Skogmilliarder kan ramme fattige

Andre giverland følger Norges bruk av inntil 15 milliarder mot avskoging.– Men den aktuelle strategien – betaling for å la skogen stå – kan lett ramme de fattigste og møte lokal motstand, hevder professor Pål Olav Vedeld.

Publisert
(Foto: www.colourbox.no)
(Foto: www.colourbox.no)

Pål Olav Vedeld

har sammen med Arild Angelsen, Espen Sjaastad og Gertrude Kobugabe Berg skrevet en mye brukt rapport utgitt av Verdensbanken i 2004 – Counting on the environment - om landsbyfolks inntekter fra miljøet.

Med utgangspunkt i disse undersøkelsene har han senere publisert i flere internasjonale tidsskrifter.

Regjeringen ser for seg en trippelgevinst med å bruke inntil 3 milliarder kroner over 5 år til bekjempelse av avskoging, først og fremst i Brasil og Tanzania.

Det skal føre til mer CO2-binding, beskyttelse av biodiversitet og en ”bærekraftig utvikling” med fattigdomsbekjempelse. (Se Regjeringens klima-og skogprosjekt)

Professor Pål Olav Vedeld ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) har forsket mye på fattige folks avhengighet av miljøet, blant annet med en mye brukt rapport utgitt av Verdensbanken.

Studiene fra Vedeld og andre forskere har fått fornyet aktualitet ved den store satsningen på klimatiltak gjennom verktøyene REDD (Reduced Emissions from Deforestation and Degradation) og PES (Payment for Environmental Services).

Dette er paraplyene Norge ser ut til å ville stå under med sine skogmilliarder.

Skogressurser utjevner inntekt

Vedeld tror ikke en ensidig satsning på markedsmekanismer for å la skogen stå ubrukt – som PES-betaling innebærer – vil bli noen ubetinget suksess.

– Man ser ofte i prosjekter med landbruksutvikling og vern at folk stenges ute fra områder og ressurser de tradisjonelt har utnyttet.

– Vi må være klar over at inntekter fra skogen og miljøet er viktigst for de fattigste, og at de har en inntektsutjevnende funksjon i lokalsamfunnene, sier Vedeld.

Han påpeker at det i praksis er umulig å detaljstyre PES-utbetalingene i lokalsamfunn. Pilot-prosjektene viser da også varierende resultater.

Rapporten Pål Olav Vedeld skrev for Verdensbanken - Counting on the environment - har fått fornyet aktualitet med Norges satsing på regnskogvern. (Foto: Håkon Sparre)
Rapporten Pål Olav Vedeld skrev for Verdensbanken - Counting on the environment - har fått fornyet aktualitet med Norges satsing på regnskogvern. (Foto: Håkon Sparre)

– En særlig fare er knyttet til at land, som i dag leies ut eller lånes gratis av de fattigste i landsbyene, i stedet blir brukt til PES-prosjekter. Det vil frata de fattigste tilgang på mat og viktige inntektsmuligheter, sier professoren i miljø- og utviklingsstudier.

Han mener det rette i stedet vil være å bruke erfaringene fra markedstiltak som PES og mikrofinansiering kritisk, for å velge politikk i hvert enkelt tilfelle.

– Vi må vurdere hvor det vil egne seg å bruke markedsmekanismer. Ofte kan alternativet være å styrke offentlig skog- og naturforvaltning, og der legge større vekt på godt styresett, lokal selvråderett og sosial fordeling av rettigheter.

Fattige land har vernet mer

En gjennomgang Vedeld og andre forskere gjorde av 54 studier fra 17 land, viser at inntekt fra skog i gjennomsnitt utgjør 22 prosent av totale inntekter. Jo mindre bemidlet en husholdning er, jo viktigere er skogen som ressurs - ofte den viktigste.

Et faktum som er lite kjent i Norge, spiller inn: fattige land har allerede vernet mer produktive arealer enn Europa.

– Tanzania har omlag en tredjedel av sine arealer under vern fra før, og mye av dette er høyproduktive områder. Om Norge går inn med store midler i dette tiltaket vil enda mindre stå igjen til de fattige, sier Vedeld.

Verneprosessene har ofte vært uryddige og udemokratiske. Konflikter knyttet til verneområder er mange og store, med store tap av landområder og ressurstilganger. Verneområder gir også store omkostninger gjennom tap av avling og husdyr, som følge av økte rovdyrbestander.

– Kan forsterke lokale konflikter

(Foto: www.colourbox.no)
(Foto: www.colourbox.no)

Pål Vedeld hevder dessuten at det grunnleggende fokuset i mange av PES-ordningene er mangefullt.

– De tar ofte utgangspunkt i innføring av individuelle kontrakter og betalingssystemer, i samfunn der sosiale institusjoner, økonomiske systemer, ressurstilgang og rettigheter ofte er både kollektive og flytende, samt gjenstand for kontinuerlig fortolkning og forhandling.

– De baserer seg på troen om mennesker som rasjonelle, individuelle aktører som i de fleste sammenhenger setter egen nytte eller profitt foran felleskapet. Om dette ikke er et dominerende trekk i samfunnet en går inn i, vil mekanismene selvsagt møte sterk motstand både åpenlyst og skjult, sier han.

– PES-mekanismene kan derfor forsterke lokale konflikter og gi økt fattigdom for utsatte grupper. I den grad de skal brukes, må de utvikles i samarbeid med lokalbefolkningen, tilpasses lokale forhold og følges opp nøye, avslutter Pål Olav Vedeld.