Tunga er halvannen gang så lang som kroppen, og rekker dypt ned i nektaren til regnskogens blomster. Den lange tunga kan være resultatet av en stillingskrig mellom gjerrige planter og en sulten nektarflaggermus.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
"Nektarflaggermusen Anoura fistulata drikker av et seks millimeter tykt glassrør. Tunga sees som den lyserøde strengen. Foto: Murray Cooper."
Nektarflaggermusen Anoura fistulata ble oppdaget i tåkeskogene i Andesfjellene i Equador i fjor. Så nyoppdaget er den, at den ennå bare har sitt latinske navn.
Nathan Muchhala fra University of Miami har studert den vesle flaggermusen. Han har gjort eksperimenter der Anoura fistulata strekker tungen ned i et sugerør av glass for å suge sukkervann, skriver tidsskriftet Nature.
Med tunga i brystet
Målinger viser at tunga er 8,5 cm lang. Det kan høres lite ut, men dette er halvannen ganger lengden på flaggermusen. Ingen andre pattedyr har så lang tunge i forhold til kroppen.
For å få plass til tunga inne i den lille kroppen, er tungerota plassert helt nede mellom hjertet og brystbeinet.
Muchala har også studert flaggermusen i sine naturlige omgivelser. Da fant han ut at den var den eneste flaggermusen som drakk nektar av en bestemt blomst.
Gjerrige blomster
"Anoura fistulata drikker av blomsten til Centropogon nigricans. Foto: Nathan Muchhala "
Planten Centropogon nigricans har kronblader som er så dype at bare den lange tunga til Anoura fistulata rekker ned til nektaren. Ingen andre flaggermusarter frakter med seg pollen fra denne planten.
Trolig har blomsten og flaggermusen utviklet seg sammen over titusener av år, slik at flaggermusen og blomsten nå er avhengig av hverandre.
Men hvilken glede har en blomst av å gjemme bort blomsterstøvet sitt? Den vil vel befruktes?
Evolusjonær stillingskrig
Charles Darwin stilte seg det samme spørsmålet for over 140 år siden. Han hadde sett at stjerneorkidéen på Madagaskar hadde spesielt dype og trange kronblad, og forutså at bare spesielt utviklede dyr kunne klare å trenge ned til nektaren.
Den spesielle møllen som var tilpasset orkidéen ble faktisk funnet først 40 år seinere.
Darwin mente at blomstene hadde en fordel av å gjemme bort nektaren. Hvis nektaren lå for åpent i dagen, kunne dyr på besøk slurpe i seg godsakene uten å komme borti blomsterstøvet. Dermed ble ikke blomstene befruktet.
Ved å trekke nektaren dypere og dypere inn i blomsten kunne planten sikre seg at den sultne gjesten faktisk kom i kontakt med blomsterstøvet og fraktet det videre til neste blomst.
