Da George Washington våknet opp med sår hals en desembermorgen i 1799, ba han om en av de mest trendy behandlingene på den tiden: årelating.

Dette forteller biolog Katrine Lekang, som nylig ga ut boken Tykkere enn vann – en historie om blodet i kroppen din.

Mer enn to liter blod skal ha blitt tappet fra Washington i løpet av et døgn. Den 14. desember samme år døde han, 67 år gammel.

Mennesker har til alle tider oppfattet blodet og hjertet som viktig, sier Lekang til forskning.no. 

Ikke minst har det vært en viktig næringskilde.

Hjernen var mindre viktig

– I oldtiden ble hjernen ansett som mindre viktig. Folk forstod ikke helt funksjonen, sier Lekang og henviser til mumifiseringen i Egypt. 

Mens hjernen ble uvørent dratt ut gjennom nesen, ble hjertet og andre organer behandlet for å vare evig.

Oppfatningen var at blodet og hjertet huset tankene og sjelen, forteller Lekang. 

De gamle grekerne så på blod som en kilde til liv, forteller Lekang.

Årelating skulle hjelpe til med det. Det var ganske enkelt å tappe en varierende mengde blod fra årene.

Desperate etter løsninger

– Man hadde nesten ingen medisiner, og folk visste lite om kroppen.

Store pestepidemier gjorde folk desperate, og legene måtte forsvare sin rolle når folk døde i hopetall.

– Da måtte de hoste opp et eller annet, sier Lekang.

På midten av 1800-tallet herjet en koleraepidemi i Europa. I 1854 hadde den rukket å ta mer enn 10.000 liv bare i London.

Det satte de kanadiske legene James Bovell og Edwin Hodder på den dødelige ideen om å sprøyte melk inn i årene på en pasient.

Melk eller kolera

Det noe overraskende resultatet var at pasienten overlevde. Dermed konkluderte legene på et noe tvilsomt grunnlag med at melkebehandlingen deres hjalp.

Riktignok døde de neste fem pasientene som fikk samme behandling.

I Nord-Amerika fikk pasienter med kolera denne behandlingen i flere år. Til tross for protester fra enkelte hold, var melk gjennom flere år anerkjent for å stimulere til vekst av nytt blod.

Forsøk med blodoverføring

Vi vet i dag at blodoverføring redder liv.

Den tyske biologen Karl Landsteiner oppklarte mysteriet med blodtypene på begynnelsen av 1900-tallet og vant senere Nobelprisen i medisin for dette.

Før dette døde mange da de fikk overført feil blod.

Blodbankene ble etter hvert til. Under første verdenskrig fikk skadde soldater blod fra medsoldater med riktig blodtype, skriver Lekang i boken.

Blod fra tre unge gutter

Raske løsninger på store problemer blir testet ut også i vår moderne verden. 

Det amerikanske mannebladet GQ har omtalt fenomenet der enkelte velstående menn i Silicon Valley punger ut titusenvis av kroner for ungt blod i årene. Håper er at det unge blodet skal bremse eller reversere aldringsprosessen i kroppen. 

Gründerne i Silicon Valley har ikke patent på denne ideen.

«Flere høytstående prester skal ha hatt tiltro til ungdomsblodets foryngende egenskaper», skriver Lekang i boken.

For eksempel pave Innocens VIII, som levde på 1400-tallet. Da han fylte 60, var helsa skrantende.

I håp om at paven skulle finne formen igjen, skal tre unge menn skal ha latt seg årelate, skriver Lekang. De skal ha blitt lovet en gullmynt hver som betaling.

Gullmynten fikk de aldri glede av, for episoden endte med at alle tre guttene døde. Det ble tappet for mye blod fra dem. 

Paven skulle drikke det ferske, unge blodet. Til tross for det iherdige forsøket, døde pave Innocens VIII kort tid etterpå.

Brukes fortsatt som behandling

Nå trodde du nok at årelating endelig har blitt avleggs. Professor emeritus Anders Waage ved NTNU opplyser oss i motsatt retning. 

