Europa har massevis av huler. Og det er ikke det at de mangler liv. Tvert imot er faunaen av bleke huleboere rik her. I 2016 presenterte forskerne for eksempel verdens første hulelevende mygg, fra Kroatia. Men det mangler én ting.

Hulefisk.

Ikke en eneste av verdens rundt 170 hulelevende fisker er blitt funnet på det europeiske kontinentet. I hvert fall ikke før i 2015. Da skjedde et tilfeldig møte, inne i et grottesystem i tilknytning til elva Donau i Sør-Tyskland.

Noen huledykkere svømte rett og slett på en fisk.

Dykkerne fotograferte dyret. Og i løpet av de neste åra ble flere eksemplarer observert og fanget.

Ble hulefisk etter istida

Det dreier seg om et medlem av slekta Barbatula, hvor også ferskvannsfisken smerling hører til, skriver Jasminca Behrmann-Godel og kollegaene hennes i siste nummer av tidsskriftet Current Biology. 

En gang i tida har nok fiskene være samme arten. Men etter siste istid må forfedrene til hulefisken ha trukket inn i det evige mørket. I dag har etterkommerne mistet det meste av pigmentet i skinnet og øynene har krympet.

Når man lever i mørket behøves ikke farger for kamuflasje eller solbeskyttelse. Eller øyne til å se med. En studie fra 2015 viser at huledyra har mye å vinne på å kvitte seg med ting de ikke trenger: Fisk kan bruke opptil 15 prosent av energibudsjettet sitt til å opprettholde synssystemet.

Ikke innestengt

Genetiske undersøkelser viser at hulefisken er en egen type, ikke bare vanlige smerling-individer som har forvillet seg inn i grottene.

Selv om de på en måte kunne ha vært det. Det er nemlig ingenting som hindrer fiskene i å svømme inn og ut av hulene.

Likevel har de altså blitt på hvert sitt sted og utviklet seg til to typer.

Dette betyr at første skritt på veien mot å bli en hulefisk ikke nødvendigvis krever total adskillelse fra opphavet, konkluderer forskerne.

Referanse:

J. Behrmann-Godel, A. W. Nolte, J. Kreiselmaier, R. Berka, J. Freyhof, The first European cave fish, Current Biology, mars 2017. Sammendrag.