– Ledelse og gode prosesser vurderes nødvendigvis i lys av resultatene, ikke bare av styrene, men av klubbmedlemmer, supportere, mediene og kanskje også noen forskere, skriver Hallgeir Gammelsæter. (Foto: Phil Noble / Reuters / NTB Scanpix)
– Ledelse og gode prosesser vurderes nødvendigvis i lys av resultatene, ikke bare av styrene, men av klubbmedlemmer, supportere, mediene og kanskje også noen forskere, skriver Hallgeir Gammelsæter. (Foto: Phil Noble / Reuters / NTB Scanpix)

Mer om Solskjær-effekten:
Ingen driver toppidrett for de gode prosessenes skyld

DEBATT: I toppidrett er det resultatene som teller, og ledelse og prosesser tolkes i lys av resultatene.

Publisert

Det mangler ikke på sterke påstander når BIs eksperter på fotballedelse, Thorvald Hærem og Jan Ketil Arnulf, redegjør for Solskjær-effekten i Forskning.no. De mener at Solskjær har hatt flaks, og at hans forgjenger ville ha lykkes like bra om han ikke ble sparket. Managerskiftet var unødvendig. Fotballstyrer generelt får det glatte lag: de «vet dessverre sørgelig lite om hva de holder på med».

Dette er sjelden klar tale fra forskerhold. Her skulle man tro at forskingen er uomtvistelig.

Det kan godt være at fotballklubbenes styrer mangler kunnskap og grundig refleksjon rundt treneransettelser, men Hærem og Arnulf kunne selv ha reflektert mer før de feller dommen over fotballederne. Forskningen er ikke så utvetydig som de påstår, og tematikken så enkel som de framstiller den.

Blir blindet av sin egen forskning

Hærem og Arnulf lener seg på sin egen studie av Tippeligaen og et fagfelt av tilsvarende studier der hensikten har vært å måle effekten av ledelse. Siden data om lederskifter og resultater er lett tilgjengelig i idretten, har forskere gått løs på lange tidsserier fra lagidrett for å måle hvordan trenerskifter påvirker resultatene.

Denne forskningen har konkludert med at effektene som er målt er små, de går til dels begge veier, og det er reist spørsmål om korte versus langvarige effekter og om forskjellen mellom lederskifter i og mellom sesong. Kronikkforfatterne sammenlignet klubber med tilsvarende tapsrekker og fant at i de neste fem kampene gjorde de lagene som ikke sparket treneren det litt bedre enn de som kvittet seg med treneren.

Konklusjonen deres er at det har ingen positiv effekt å skifte trener. Når det likevel skjer er det for at styret vil stilne kritikk og tilfredsstille krav utenfra. Det er likevel svært problematisk når de trekker konklusjoner fra et stort statistisk utvalg til ett case, slik de gjør i kronikken: «I 2012 undersøkte vi effekten av å sparke fotballtrenere gjennom ti år i den norske eliteserien. «Lederens dødskurve» inntraff hvis klubben fikk mindre enn 1,1 poeng i snitt over fem kamper. Dette rammet også Mourinho da Manchester United kun fikk 1 poeng i snitt på de siste fem kampene.»

Det er elementær metodelære at man ikke skal generalisere fra ett case til en stor populasjon. Det motsatte bør også være elementært. Kronikkforfatterne er ikke blindet av resultater, men derimot av sin egen forskning.

Overser at lagidrett er et nullsumspill

To forhold gjør meg skeptisk til de studiene de lener seg på. For det første skjuler det seg variasjoner bak gjennomsnittstallene. Noen klubber vil ha suksess med trenerskifte, andre ikke. Studiene er taus om hvorfor noen lykkes og andre mislykkes. Når kronikkforfatterne hevder at Mourinho ville ha fått de samme resultatene som Solskjær, og at Solskjær har hatt flaks som fikk jobben rett før det ville gå oppover uansett, gjør de det ut fra et gjennomsnittsmål. De påstår noe de ikke kan vite, og heller aldri får vite.

Disse studiene overser også at lagidrett er et nullsumspill. Hvis mange skifter trener, skal det godt gjøres at alle får en positiv effekt poengmessig. Siden det ofte er klubber i tabellbunnen som skifter, klubber som presumptivt er blant de svakeste, er oddsene enda mindre.

Det blir dermed vanskelig å finne statistisk positive effekter, iallfall etter fem kamper. Og, hvis det viste seg at å sparke treneren hadde stor effekt, ville jo flere klubber gjøre det, oftere. Med det resultat at den positive effekten ville fordampe. Tilsvarende, hvis ingen klubber sparker treneren, hvordan måles da effekten? Ifølge kronikkforfatterne skal det jo ha en positiv effekt.

Vi mangler kunnskap om når det er riktig eller galt å skifte trener

Det er også et paradoks at Hærem og Arnulfs alternativ til trenersparking er «å belønne gode prosesser som leder til resultatene fremfor å se seg blinde på resultatene» (min kursivering). Samtidig støtter de seg på en forskning som kun ser på resultater, ikke på prosessene.

Jeg tror også at det ofte er dårlige prosesser bak sparkingen av trenere, men vi mangler også kunnskap om når det er riktig eller galt å skifte trener, og om hva som er gode prosesser. For å lære mer om dette trengs det forskning om enkeltcaser. Det er vanskelig å få tilgang til styrerommene i fotballklubber, men jeg tviler på at de som er der vet så begredelig lite som kronikkforfatterne vil ha det til.

Når Hærem og Arnulf skriver at «Inntil styrene er i stand til å gjenkjenne en god trener før resultatene foreligger driver vi egentlig bare med tipping, alle sammen» kan man forledes til å tro at det finnes en eksakt kunnskap klubbene bare kan ta i bruk, med garanti om gode resultater. Men dette er omtrent som å si at hvis alle tipperne visste hva de gjorde så ville alle vinne hovedpremien. Vet ikke kronikkforfatterne at idrett er et spill som er konstruert slik at resultater er et knapt gode?

Ledelse og gode prosesser vurderes nødvendigvis i lys av resultatene, ikke bare av styrene, men av klubbmedlemmer, supportere, mediene og kanskje også noen forskere. I toppidrett er det resultatene som teller, og ledelse og prosesser tolkes i lys av resultatene. Ingen driver vel toppidrett for de gode prosessenes skyld?