– Det gjøres nok 20.000 årelatinger ved norske sykehus hvert år - og da tar jeg ikke med blodgivere. Årelating brukes i dag som aktiv behandling i ganske stor grad.

Mens det i tidligere tider ble brukt i blinde som behandling mot alle mulige slags lidelser, har vi i dag tre diagnoser vi vet det har effekt på, forteller Waage.

Den vanligste av dem er Hemokromatose. Kroppen har trøbbel med å justere opptaket av jern, og jernet hoper seg opp i kroppen.

Jernet kan gjøre skade i organene de lagres, som hjerte og lever.

– Den beste måten å fjerne jernet på, er årelating. Prinsippet for behandlingen er veldig elegant, syns Waage.

Konstant blodmangel

Det blir tappet en halvliter blod, som er vanlig dose. Blodet som tappes ut, inneholder mye jern. Nytt blod blir tappet hver 14. dag.

– Man lager en konstant anemi der kroppen erstatter det tapte jernet med jern fra jernlagrene i kroppen. Behandlingen er enkel, billig og utnytter kroppens egne reguleringssystemer, sier Waage.

Blodet som tappes er friskt - så det kan brukes til blodoverføring.

En anemi kalles også blodmangel og betyr at det er for få røde blodceller i sirkulasjon i kroppen.

Årelating brukes også hos pasienter med Polycytemi. Disse har for stor andel røde blodceller i kroppen.

Den tredje tilstanden heter Porfyria cutanea tarda. Disse pasientene får skjør hud og blemmer på områder utsatt for sol. Denne arvelige tilstanden utvikler seg lettere hos pasienter som har mye jern i kroppen. Igjen brukes årelating for å redusere jernnivåene.

Tro og behandling

Årelating innen medisin strekker seg flere tusen år tilbake i tid.

– En fantastisk og merkelig historie, mener Waage, som sier vi ikke skal veldig mange år tilbake i tid før medisinsk forståelse og kunnskap var på et svært primitivt nivå.

Så sent som i 1946 kunne studentene lese i en lærebok at årelating kunne brukes mot lungebetennelse, poengterer Waage.

– Tusen år tilbake fantes det ikke noe fornuftig grunnlag for behandling. Det var bygget på tro og det man mente kunne ha virkning.

– Fantes ingen fornuftige alternativer

Det var lett å koble noe magisk til blodets kraftige rødfarge. Ble man syk, så var det kanskje nærliggende å tenke at det måtte være noe galt med blodet og at det kunne hjelpe å tappe ut noe av det.

Humoralpatologi het en medisinsk lære i antikken som ville ha det til at menneskets helse var avhengig av balansen mellom fire ulike væsker. 

Disse var sort galle, gul galle, slim og naturligvis blod. Tanken var at tapping av blod kunne normalisere balansen mellom disse når kroppen var i ulage.

– Det fantes ingen fornuftige alternativer - og ingen teoretisk forståelse av hva sykdommer skyldtes, så det var ikke så lett, sier Waage.

Dermed ble slike tanker holdt levende i tusenvis av år.

Blodigle på fingeren

Noen ganger kommer pasienter i all hast til legen med fingeren i en plastpose. Er man rask nok, kan fingeren sys på plass igjen.

Problemet er blodtilførselen. Det tar tid før de små blodårene finner hverandre og at blodgjennomstrømmingen går sømløst. I begynnelsen kan det hope seg opp blod og væske i den påsydde delen av fingeren.

Det kan høres ut som tatt ut fra en svartebok. Likevel er blodigler effektive mot slike hevelser.

– En blodigle vil suge maks 20 milliliter blod over tid. Dette er nok til at hevelsen i fingertuppen går ned, og fingeren overlever. Det er en lokal årelating som man ikke får til på noen annen måte, forteller Waage.

Referanse:

Lekang, Katrine (2024). Tykkere en vann: En historie om blodet i kroppen din. Humanist forlag. 

LES OGSÅ

Epilepsi: Flere tusen år med ville hypoteser og skrekkelig behandling

Narkosens historie: – Jeg ble forbløffet over alle de livsfarlige eksperimentene med pasientens helse som innsats

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev