- Institusjoner som barnehjem og skolehjem skulle jo være et svar på de uverdige måtene disse barna ble behandlet på, sier professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi i Oslo, Kjersti Ericsson.

Boka hennes “Samfunnets stebarn” lanseres i morgen. Her prøver hun å tegne et historisk bilde av hvordan norske barn på offentlige og private institusjoner er blitt behandlet på 1900-tallet og lengre tilbake.

Boka er basert på flere enkeltstudier, og mange års forskning på temaet - gjort av Ericsson selv, og av andre.

Da vergerådsloven kom i 1896, hadde private aktører drevet barnehjem i flere tiår - for eksempel haugianerne i Stavanger.

Men det vanligste var at barn som ikke kunne bo hjemme ble satt bort til private familier mot betaling. Før 1900 kunne dette skje gjennom såkalte ”lisitasjoner” – der fattige av alle slag ble auksjonert bort til lavestbydende.

Det betød at den som forlangte minst penger for å ta den fattige i huset, fikk tilslaget.

- Bortsatte barn kunne bli hardt utnyttet som arbeidskraft, og tilsynet var dårlig. Å opprette barnehjem ble sett som et svar på slike problemer, sier Ericsson.

Hard straff og lite nærhet

- Noen forteller historier om at barna ikke turde å sovne, for da kunne de tisse på seg og få bank. Derfor gikk noen av de små hvileløst i gangene om natten, forteller forsker Karen-Sofie Pettersen, også ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi.

Hun har studert søknader om billighetserstatning for psykisk og fysisk vold i barnevern, fosterhjem og i hjemmet.

- I søknadene fra 1950- og 1960-tallet ser vi mye forekomst av straff for sengevæting, mens på 1970-tallet var problemet ofte fosterforeldre som sa opp avtalene. Uriktige plasseringer og mye flytting var store problemer, sier hun.

I boka til Ericsson finner vi konkrete eksempler på de ydmykende avstraffelsene som forekom på 1950- og 1960-tallets institusjoner:

”Barn og ansatte på barnehjemmet tok henne (ei jente som pleide å tisse på seg, red. adm,) i skrittet uten forvarsel for å kjenne om hun var tørr eller våt, beretter ei annen jente. En gutt forteller om følgende episode: Han var seks år og tisset på seg, men nektet for at han hadde gjort det. Først ble han fysisk straffet, så kledd naken og plassert på bordet i stua med de andre barna til stede. De andre barna lo og pekte. På dette tidspunktet var han eneste gutt på hjemmet.”

Per februar i 2009 hadde Oslo kommune mottatt hele 1 309 søknader om vederlag fra personer som mener de ble utsatt for overgrep eller omsorgssvikt i institusjon eller fosterhjem mens de var under plassering av Oslo kommunes barnevern før 1993.

Kan ikke unnskyldes med sadistiske ansatte

- Når man løfter blikket fra konkrete undersøkelser om overgrep på institusjoner, tegner det seg mønstre som kanskje ikke bare har historisk interesse, men som vi ser spor etter i praksis og tenkning også i dag, sier Ericsson.

Lista er lang over menneskegrupper som har blitt forsømt og aktivt dårlig behandlet i Norge. Samer, tatere, psykisk og fysisk utviklingshemmede, og vanskeligstilte barn, er blant de som har fått unngjelde for samfunnets verdier og holdninger til ulike tider.

De siste årene har mange tidligere barnehjemsbarn stått fram med sine historier om overgrep.

Hva har gjort at mishandlinger og ydmykende behandling ikke har skjedd ved ett enkelttilfelle ved en institusjon, men har skjedd over hele landet i forrige århundre?

Kjersti Ericsson tror det blir for snevert å bare se på institusjonene.

- Det har jo alltid vært en dobbelthet i barnevernet. Man skulle verne barna, men også kontrollere dem - det har ligget i barnevernet hele tiden. Det gjør vi jo i dag også, sier hun.

- Når man skal forstå hvordan overgrep og ydmykelser av barn kunne skje på institusjonene, blir det for snevert å bare rette søkelyset på institusjonene og forklare det med sadistiske ansatte. Samfunnet har hele tiden krevd at barnevernet skulle være kontrollør, sier Ericsson til forskning.no.

Forakt for ”fattigfolks lurvete livsførsel”

Samfunnets holdninger til barn og barneoppdragelse i etterkrigstiden var en annen en den er i dag, men man visste at barn trengte nærhet og omsorg. Samtidig ble nok mye av det som ble gjort på barnehjem, også gjort i private hjem, tror Ericsson.

