Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

At noen av oss er særlig sårbare for psykiske lidelser er klart allerede ved fødselen av, viser Jahre-prisvinner Lars Tjelta Westlyes forskning. (Illustrasjon: View Apart / Shutterstock / NTB scanpix)
At noen av oss er særlig sårbare for psykiske lidelser er klart allerede ved fødselen av, viser Jahre-prisvinner Lars Tjelta Westlyes forskning. (Illustrasjon: View Apart / Shutterstock / NTB scanpix)

Ønsker å slå schizofreni på målstreken

Schizofreni og bipolar lidelse er sterkt arvelige sykdommer. Men går det an å forutsi hvem som vil få dem? Det er et av målene til forsker Lars Tjelta Westlye.

Publisert

Til uka mottar han Anders Jahre-prisen for yngre forskere.

– Psykiske lidelser er like arvelige som høyde. Den økte sårbarheten kommer allerede ved fødsel, sier Lars Tjelta Westlye, førsteamanuensis ved Psykologisk institutt og gruppeleder ved Norsk senter for forskning på mentale lidelser (NORMENT).

Men mange slipper fri, selv om de er genetisk disponert. Derfor kan vi ikke, per i dag, peke på et menneske og si at DU vil rammes.

Ny teknologi kan imidlertid være i ferd med å føre vitenskapen et langt steg i den retning. Westlye mottar nå Anders Jahre-prisen for yngre forskere, som deles ut av Universitetet i Oslo og belønner fremragende forskning innen basal og klinisk medisin.

Vrangforestillinger og mani

Schizofreni: Du hører stemmer i hodet og tror de er ekte. Du kan lukte eller føle ting som ikke er der. Kanskje tror du at noen prøver å forgifte deg. Du er ofte redd.

Bipolar lidelse: I noen perioder er du deprimert, i andre er du manisk. Og i atter andre føler du deg helt som vanlig.

Mens schizofreni rammer rundt én prosent av Norges voksne befolkning, rammer bipolar lidelse 1–2 prosent, ifølge Folkehelseinstituttet. Men hva er det som skjer i hjernen hos dem som får en slik sykdom? Hvorfor reagerer de så forskjellig på behandling? Og går det an å forutsi hvem som vil rammes?

Personer med samme lidelse har ulike hjerner

Framgangsmåten Westlye og kollegaene bruker, kan minne om en treårings innsats med byggeklosser: Først river de ned alt vi tidligere har trodd. Så begynner de det møysommelige arbeidet med å bygge et nytt slott.

– Tidligere har forskere tenkt at en alvorlig psykisk lidelse, som schizofreni, har samme årsak hos forskjellige mennesker. Men det er slett ikke sikkert at dette stemmer. Når vi undersøker hjernene til personer med schizofreni, ser de veldig forskjellige ut, sier Westlye.

Dette tyder på at de store diagnosegruppene egentlig rommer forskjellige typer sykdommer med ulike årsaker, mener han.

Forvirrende? Ja, kanskje det. Men for Westlye og forskergruppen hans har det vært en øye-åpner. De lar seg nå i liten grad styre av diagnoser i forskningen.

Lars Tjelta Westlye og forskergruppen hans lar seg i liten grad styre av diagnoser. (Foto: Silje Pileberg)
Lars Tjelta Westlye og forskergruppen hans lar seg i liten grad styre av diagnoser. (Foto: Silje Pileberg)

Mener diagnoser er lite presise

– Diagnoser er nyttige i klinisk virksomhet. De gjør det mulig for helsepersonell å behandle og kommunisere med hverandre. Det er ikke nødvendigvis feil å diagnostisere, men diagnosene kan gi inntrykk av at personer med samme diagnose har mer til felles enn de faktisk har.

Innen forskningen har diagnoser fått lov til å danne premisser, mener Westlye. Men her har altså han og kollegene sagt stopp.

– I stedet leter vi etter data om kroppen og hjernen som lar oss tegne opp kartet på nytt. Dette kan gi oss ny kunnskap om sykdomsprosesser.

Forsker du på psykisk sykdom, kan det være lurt å studere de friske også, mener Westlye. Dette for å forstå de prosessene som øker eller reduserer risikoen for sykdom i befolkningen.

– I dag har vi ikke nok kunnskap til å forutsi hvem som vil utvikle psykisk sykdom. En del ungdommer har risikofaktorer, for eksempel en psykisk syk mor eller far. Men selv med risikofaktorer blir de aller fleste ikke syke, sier Westlye.

De neste årene vil han og kollegene følge deltakere i Folkehelseinstituttets Mor, far og barn-undersøkelse. Dette er en av verdens største helseundersøkelser, der 114 500 barn, i tillegg til mange foreldre, har blitt fulgt siden før barna ble født. I 2020 blir barna mellom 11 og 20 år. Forskerne ønsker å følge med på ungdommenes hjerner.

