Kommentar: Snuskete runesteiner

Det er ti år siden boka "Runer i kulturhistorisk sammenheng" kom ut med mildt sagt fargerike tolkninger av runer. Problemet var at ingen andre enn forfatteren klarte å lese det samme i runene.

For ti år siden kom en av de merkeligste vitenskapelige bøkene som er gitt ut på norsk. Kjell Aartuns Runer i kulturhistorisk sammenheng ville lære oss at nordiske runeinskripsjoner ikke hadde noe med norrøn kultur å gjøre. Tvert imot inngikk inskripsjonene i en semittisk fruktbarhetskultus, og så godt som alle runeinnskriftene handlet om det som i norsk lovverk kalles “kjønnnsorganer i bevegelse”.

Dette jubileet er neppe noen anledning til å trekke opp champagneflasken. Ei heller er det vits i å varme opp gammel grøt bare for å godte seg. Derimot kan vi kanskje å lære noe som kan være verdt å ta med seg. Selv om historien allerede viser at historien nok gjentok seg.

Velskrevet fra solid forlag

I 1994 ga forlaget Pax ut en bok med tittelen Runer i kulturhistorisk sammenheng. Forfatter var Dr. Philos. Kjell Aartun, en språkforsker som da hadde 40 års løpebane. Runer var tilstrekkelig illustrert og velskrevet til å være tilgjengelig også for legfolk.

Et solid forlag, en forsker med lang erfaring, en leselig bok: Alle ytre omstendigheter tydet på at Runer i kulturhistorisk sammenheng var et skoleeksempel på forskningsformidling.

Bokens eneste problem var innholdet.

Kjell Aartuns påstand var nemlig at nordiske runeinskripsjoner ble skrevet av et folkeslag som snakket et semittisk - ikke nordisk - språk. Disse mystiske semittene dominerte de skandinaviske folkene frem til vikingtiden, før de forsvant i historiens mulm.

Ikke nordisk, men semittisk?

Denne hittil ukjente semittiske innflytelsen gjør at alle runeinnskriftene fra perioden ikke er skrevet på nordiske språk, slik naive filologer gjerne tror, men på semittisk. Og runesteinene inneholder ikke bare runer, men også hieroglyfer!

Det nye språkperspektivet, de nyoppdagede hieroglyfene (som riktignok ingen andre enn Aartun selv klarte å se) og en litt spesiell måte å lese runer på, gjorde Kjell Aartun i stand til å levere sensasjonelle nytolkninger av runeinnskriftene. Der vanlige runologer finner temmelig tråkige runetekster - “den og den, sønn av den og den, ristet disse runene” - leste Aartun noe ganske annet.

På runesteinene så Aartun nærmest utelukkende skildringer av harde, stive, lange ting som trengte inn i myke, varme, våte ting. Forskning.nos policy om å henvende seg til yngre lesere hindrer oss i å trenge dypere inn i saken. La oss bare nevne at selv Tunesteinen og Oseberg-funnet var fullt av denne typen runologisk snusk.

Det hører med til historien at Aartun gjennomgående ser slike samleieskildringer der ingen andre forskere ser dem. Det er lett å bli pop-freudianer hvis man forsøker å forstå Aartun. Kanskje var det ikke så rart at han sto helt uten støtte i de fagmiljøene som sysler med runer.

Jevnlige utgivelser

Merkelige bøker om fortiden er ikke uvanlige, heller ikke i Norge. Jevnlig kommer det ut bøker som forsøker å bevise at Columbus var norsk, eller vise at de første norske byer og klostre er arrangert i form av et enormt pentagram. Særlig har runer og det norrøne tiltrukket seg mange svermeriske sjeler - sjeler både med og uten politisk agenda. Men slike bøker blir sjelden utgitt på et seriøst forlag som Pax.

Noen gamle artikler fra Forskningsrådets blad Forskning i etterkant av utgivelsen av Runer i kulturhistorisk sammenheng viser hvordan forlaget tenkte. En representant for Pax uttaler til Forskning at forlaget “var klar over at Aartun var en omstridt forsker og persona non grata i det norske runemiljøet”. Pax ville imidlertid (rimeligvis) ikke la en forfatters manglende popularitet hindre en utgivelse de anså som viktig. Siden forlaget ikke kunne finne det de kalte “alternative konsulentmiljøer”, valgte Pax å ikke høre på de norske runologene som frarådet utgivelsen.

Forfatteren selv, Kjell Aartun, avviste kritikere som professor James Knirk. Knirk påpekte at ingen andre kunne få øye på de hieroglyfene på runesteinene som Aartun hevdet å se. Motargumentet var at Knirk var uvitende: “Knirk kan ikke språket” (semittisk), påsto Aartun. Selv hadde han nemlig den riktige fagkretsen til å se hieroglyffene. Aartun kunne også fortelle bladet Forskning at det nylig var “påvist minoisk-kretiske hieroglyfer på en fjellvegg i Kongsberg”.

Løste språkgåten?

På omslaget til Runer i kulturhistorisk sammenheng blir Aartun sågar presentert som mannen som “løste språkgåten koblet til den minoisk-kretiske hieroglyfskriften og den såkalte linear-A-skriften.” (Nå hører det med til historien at det kommer en ny tolkning av Linear A omtrent en gang i året, og så godt som det eneste disse tolkningene har felles er at de bare støttes av personen som tolket dem.)

Det kan i ettertid virke merkelig at et seriøst forlag gikk god for Aartuns fabuleringer. Men forhåpentligvis har Pax lært noe om at sensasjonelle påstander krever tilsvarende underbygging. Pax’ utgivelser de siste ti årene tyder på det.

Likevel trengte vi ikke vente lenge før et annet norsk forlag lanserte en like tøvete bok om nordisk forhistorie. J. M. Stenersens forlag trådte til med Thor Heyerdahls bok Jakten på Odin, som skulle bevise at Odin var en krigerhøvding fra Asia.

Tvilsomt belagt

Historien fra Runer i kulturhistorisk sammenheng gjentok seg. Det var oppsiktsvekkende påstander, skråsikkert presentert og tvilsomt belagt. Det var skarp kritikk fra fagmiljøer, som ble avvist av en forfatter som mente han var den eneste som hadde kunnskap nok til å gjøre de riktige koblingene.

Én forskjell var nok at det var vesentlig mer penger å tjene på Heyerdahls bok enn Aartuns, som i følge forlaget bare ble trykket i 2 000 eksemplarer.

Det er få ting jeg er mer sikker på enn at det kommer flere bokmanus av Aartuns og Heyerdahls type. Særlig sikker er jeg på at det kommer slike manus som handler om runer. Runer er nemlig skriftspråkenes svar på tempelridderne: Det er mye vi ikke vet om hverken runer eller tempelriddere, men begge fenomener har av historien fått et skjær som gjør dem uimotståelige for romantikere.

Misforståtte genier?

En ting jeg er mindre sikker på, men tillater meg å håpe på, er at norske forlag er litt mer på vakt neste gang det kommer en forsker som er helt uten støtte i aktuelle fagmiljøer.

Selv om en del genier ble misforstått og sett på som tullinger i sin samtid, betyr ikke det at enhver tulling er et misforstått geni. Dette er en selvfølgelighet, men det kan det være vanskelig å skille mellom disse to kategoriene.

For et forlag som skal utgi forskning bør dette skillet likevel være en sentral del av arbeidsbeskrivelsen.

Les mer…

Runologer slakter ny bok

Powered by Labrador CMS