- For eksempel gjorde nok en del foreldre det samme med sengevætere. Men på institusjonen var det i tillegg ofte et utslitt og overarbeidet personale, og den institusjonelle settingen gjorde at det kunne få et skarpere uttrykk der inne.

- Men jeg tror det er viktig å tenke på at man må ta normer og praksis i samfunnet, og det kulturelle klimaet, med i betraktingen, sier hun.

Men Ericsson mener man ikke bør undervurdere at samfunnets og ansattes forakt for fattige og arbeiderklassen kan ha bidratt til at de vanskeligstilte barna på institusjonene ikke fikk den omsorgen til trengte sårt.

- Jeg tror det er en lang linje i historien - at den delen av arbeiderklassen som har tydelige sosiale problemer er utsatt for mye aggresjon og forakt. Den forakten tror jeg rammet barna - de ble ikke sett på som ikke like mye verdt, sier hun.

- Nomadetilværelse for mange barn i dag

- Norge ble jo lenge sett på som et u-land når det gjaldt institusjonsbygging, særlig for psykisk utviklingshemmede. I Halvor Fjermeros’ bok “Åndssvak” fortelles det for eksempel at ansatte på Klæbu pleiehjem så sent som i 1960 fant en 10- åring med Downs syndrom bundet i fjøset på en gård, forteller Ericsson.

Oppdragelsestrender, lover og utvikling og bevisstgjøring i barnevernet, tilllegg til rapporter som kartlegger forhold i barnevernet, gjør at barn og ungdom under slik omsorg har det bedre i dag enn for 50 år siden.

Likevel er det fortsatt mange temaer som trenger mer belysning, mener Ericsson.

- Det mange av rapportene i dag tar for seg er enkeltinstitusjoner, og ikke det nomadelivet et barn i barnevernet ofte må gjennom – det å bli flyttet rundt mellom ulike barnevernstiltak.

- Det som er så trist er at det ofte er sånn av jo verre barna har hatt det, jo større er sjansen for at de har mye flytting. Det er til slutt ingen som ”vil ha” dem lenger, sier hun.

I en ny artikkel i Tidsskriftet Norges barnevern som tar for seg plasseringsforløpene til 74 barn i en periode på 7-8 år, viser undersøkelser at 8 av dem hadde hatt nesten hele perioden på institusjoner.

Av dem hadde tre relativt stabile situasjoner, og tilbrakte perioden stort sett på et sted. En annen flyttet seks ganger før han slo seg til ro.

Tre av de åtte ungdommene hadde flyttet mellom minst fem ulike institusjonstiltak, og vært forsøkt plassert i fosterhjem. Forfatterne av artikkelen vurderer at disse har hatt svært ustabile forløp i barnevernet.

Asylbarna – samfunnets nye stebarn?

I praksis er det ikke alltid slik at barns rettigheter blir tatt på alvor, og at vi lar oss lede av hva som er barns beste – noe norsk asylpolitikk illustrerer, sa Ericsson nylig til avisa Vårt Land. Hun utdyper det i boka si:

”Farlige eller i fare? Verdige eller uverdige? Ofre eller lykkejegere? Barn eller voksne? På alle disse områdene strever det norske samfunnet med grenseoppgangen i forhold til barn og unge som søker asyl her i landet”, skriver hun.

”Kanskje kan en si at alle de gruppene som i denne boka er blitt kalt for «samfunnets stebarn» i større eller mindre grad også er «grensebarn», i den forstand at de gis ulike og ofte motstridende betydninger, og at måten de blir møtt på, preges av det,” skriver hun.

-Blir synet på barn i barnevernet i dag fremdeles påvirket av samfunnets og de ansattes klassesyn, tror du?

- Fattigdom blir kanskje oversatt til noe annet - i stedet for å se at folk lever under vanskelige vilkår, legger vi vekt på at de har personlighetsforstyrrelser og rusproblemer.

- Det er jo noe man opplever mange ganger, at sosial avstand er en farlig ting, at man definerer noen mennesker som annerledes enn oss selv.

Å svare på hvilke feiltrinn man kanskje gjør i dagens barnevern, som vil rulles opp som rystende historier om noen tiår, er ikke lett i følge Kjersti Ericsson.

- Vi kan lett bli blinde, og tro at vi gjør riktige ting, men faren er der for at de gamle nissene er med på lasset fremdeles; økonomisk knapphet og forakt for ”fattigfolk og deres lurvete livsførsel”, sier Kjersti Ericsson til forskning.no.

Kilder:

K. Ericsson (2009) Samfunnets stebarn. Universitetsforlaget, Oslo.

T. Havik, I. Christiansen. Plassert av barnevernet – Får barnet en situasjon preget av stabilitet? Tidsskriftet Norges barnevern, nr 1, 2009