– Bare en veldig liten del av disse barna vil utvikle psykisk sykdom. Men for dem det gjelder, er det akkurat i perioden 11–20 år at sykdom begynner å utvikle seg. Vi tror at symptomene ofte kommer en stund etter at sykdommen har inntruffet og derfor er det veldig viktig å forstå hvordan hjernen endrer seg, sier Westlye.

Tror at noe er galt i hjernen

Gjennom å ta bilder av hjernen og analysere dem, i tillegg til å sammenstille og analysere en mengde andre data, vil forskerne lete etter fellestrekk hos de som senere utvikler en alvorlig psykisk sykdom. De vil også spørre hva som gjør at mange ikke blir syke, selv om både miljøet og genetikken kan peke i den retning.

Forskningen vil i tillegg gi ny kunnskap om normal hjerneutvikling gjennom ungdomsårene, noe som er avgjørende for å identifisere og forstå avvik.

Særlig viktig blir det å koble hjernens utvikling til arvemateriale. For hvert gen et menneske har, finnes det mange ulike varianter. Disse såkalte genvariantene kan gå igjen hos ulike mennesker. Finnes det sammenheng mellom enkelte genvarianter og hjernen? Er det for eksempel mulig å knytte bestemte genvarianter til det å ha en tynnere hjernebark eller svakere koblinger i hjernen – som antas å være risikofaktorer for psykisk sykdom?

– Selv om dagens diagnoser er upresise, tror vi fortsatt at personer med samme psykiske sykdom har noe til felles. Vi tror at noe er galt i hjernen. Men sannsynligvis er flere tusen gener involvert. Med nye metoder kan vi nå beregne genetiske risikofaktorer basert på store deler av arvematerialet, sier Westlye.

– Ideelt bør diagnoser gi informasjon om sykdomsprosessene og derfor hvilken behandling som vil være effektiv for den enkelte pasient. Dette er ikke tilfelle i dagens psykiske helsevern, sier Lars Tjelta Westlye. (Foto: Silje Pileberg)
– Ideelt bør diagnoser gi informasjon om sykdomsprosessene og derfor hvilken behandling som vil være effektiv for den enkelte pasient. Dette er ikke tilfelle i dagens psykiske helsevern, sier Lars Tjelta Westlye. (Foto: Silje Pileberg)

Lager hjernemodeller

I dag finnes det datautstyr som forskere bare kunne drømme om for ti år siden. For eksempel er det nå mulig å utforske flere millioner genvarianter hos hvert enkelt menneske. Hjernemodeller kan bygges opp og hjernenettverk og -koblinger kan simuleres. Vi kan prøve og feile, helt til vi finner svarene vi leter etter.

Til denne typen forskning kreves det bred kompetanse, og ved NORMENT samarbeider psykologer, psykiatere, leger, matematikere, fysikere, genetikere, ingeniører og statistikere.

Lars Tjelta Westlye håper at forskningen på sikt vil bidra til bedre og tilpasset behandling for den enkelte pasient. Han håper også å identifisere risikofaktorer som gjør det mulig med tiltak på et tidligere tidspunkt.

Ulik behandling til pasienter med lik diagnose?

– Persontilpasset og målrettet behandling er noe det snakkes mye om på sykehus nå. Har du en kreftsvulst, tas det vevsprøve og gen-analyse for å finne akkurat rett medisin, sier han.

Får du derimot en diagnose hos en psykolog eller psykiater, er det ingen rutine for å ta fysiske prøver. Ingen skanner hjernen din, heller. Diagnosen baseres kun på hva du selv forteller og eventuelle skjemaer du fyller ut.

Ofte får pasienter med samme psykiske diagnose samme behandling, men reagerer helt forskjellig, ifølge Westlye. Resultatet er at mange går med psykisk sykdom i lang tid.

– Disse sykdommene gir en enorm økonomisk og sosial byrde. Psykisk helsevern og forskning på psykiske lidelser må prioriteres mye mer enn i dag, mener han. Han ser imidlertid flere lyspunkter.

– Internasjonalt er det nå mer tverrfaglig samarbeid og en åpnere forskning enn før. Dette gjør det mulig for forskere å undersøke om det andre har funnet ut, stemmer. Jeg tror det vil komme mye ny kunnskap de neste årene, og jeg er sikker på at vi har en ekstremt spennende periode foran oss, sier Lars Tjelta Westlye.

Hør Lars Tjelta Westlye kort fortelle om forskningen sin (Video: Youtube)

Anders Jahres medisinske priser

Anders Jahres medisinske priser belønner fremragende forskning innen basal og klinisk medisin. Jahreprisene deles ut av Universitetet i Oslo og er blant de største innen medisin i Norden.

Det deles ut to priser i oktober hvert år:

  • Anders Jahres medsinske pris (hovedprisen): En million norske kroner.
  • Anders Jahres medisinske pris for yngre forskere: 400 000 norske kroner.

Dette årets priser deles ut i Universitetets aula 31. oktober. Arrangementet er åpent for alle.