- Det har alltid vært viktig å ha oversikt over ulike arter for å gjenkjenne legeplanter, sier Klaus Høiland, professor i biologi ved Universitetet i Oslo.

- Før 1800-tallet var det ikke noe skille mellom biologi og medisin. Det var nødvendig å vite hvilke planter som hadde medisinsk effekt, hvilke som var ubrukelige eller giftige, og hvor de vokste.

Biologen Aristoteles

Allerede på 300-tallet f.Kr. undersøkte Aristoteles ulike dyrearter og deres oppbygning, og beskrev dem grundig i flere bøker. Inndelingen i mineralriket, planteriket, dyreriket og menneskeriket var Aristoteles’ oppfinnelse. Han brukte kriteriene eksistens, formering, bevegelse og tenkning for de ulike kategoriene.

Det finnes en sammenhengende kjede av former fra lavtstående til høytstående dyr, eller fra “ubesjelete” til “besjelete” livsformer, mente han - men uten å konkludere med en utviklingsteori.

Navneforvirring

Etter Aristoteles tok det 2 000 år før livsformene ble satt inn i et helhetlig system. Før svenske Carl von Linné dukket opp på 1700-tallet var det ingen som systematisk undersøkte deres innbyrdes slektskap eller prøvde å finne et felles navnesystem. En plante eller et dyr kunne være kjent under ulike navn, eller ett og samme navn kunne brukes på ulike dyr og planter. For eksempel er svensk “getrams” ikke det samme som norsk geitrams, men kantkonvall.

På 1700-tallet kom opplysningstiden, vitenskapene var i fremgang og man fikk ny viten om eksotiske planter og dyr. Behovet for en systematisk oversikt ble påtrengende. Linné, født i 1707, var rett mann til rett tid.

“Liderlig tankegang”

Allerede som barn hadde Carl stor interesse av å studere planter, og i en alder av 24 år hadde han prinsippene klare for et klassifiseringssystem for planter, delt i fire hierarkiske grupper - klasse, orden, slekt og art. Arten (species, latin for “likhet”) er grunnstenen i systemet, med individer som har likt utseende og kan formere seg med hverandre. Linné bygget inndelingen på antall pollenbærere, antall grifler og likheter i bygningstrekk, som størrelse, form, farge og behåring.

Ikke alle var like begeistret for Linnés fokusering på plantenes seksualliv i klassifiseringen. En samtidig svenske, Johan Siegesbeck, snakket oppbrakt om “den liderliga tankegången” bak Linnés system. Linné hevnet seg ved å oppkalle en orientalsk ugress-slekt etter kritikeren - Siegesbeckia.

Kunstig system

Selv om Linné ikke led synderlig av beskjedenhet, var han klar over klassifiseringssystemets svakheter.

- Linné så tidlig at dette ikke var et naturlig system, men et kunstig, sier Klaus Høiland.

Linné understreket at dette bare var et kunstig inndelingssystem som sørger for en rask identifisering. Et naturlig system måtte ta hensyn til all likhet - både utseende, forekomst og atferd. Målet for en sann systematiker ville være et slikt naturlig system, men inntil man oppnådde det, fikk man bruke det beste kunstige systemet, mente han.

Todelt navn

Selv om Linné i begynnelsen eksperimenterte med en kombinasjon av gresk og latin i klassifiseringssystemet, endte han opp med latin, som var datidens lærde, internasjonale språk.

Linnés genistrek var å velge en todelt navnsetting, sammensatt av slektsnavn og artsnavn. Slik kunne navnet samtidig fortelle om artens plassering i systemet, dens utseende og egenskaper.

Røsslyngs latinske navn er Calluna vulgaris fordi planten egner seg i sopelimer; slektsnavnet Calluna kommer fra det greske “kalleunein” som betyr å sope. Saxifraga stellaris (stjernesildre) vokser gjerne i steinete områder, og “saxifragus” betyr “den som sprenger i stykker stein”.

8 000 planter, 6 000 dyr

Et enormt arbeid lå bak Linnés systematiske gjennomgang av livsformer. I alt 8 000 planter og 6 000 dyr ble beskrevet og plassert i systemet. En videre utvikling av plantesystematikken resulterte i 1753 i utgivelsen av “Species plantarum”, en banebrytende oversikt over botanisk navngivning. Linnés “Systema naturae” ga en tilsvarende oversikt for dyreriket - selv om artsinndelingen her ble mer problematisk.

Vanskeligere med dyr

Til tross for mye arbeid med dyreartene ble denne delen aldri på høyde med plantesystemet. Linné baserte inndelingen på blodfarge, blodtemperatur og hjertets oppbygning, og delte dyrene inn i seks klasser: Pattedyr, fugler, amfibier, fisker, insekter og ormer.

Til syvende og sist kom han fram til en dårligere løsning enn Aristoteles 2 000 år tidligere. Aristoteles hadde sett sammenhengen mellom virveldyr og “blodførende dyr”, og plasserte hvaler i en egen klasse i systemet, sideordnet fisker og levendefødende dyr.

Linné prøvde seg også på å klassifisere mineralriket, men dette ble ikke vellykket.

Syv hovedgrupper

Linnés klassifiseringssystem ble i ettertid utvidet fra fire til syv hovedgrupper: Rike, rekke, klasse, orden, familie, slekt og art. Kråka (Corvus corone) tilhører i tur og orden slekta Corvus, kråkefamilien, orden spurvefugl, klasse fugl, rekke Chordata, dyreriket.

Flere av kategoriene deles ofte opp i over- og undergrupper, og arter har ofte underarter (eller raser) som får et tredje navn i tillegg - som Corvus corone cornix, gråkråke.

Artsinndeling med DNA

Etter at man oppdaget DNA-molekylet, har forskerne fått mulighet til å studere organismenes slektskap på molekylnivå. Det har vist seg at tradisjonelle artsinndelinger ofte ikke stemmer, og individer ansett som samme art kan være genetisk atskilte. Tradisjonell taksonomi er langt på vei skiftet ut med DNA-basert biosystematikk - men den fyller stadig et behov, mener professor Høiland.

- Skal man bestemme arter på enga eller i den tropiske regnskogen, kan man ikke bruke DNA-identifikasjon. Da trengs den beskrivende taksonomien, skrevet av taksonomer som kan faget, sier han.

Men de står i fare for selv å være en utdøende art.