– Ifølge norsk lov er mor den som føder barnet. Å tillate eggdonasjon vil gi barnet én egg-mor (genetisk) og én livmor-mor (biologisk), skriver kronikkforfatterne.
Derfor er eggdonasjon så kontroversielt
FORSKEREN FORTELLER: Eggdonasjon rokker ved den grunnleggende vissheten om at hun som føder barnet er «den rette mor». Denne forestillingen startet ikke med partiet KrF.
«Det er jo sånn i dag at den som føder barnet er den biologiske moren. Slik vil vi også at det skal være i fortsettelsen», svarte Ropstad da han fikk spørsmål fra NRK hva han vil si til barnløse som er skuffet over at eggdonasjon ikke blir noe av. Som en del av regjeringsplattformen til Høyre, FrP, Venstre og KrF, har KrF fått vetorett vedrørende endringer i Bioteknologiloven. Dette betyr at eggdonasjon likevel ikke blir tillatt i Norge nå, til tross for at det er flertall på Stortinget.
Mange spør seg derfor trolig: Hvorfor er eggdonasjon så kontroversielt at et parti som fikk 2,7 prosent oppslutning på en fersk meningsmåling, kan blokkere flertallets vilje? Og hvorfor forskjellsbehandles egentlig egg- og sæddonasjon i dag?
To hovedposisjoner
Sæddonasjon har vært praktisert i Norge siden 1930-tallet, men eggdonasjon er fortsatt ikke tillatt selv om det har vært oppe til debatt gjentatte ganger.
Dagens svært politiserte debatt rundt eggdonasjon gjenspeiler to hovedposisjoner: De som har vært for eggdonasjon, har i hovedsak brukt likestilling som hovedargument. Ettersom mannen har rett til donor ved behandling av ufrivillig barnløshet, bør kvinnen tilbys det samme.
Motstanderes hovedargument har vært at egg- og sæddonasjon nettopp ikke kan sammenlignes og likestilles. Fra naturens side, hevder sistnevnte, har det alltid vært sikkert at den som føder barnet er barnets biologiske mor. Sæddonasjon derimot, kan gjennomføres «helt naturlig », i motsetning til eggdonasjon som krever et medisinsk inngrep.
Mor som det sikre opphav
Dette synet på mor som «Det Sikre Opphav» har ikke oppstått med partiet KrF, men har dype historiske og sosiale røtter. Gjennom romerrettens prinsipp mater semper certa est – mor er alltid sikker – er kvinnen som føder barnet både genetisk og biologisk mor.
Dette i motsetning til farskap – som man tidligere ikke kunne fastslå med sikkerhet er barnets genetiske far. Farskap har vært etablert gjennom pater est – regelen: Pater est quem nuptiae demonstrant – den er far som ekteskapet viser. Farskap var altså etablert gjennom ekteskap med mor. Kort sagt: Sæden har vært flyktig, mens egget trygt forankret.
Teknologi – DNA-testen − har riktignok gjort det mulig å etablere genetisk farskap med stor sikkerhet.
Ifølge norsk lov er mor den som føder barnet. Men å tillate eggdonasjon vil gi barnet én egg-mor (genetisk) og én livmor-mor (biologisk) og dermed rokke ved den grunnleggende visshet om hvem som er «den rette mor».
Eggdonasjon som selve kruttet
Kjønnslikestilling som ideal står samtidig sterkt i Norge. Hva eksakt likestilling innebærer og hvordan det best skal gjøres utløser imidlertid betydelig kontrovers. Og akkurat nå framstår eggdonasjon som selve kruttet for ikke å si delingslinjen i diskusjonene om hva som er mulig og ønskelig å likestille mellom mann og kvinne.
Til forskjell fra å debattere prinsipielt hva som er riktigst i dette spørsmålet, har forsker Marit Melhuus for noen år siden undersøkt ufrivillig barnløse pars egen tenkning om sin relasjon til et potensielt barn.
Slik de ufrivillig barnløse uttrykker det, bør den biologiske relasjonen mor og far får til barnet være mest mulig «lik». Det vil si at barnet ikke bør «tilhøre» den ene mer enn den andre forelderen. Eggdonasjon var altså ansett som et bedre alternativ enn sæddonasjon, på tross av at det er forbudt.
Prinsippet er at paret får donert et egg, mannen bidrar med sæd, kvinnen bærer barnet fram, og barnet «tilhører» begge.
En mer nyansert framstilling
Dyptgående kulturelle oppfatninger om morskap, farskap og likhet har sammenfiltret seg med nye muligheter reproduksjonsteknologien tilbyr. Teknologien ser ut til å ha kommet inn som en spenning mellom det sosiale og kulturelle, og det naturlige og biologiske.
Denne nokså vanlige sammenstillingen av konflikt mellom gamle tradisjoner på den ene siden og ny teknologi på den andre, stemmer imidlertid ikke helt. En mer nyansert framstilling er at menneske siden tidenes morgen har tatt i bruk teknologi som har påvirket utviklingen av mennesket og samfunn. Bioteknologi for eksempel er noe mennesker, ifølge Bioteknologirådet, har brukt i århundrer. Det være seg når vi har bakt brød, brygget øl og ystet ost, alt ved hjelp av mikroorganismer.
Vårt hovedpoeng er likevel at reproduksjonsteknologi rokker ved etablerte forestillinger om slektskap og foreldreskap − og derfor er den også spekket med spenninger og ukjente faktorer få andre områder av bioteknologi har.
I vårt nystartede forskningsprosjekt skal vi utforske disse spenningene sett gjennom refleksjonene til dagens par som gjennomgår assistert befruktning. Denne formen for helserelatert folkeforskning er del av et større Livsvitenskapsprosjekt knyttet til epigenetikk og tidlig embryoutvikling ved Universitetet i Oslo. Kort fortalt handler epigenetikken om hvordan miljøet påvirker genene våre, som også åpner opp for nye måter å forstå og «overvåke» miljøet rundt − og i − mors liv.
Ingen kan gi sikre svar
Kunnskap om genetikk, arv, miljø og teknologi utvikles og endres, og vil blande seg med allerede etablerte forestillinger som er historisk og sosialt forankret. Det er ikke lenger kontroversielt å hevde at det vi som samfunn oppfatter som naturlig, er kontinuerlig i endring.
Men selv om stadig flere opplever former for assisterte familieutvidelser i nær omkrets, opplever mange samtidig debatten rundt eggdonasjon som vanskelig. Og det med god grunn: Reproduksjonsteknologien vi akkurat nå står ovenfor berører ikke bare innarbeidede tenkemåter og normer. Den åpner også døren til en rekke nye spørsmål om vår framtidige måte å leve på som nær sagt ingen kan gi sikre svar på.
Nettopp derfor bør debatten om sæd versus egg etter vårt syn ikke begrenses til et forhandlingstema på den partipolitiske arenaen.
Slik vi ser det, bør morgendagens lovgivning og praksis utformes i en tettere dialog med samfunnet for øvrig, blant annet med brukerne av teknologien. I vår forskning er disse framtidige foreldre og deres opplevelse av – og syn på – saken.
