– Vi lever i en foranderlig tid. Raske endringer i familieliv og migrasjon påvirker barns posisjon og hvordan vi ser på foreldreskap, sier Ragnhild Hollekim.

Hun har forsket på nordmenns forestillinger om barn og foreldreskap, med utgangspunkt i to forskjellige, men kontroversielle saksområder: Retten til å bli foreldre for likekjønnete par og barnevernets møte med innvandrerforeldre.

Hollekim mener begge debattene synliggjør hva vi i vår kultur mener er avgjørende ved foreldreskap og hvordan vi ser på barn.

– Begge områdende utfordrer, mer enn mye annet, vår selvfølgelige forståelse av barn og foreldreskap. De bringer ulike syn til torgs og utfordrer vår innforståtthet, sier Hollekim.

• Les også: Må «komme ut» som barn av homofile foreldre

Ulike kontekster

Interessen for barn og barns posisjon og foreldreskap i ulike kontekster, har hun blant annet fra mange års arbeid i barnevernet.

– Jeg er opptatt av hvordan vi ser ting forskjellig, til forskjellige tider og fra forskjellige perspektiver, forteller hun.

– Hva som er barnets beste, vil for eksempel avhenge av konteksten de faktisk står i. Det er viktig at vi som voksne forholder oss til det og ikke tilslører at barn lever forskjellige liv.

To av artiklene som inngår i avhandlingen, tar utgangspunkt i en landsomfattende nettbasert spørreundersøkelse Hollekim og hennes kolleger gjennomførte i 2008.

Her undersøkte de blant annet det norske folks holdninger til kjønnsnøytral ekteskapslov. De fant at holdninger til lik rett til ekteskap og foreldreskap for homofile og lesbiske par var i ferd med å endre seg til å bli mer positive, sammenlignet med tidligere.

I debatten om likekjønnedes rett til adopsjon har hun identifisert fire hovedforestillinger om barn og foreldreskap, som lever side om side. Den ene er forestillingen er at «barn trenger å vokse opp i vanlige familier».

– Dette var en utbredt holdning blant deltakerne i spørreundersøkelsen. Mange uttrykte bekymring for barn som vokser opp hos homofile foreldre, på grunn av mangel på rollemodeller av det motsatte kjønn, men først og fremst på grunn av faren for at barna kan bli mobbet, forteller hun.

Egne rettigheter

En annen dominerende forestilling blant deltakerne var at «barn trenger engasjerte foreldre».

– Mange mener at godt foreldreskap er uavhengig av foreldrenes kjønn, men at foreldrenes engasjement i barna er av størst betydning. I dette perspektivet er familiestruktur og biologiske bånd uten betydning, her er det følelsene som er det viktige.

Den tredje hovedforestillingen Hollekim fant, var oppfatningen om at barn har egne rettigheter.

– Barn blir av majoriteten sett på som et eget rettssubjekt, men denne statusen er tvetydig, sier hun.

Dette begrunner Hollekim med at barn som rettssubjekt er en sterk diskurs i Norge, som har stor gjennomslagskraft, men at denne statusen er helt avhengig i hva de voksne legger i den.

– At barn har egne rettigheter, blir brukt som argument både av dem som er for og imot homofilt foreldreskap.

– På  den ene siden blir barn betraktet som et rettssubjekt, men samtidig betraktes barns posisjon som utsatt, påpeker Hollekim.

Hun peker på at staten bruker begge syn for å legitimere innsyn og kontroll av familien, med det formål både å sikre barns rettigheter og å beskytte dem.

– Foreldreskap i dag er tillagt et omfattende ansvar, men samtidig har man ikke så stort handlingsrom.

• Les også: Større aksept for homorettigheter

Barnets beste

Den fjerde hovedforestillingen, som handler om «barnets beste», hadde tilsynelatende en overordnet status hos de fleste deltakerne.

– Alle snakker om barnets beste og ofte på en innforstått måte. Samtidig er dette et ganske abstrakt begrep, som ingen kan være uenige i, påpeker Hollekim.

Hun mener at en spesiell moralsk status for barn ikke nødvendigvis trenger å være så bra.

– Hva som er til barnas beste, vil som sagt variere veldig. Barn lever veldig forskjellige liv, og derfor vil det også variere hva som er til deres beste, mener Hollekim.

– Barns beste blir for eksempel og brukt som argument både av dem som er for og imot homofilt foreldreskap. Det blir likevel tillagt ulik forståelse avhengig av holdninger til disse spørsmålene.

Av dem som svarte på spørreundersøkelsen, var knapt halvparten positive til likekjønnede foreldreskap og halvparten negative eller usikre.

– Flere var usikre enn imot. Og sammenliknet med en undersøkelse om samme tema i 1998, der flere var imot enn usikre, kan dette tolkes som en bevegelse mot større aksept, mener Hollekim.

Hun viser til at likekjønnede foreldre blir stadig vanligere, og at dette, i tillegg til lovverket, bidrar til å påvirke våre holdninger.

Bekymret for mobbing

Når det gjelder motforestillinger, er bekymringen for stigmatisering og mobbing den sterkeste, og den som går igjen hos flest.

– Det er mindre bekymring knyttet til homofile som foreldre, og mer knyttet til hvordan barn av disse foreldrene blir møtt i samfunnet, sier hun.

Hollekim undrer seg litt over at ikke støtten til likekjønnede foreldre var større.

– Jeg var overrasket over at såpass mange av deltakerne i undersøkelsen var usikre eller ikke ville ta stilling. Flere støttet homofilt ekteskap, men usikkerheten var større når barn var involvert.

At undersøkelsen var web-basert, kan til en viss grad ha påvirket resultatet.

– Web-baserte undersøkelser kan være positivt når man undersøker sensitive temaer, fordi folk er mer åpne. På den andre siden vil det gjøre at visse grupper er mindre representert, sier hun.

– Deltakere med høy utdanning var overrepresentert i studien. Høy utdanning betyr ofte mer positive holdninger i slike spørsmål. Dette kan påvirke resultatet i studien.

Ellers er studien representativ med hensyn til kjønn, alder og bosted.

Miljøet viktigst

En NOVA-rapport fra 2013 om det å ha foreldre av samme kjønn, konkluderte med at man ikke kan se foreldrenes seksuelle orientering som utslagsgivende: «Heller er det snakk om hva slags omsorgs- og utviklingsbetingelser foreldrene tilbyr barna.

Med hensyn på problemutvikling for barnas del, vil man snarere være opptatt av risikofaktorer knyttet til omsorgsmiljøet, som rusmisbruk og psykiske vansker for foreldrenes del, vedvarende dårlig økonomi, konfliktfylte skilsmisser osv.»

Elisabeth Backe-Hansen, en av forfatterne av rapporten, mener bekymringen for at barn av likekjønnede foreldre kan bli mobbet, er begrunnet.

– Som vi vet, barn er ikke alltid snille mot hverandre. Barn av homofile foreldre kan bli mobbet, men de kan også ikke bli det.

Backe-Hansen mener likevel det sosiale miljøet og hvordan barna selv og foreldrene takler situasjonen, er det mest avgjørende for om barna blir mobbet

eller ikke.

– Hvis man bor et sted hvor naboer og nærmiljø er mangfoldig og holdningene til homofilt foreldreskap positive, vil dette gjøre barna mindre utsatt for mobbing, sier hun.

– Også holdninger i familiens nettverk spiller inn. Hvis venner og familie er positive til homofilt foreldreskap, vil det også påvirke barna positivt.

Hun bruker 1970-tallet og fjernadopsjon, som den gang var et nokså nytt fenomen i Norge, som eksempel.

– Vi vet at de adoptivbarna som bodde i miljøer der det også fantes andre adopterte, var mindre utsatt for mobbing, forteller hun.

Hun presiserer at det er personlighet og ikke kjønnsidentitet som avgjør hvem som blir gode og dårlige foreldre.

• Les også: Gutter rammes hardest av homoskjellsord

Artikkelen ble først publisert i Kilden kjønnsforskning.no.