Da Katharina Vestre gikk siste året på bachelor i biologi ved Universitetet i Oslo (UiO), tok hun et emne i formidling. Studentene fikk i oppgave å forfatte et essay, og Vestre skreiv om hva som skjer når kroppen utvikler seg fra celle til foster.

Emnet var lagt opp slik at tekstene skulle bli sendt til pressen, og Aftenposten valgte å trykke Vestres essay. Like etter blei hun kontakta av et forlag. Over sommeren utvida Vestre essayet til boka Det første mysteriet, som blei utgitt i 2018.

Akkurat nå kan det hende det sitter et menneske i Kina eller Russland med Det første mysteriet i fanget. Den populærvitenskapelig framstillinga av kroppens tilblivelseshistorie er nemlig solgt til over tjue land og oversatt til over tjue språk.

Vestre har mestra kunststykket det er, å gjøre noe vanskelig og komplisert til noe enkelt og fengende.

– Jeg var redd for at det skulle bli så enkelt at det ikke helt var lov. Jeg måtte riste av meg den strenge professoren som kikka meg over skuldra mens jeg skreiv boka, sier Vestre.

Hun er nå stipendiat ved Institutt for biovitenskap på UiO, og biologen synes det stadig er gøy å formidle til folk utafor fagfeltet. Hun blir da nødt til å ta steget tilbake og stille spørsmål ved hva hun som spesialist tar for gitt.

– Jeg har holdt mye på med biokjemi og molekylærkjemi. Det er snakk om å studere veldig små ting i et mikroskop. Da er det fort gjort å glemme å undre seg, sier Vestre.

Det store i det lille

Professor Thomas Hylland Eriksen mener flere og flere i dag kan mer og mer om mindre og mindre.

– Fagfeltene er blitt veldig spesialiserte. Hvem som helst kan ikke lese de fleste artikler innafor biologi, men Katharina Vestres bok kan hvem som helst lese. Jeg er interessert i overgangen. Hvordan formidle grunnforskning til et allment publikum? spør Hylland Eriksen i podkasten.

– Jeg har forska på immuncellers møte med bakterier. Det likner en personlighetsforandring. Når du ser på cellene i mikroskopet er de overraskende levende. Hver celle er som sitt eget, lille vesen. Når jeg skal formidle noe, bruker jeg mye bilder. Jeg forsøker å skrive fram noe leseren kan se for seg, sier Vestre.

– Vi tegner generelt sett mye i biologi. Tegningene hjelper oss med å forstå kompliserte prosesser. Dette kan vi som biologer ta med oss videre i formidlinga, sjøl om vi kanskje må bruke litt andre bilder. Ei celle kan sammenliknes med et frø som kan bli til et tre, sier hun.

Forskere i tidsklemma

Kan det også være slik at forskninga styrkes av formidling?

Postdoktor Ståle Wig har erfart at å skrive for andre enn sine medstudenter og kollegaer kan bidra til å klargjøre tankene og rydde bort unødvendig fagsjargong.

– Store ideer har en tendens til å vokse fram når du begynner å tenke på et annet publikum, sier han.

Wig lurer på om universitetssektoren kunne ha godt av å endre seg, for å utløse mer av dette potensialet.

– I akademia søker vi gjerne om midler til å gjøre prosjekter som løper over et til to år. Dersom vi hadde visst at vi kunne forske på noe over lang tid, ville vi også fått mer tid til formidling. Vi kunne i større grad ha tatt oss tida til å stoppe opp og å grunne over de store spørsmålene, sier Katharina Vestre.

Akselerasjonen i forskningsfeltet har utvilsomt en virkning på kunnskapsproduksjonen, mener Thomas Hylland Eriksen. Han viser til at Charles Darwin arbeida i nesten tjue år med Artenes opprinnelse i 1859, før boka blei publisert.

– Og Claude Lévi-Strauss forandra hele vår måte å tenke på slektskap. Han hadde sittet i fire år på amerikanske biblioteker og tenkt og notert og fundert, før han ga ut Les Structures élémentaires de la parenté i 1949. Hadde Lévi-Strauss fått stipend fra Norges forskningsråd, ville han mista det, fordi han ikke hadde nok framdrift i prosjektet, sier Hylland Eriksen.

Vestre synes det er absurd at alt skal gå fortere når mennesket lever lenger og lenger.

– Vi burde egentlig hatt mer tid til å tenke over ting, ikke mindre, sier hun.

Katharina Vestre er gjest i første episode av serien Små steder, store spørsmål, en del av podkasten Universitetsplassen. Programlederne er begge fra Sosialantropologisk institutt, postdoktor Ståle Wig og professor Thomas Hylland Eriksen. Sammen vil de gjennom en serie podkaster utover våren ta utgangspunkt i det små for å snakke om det store.

Hør hele episoden her:

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

• 

  Kassevis med lav skal tilbake til Afrika

• 

  Slik har teknologi bidratt til å sikre Trump seier

• 

  Slik skal pasienter med kols og ALS få bedre hjelp til å puste

• 

  Nå blir det enklere å kode for forskere som jobber med biologiske data

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER