De fleste i Nordvest-Russland og på Kolahalvøya bor fortsatt i boligblokker fra sovjettiden. Mange av dem er falleferdige og delvis forlatte. Hvordan påvirker disse omgivelsene innbyggernes framtidsutsikter og deres forståelse av fortiden?

Det lurer professor og arkeolog Bjørnar Olsen på.

– Fortiden for disse menneskene er ikke noe fjernt og tilbakelagt. Den er her og nå. Det er en tilstedeværende og tyngende fortid som innbyggerne ikke enkelt kan rømme fra, sier han.

Lever i sovjettidens ruiner

I løpet av tiårene under Kommunistpartiets styre gjennomgikk Murmansk-området nordvest i Russland, som grenser til Finnmark, en omfattende industrialisering og innbyggertallet økte dramatisk.

Nye bosettinger og byer ble etablert og de ble alle en del av sovjetstatens enorme nettverk. Innbyggerne bød på varer som fisk og ulike metaller fra gruvedrift til sovjetsamfunnet og fikk til gjengjeld det de trengte i retur.

Etter Sovjetunionens kollaps ble noen av disse bosettingene nærmest avkuttet fra omverdenen. Mange av innbyggerne reiste vekk fra fattigdom og arbeidsledighet. Bosetninger ble lagt øde, og bygninger forfalt.

De som ble igjen lever med den materielle arven fra sovjettiden, i form avboligblokker, monumenter og sosialistisk ikonografi.

– Som regel anser vi kulturarv som noe valgfritt; noe gammelt og fint vi kan besøke på søndager. Hva skjer hvis vi ser på det sovjetiske materiellet, som disse folkene omgås med daglig, som kulturminner? Dette er en kulturarv, men ikke en valgfri en, sier Olsen.

Han leder et prosjekt ved CAS - Senter for grunnforskning som tar for seg nettopp slike spørsmål. Sammen med kolleger, har Olsen undersøkt og dokumentert bygninger, monumenter og ruiner på Kolahalvøya. De har også snakket med beboerne om hvordan de selv opplever å leve blant disse bygningene.

• Les også: Hvem forsker på samtidens hverdagsliv?

En oppfatning av at vi kontrollerer fortiden

Når er det greit å rive en bygning?

Om en bygning eller et monument rives eller bevares kommer an på samfunnets «minnepolitikk», sier Olsen:

– Vi har mange eksempler på at bygninger og monumenter som forbindes med traumatiske fortider og dramatiske hendelser fjernes fordi de anses som for belastende eller støtende. Jeg mener det er viktig å respektere argumentene både for bevaring og rivning.

Samtidig påpeker han at vi ofte kommer til kort i forsøkene på å redigere fortida.

– Det argumentene for og mot bevaring har til felles, til en viss grad, er den utbredte oppfatningen at vi kontrollerer fortiden.

Myndigheter og andre kan fjerne ting som oppfattes som de mest smertefulle, men å rive bygninger har på lang sikt liten innvirkning fordi det som blir etterlatt, er alt for omfattende og for uregjerlig. Tingene følger gjerne sine egne veier, mener arkeologen.

Mange ting overlever oss. De løsriver seg fra våre intensjoner og frir seg fra nytte og de nettverk de har vært en del av. De overlever til tross for vårt ønske om å glemme eller bli kvitt dem.

– Dette sier mye om fortidens uregjerlige nærvær, tyngde og kompleksitet, som strekker seg langt utenfor vår evne til å forme og kontrollere den.

• Les også: Å ta vare på samfunnsminnet er alles oppgave

SE OGSÅ

Kronikk: Hvem forsker på samtidens hverdagsliv?

Kronikk: Å ta vare på samfunnsminnet er alles oppgave

Den digitale revolusjonen har gjort dagliglivets historie mer sårbar, skriver fire forskere i denne kronikken.

Er søppel kulturarv?

Forskergruppa jobber med ting som er kastet eller utdaterte, som for eksempel moderne ruiner og strandsøppel.

Nå som menneskenes tidligere handlinger har så store konsekvenser at det har gitt navn til en ny geologisk periode, den antropocene, blir spørsmålet om fortidens tilstedeværelse spesielt aktuelt, mener de.

• Les også: Hvor mye har vi endret jorda?

– Et av målene våre er å bidra til redefinere kulturarv, hvordan vi oppfatter fortiden, tingenes rolle og den materielle verden mer generelt, forteller Olsen.

Han mener at betegnelsen på vår egen tidsalder, Antropocen, kan på mange måter forstås som vår fortid som viser seg på ulike måter: smeltende isbreer, storbyer i ruiner, øyer av avfall som sirkulerer i havet, og giftige stoffer i fisk og marine pattedyr.

– Dette er vår kulturarv, våre egne kulturminner, og vår fortid, sier Olsen.

Han vil finne nye måter å debattere arkeologi og kulturarv. Sammen med resten av prosjektgruppa vil Olsen studere de stygge og vanskelige sidene ved vår kulturarv.

Hva skjer når tingene brytes ned, blir til søppel og fortsetter sine liv etter at deres funksjonelle periode er forbi? Det er viktige spørsmål i arkeologien, sier Olsen, og var sentrale allerede på 1970- og 80 tallet da amerikanske arkeologer begynte å utforske moderne søppel og søppeldynger:

– Ting lever ofte mye lenger enn oss mennesker. De blir avleggs, forkastet og glemt, men de vil fortsatt være der og blir del av vår egen arkeologi. De slutter ikke å eksistere og har uforutsigbare roller i sin pensjonisttilværelse, mener han.