På 2000-tallet har folk flest i Norge opplevd en sterk velstandsøkning. Ny kommunikasjonsteknologi har brakt verdenssamfunnet nærmere. Befolkningen har vokst raskt i byene, mens lokalsamfunn i distriktene opplever stagnasjon og nedgang.

På litt lengre sikt har også måten vi lever sammen på endret seg: Folk etablerer seg senere i familier, flere lever alene, og mange skilsmisser skaper mer komplekse familiemønstre.

I disse enkeltstående endringene finner vi kimene til en vidtrekkende omforming av samfunnet. Endringene i dag har klare fellestrekk til omveltningene i bondesamfunnet i annen halvdel av 1800-tallet, et hamskiftet i vår tid.

Omveltningene på 1800-tallet er godt dokumentert – i friluftsmuseer, intervjusamlinger og brev. Men vi mangler forskningsprosjekter som kartlegger de sterke endringene i dagens familieliv.

Hjemmet angår oss alle

Hvordan norske boliger og hjem utvikler seg, angår oss alle. Ordet hjem kommer fra det norrønne ordet heimr og har dobbel betydning: Hjemmet er betegnelse på et fast tilholdssted - boligen, og samtidig stedet vi hører til – hjemstedet.

Sammenligner vi Norge med øvrige europeiske land er det en svært høy andel av befolkningen som eier egen bolig. Valg av hjemsted og investeringer i egen bolig er trolig de beslutningene vi tar som har størst ringvirkning for samfunnsutviklingen.

Beslutningene knytter husstanden vår til et regionalt arbeidsmarked, barna våre til et lokalt oppvekstmiljø, og former arbeidsfellesskapet vårt. Boligen som investeringsobjekt dominerer vår formue og gjeld. Og etterspørselen etter boliger har store økonomiske ringvirkninger.

Huset byr på kunnskap om folk

Friluftsmuseene har et særlig ansvar for å formidle kunnskap om boligen som materiell og sosial kultur.

De første friluftsmuseene ble etablert rundt 1900. De var nasjonalromantiske og formidlet kulturarven med hus og hjem fra middelalderen frem til datiden.

Et av de første friluftsmuseene var Maihaugen på Lillehammer. Grunnleggeren Anders Sandvig hadde som mål at Maihaugen skulle være «en samling, av hjem, hvor man kan gaa lige ind til de mennesker som har levet i dem, og lære deres livsformer at kjende, deres smag, deres arbeide».

Han ville gjenskape et gammelt bygdesamfunn i miniatyr. Husmannen, storbonden, småbrukeren, bygdekunstneren og embetsgården hørte alle med i den store bildeboken og ble representert i museet med sine hjem.

Det store hamskiftet

Etableringen av friluftsmuseene må sees i lys av svekkelsen i bondesamfunnet i annen halvdel av 1800-tallet. I denne perioden skapte vekst i økonomien og utbygging av kommunikasjon grunnlaget for en vidtrekkende omforming av samfunnet.

De teknologiske fremskrittene, veiene og jernbanen brakte «dønningar frå utverda» nærmere bondesamfunnet. Samtidig svekket nye markedsmuligheter de sosiale strukturene i bygdesamfunnet. Naboskap og slektskap fikk ny betydning da ungdommen i bygda søkte muligheter i byene og i Amerika.

Mange forskere har undersøkt denne omstillingen. Dikteren Inge Krokann beskrev omveltningene som et hamskifte, og fanget slik inn at de ytre endringene skapte grunnlag for indre omveltninger i bondesamfunnet.

Fra gård til husholdning

Mens gården – som sosial og økonomisk enhet – ble utfordret av markedsøkonomien i annen halvdel av 1800-tallet, finner vi tilsvarende utviklingstrekk for husholdningene i vår tid.

Gjennom 2000-tallet har høy økonomisk vekst og teknologi endret grunnlaget for hvordan vi organiserer hjem og hverdagsliv.

En særnorsk, oljedrevet økonomisk vekst skapte grunnlag for sterk økning i disponible inntekter i Norge, og drev frem en investeringsbølge i boligmarkedet.

Internettet fjerner grenser

I samme periode har utbredelsen av høykapasitets informasjonsteknologi endret hvordan vi organiserer arbeidslivet og hverdagslivet. For enkelte yrkesgrupper har ny IKT-teknologi skapt fleksibilitet, mens i andre næringer fører teknologisk endring til at arbeidsoppgavene i større grad konsentreres geografisk.

Teknologien endrer betydningen av bostedet– og globale kommunikasjonskanaler fjerner grensene for hvem vi har kontakt med.

I perioden fra 1980 til 2014 har Norge opplevd en langt sterkere urbanisering enn øvrige OECD-land og bosettingsmønstrene våre er i ferd med å ligne mønstrene vi finner ellers i Europa. Forskyvningen i retning av byene har skapt arealknapphet i sentrale strøk og et ruralt omland med ledige arealressurser.

Beregninger over eiendomsmassen i Hedmark og Oppland tyder på at over 60 prosent av landbruksbygningene er ubenyttet. En stor andel av disse må regnes som forlatte boliger.

Mye informasjon, men fattig som kilde

Tilgangen på ny statistikk gjør det mulig for forskere å identifisere utviklingstrekkene med høy presisjon, og digitale publiseringsplattformer gir et vell av kilder til befolkningens beskrivelser av egne hjem.

Samtidig er det noe utilfredsstillende med disse kildene, noe ytre og fattig sammenlignet med tidligere tiders kildetilfang. Mens historikere som forsker på 1800-tallet kan bruke brev og minneoppgaver som forteller om hendelser og opplevelser, mangler vi tilsvarende beskrivelser i dag. Publiseringer i sosiale nettverk er rettet mot en offentlighet.

I et pilotprosjekt har en forskergruppe ved Lillehammer Museum og Østlandsforskning utviklet metoder for å samle informasjon om hverdagsliv på 2000-tallet. Gjennom samtaler, foto, og strukturert datainnhenting har vi samlet inn fortellinger om hverdagsliv. Samtaler om levd liv, dagbøker og lukkede brukerprofiler på Instagram beskriver nye trekk i samfunnet.

Eldre i levende museer, unge i hvert sitt rom

I pilotprosjektet vårt, som tar for seg eldre på bygda og unge i byene, finner vi nye fortellinger om hverdagsliv i endring.

Eldre i utkantstrøk lever på mange vis i levende museer: Etter å ha vokst opp i livskraftige lokalsamfunn, har mange opplevd et samfunn som gradvis nedbygges: Skolen og butikken er nedlagt, bygninger fraflyttet, og landbruket gir svake utsikter for nye generasjoner.

Men i samtalene med eldre i utkantstrøk finner vi liten støtte for en slik nedgangsfortelling. Kommunikasjonsteknologi gir grunnlag for rike liv, de er i tett kontakt med barn og venner andre steds hen. Barn i byene lever i «det moderne samfunn», som vokser i antall folk, boliger og tjenester.

Samtidig ser vi også her at kommunikasjonsteknologien fører til andre måter å være sammen på. Selv om barn og deres venner bor i samme nærmiljø, treffes på skolen og på ulike fritidsaktiviteter, foregår mye av kontakten dem i mellom via sosiale plattformer – sittende i hvert sitt hus.