid Noack aldri latt seg friste av noe annet og siterer Piet Hein: «Det er noget fint og forstandig med tal. De ved hva de vil, og de gør hva de skal.»

Noack ble værende i Statistisk sentralbyrå – eller bare Byrået med stor B, som hun omtaler det som.

– Familiedemografi er et felt det er generelt stor interesse for. Folk spør og synes det er morsomt å høre om forskningen vår. Alle har vi jo familie. Dessuten er dette et felt som har endret seg sterkt i løpet av årene jeg har jobbet med det. Det er klart det er spennende å være midt oppi disse store endringene som ingen forskere nasjonalt som internasjonalt egentlig greide å forutse.

Hun karakteriserer seg selv som en kritisk og pirkete forsker.

– Og så har jeg aversjon mot det sosiologer kaller svogerforskning, altså at man trekker konklusjoner basert på hvordan det er rundt deg. Den slags har nok også ridd Byrået.

– Da jeg begynte her og skulle teste ut spørreskjemaene vi hadde laget, mente en del at det burde holde å banke på nabokontoret. Men er det noe vi kan være helt sikre på, er det at våre kollegaer tenker likt som oss. Derfor må man alltid ut i den virkelige verden å teste ut sine skjemaer, for å sjekke om problemstillingene faktisk er relevante, sier Noack.

Ingen kjønnsforsker

Turid Noack vrir seg også i stolen når vi omtaler forskningen hennes som kjønnsforskning.

– For det første er jeg ingen likestillingsforsker. Studiene mine er lite handlings- og policyrettet. Slik jeg kjenner kjønnsforskningen er den dessuten for kvalitativ for meg. Jeg mener absolutt at kvalitativ forskning kan være både inspirerende og utmerket. Men den hadde ofte vært tjent med å myse litt til virkeligheten før man går ut med sine spesielle case, sier Noack.

Hun hadde likevel gjerne sett en bedre vekselvirkning mellom kvantitativ og kvalitativ samfunnsforskning.

– Jeg kan for eksempel fortelle hvor mange som inngår likekjønnede ekteskap, og jeg kan vise til studier vi har gjort som forteller at det er høyere risiko for brudd når det er snakk om to kvinner som lever sammen versus to menn. Men hvorfor det er slik, må andre finne ut av.

Over til barnebarn

Hvor i årboka finner vi tallene? Det er et spørsmål Turid Noack stadig får etter å ha forelest på konferanser og seminarer.

– Da kan jeg ha stått der og forelest i tre timer og virkelig forsøkt å dra essensen ut av det jeg har forsket på gjennom mange år. Og så tror folk det bare er å slå opp i en tabell! Da kan jeg bli litt lei.

– Enkelte forskerkollegaer utenfor Byrået har en tendens til å tro at det ikke ligger like mye arbeid bak vår forskning som deres, og de tror at vi ikke behøver å søke forskningsmidler. Men søknadsskriving er noe jeg har levd med i alle mine forskerår.

Alt vi ennå ikke vet, er noe av grunnen til at Turid Noack ennå ikke har planer om å gå av med pensjon, til tross for at muligheten bød seg fra i fjor.

– Nå er jeg blant annet i gang med et prosjekt der vi ser på hvor mange barnebarn folk har, både biologiske og stebarnebarn. Det finnes det foreløpig lite tall for. Slik vil vi kunne gi et bilde av omsorgspotensialet mellom generasjonene. Det kan være snakk om praktisk hjelp, men også all annen kontakt og hygge, som kan flyte mellom generasjonene.

– Får vi midler til det, ønsker vi også å koble på flere variabler, blant annet utdanning. For vi vet jo at noen rekker å bli bestemor før andre knapt har rukket å få egne barn. Men blir denne variasjonen større eller mindre, og hva betyr sosioøkonomiske forskjeller her? Det skulle vi gjerne få sett mer på.