I det man dukker inn mellom Darwinsenterets kjølige vegger, får man straks følelsen av å bli iakttatt. Og det er ikke så rart. Stedet er smekkfullt av all verdens merkelige individer, stirrende ut bak hvert sitt spritglass.

Ikke sånn å forstå at de glor mens de nipper til whiskyen. Her snakker vi derimot om en av verdens største samlinger av syltede dyrearter, som endelig har blitt tilgjengelig for publikum.

Spritsamlinga

Darwin Centre er det nyeste tilskuddet til Natural History Museum i London, og
åpnet i september i fjor. Dette er det nye hjemmet til museets spritsamling, som består av 22 millioner små og store dyr fra hele verden, godt bevart i et utall glass og kar av alle størrelser og fasonger.

Hyller på hyller, hvelv på hvelv, er fylt med rariteter. I ei nymotens syltetøykrukke dupper tusenvis av eksemplarer av en planktonart. Ved siden av plirer en flere hundre år gamle tropefisk ut fra et gammelt glass med gulnet etikett, som Darwin en gang skrev på med snirklet håndskrift. I digre tanker i kjelleren flyter sverdfisk og komodovaraner i hundrevis av liter med sprit. De eldste eksemplarene er helt fra begynnelsen av 1700-tallet.

Voksende samling

Det var Sir Hans Sloane (1660-1753) som i sin tid grunnla samlingene på Natural History Museum. Han hadde i løpet av livet skrapet sammen 1555 fisker eller
fiskedeler, 521 amfibier og 1436 crustacea (skalldyr), og da han døde i 1753 donerte han hele samlinga til nasjonen.

I de neste tiårene kom engelske vitenskapsmenn med tusenvis av pent hermetiserte eksemplarer, og på begynnelsen av 1800-tallet var museet så stappfullt av spritkrukker at man måtte brenne dem fordi de ikke hadde plass til de nye. En tid måtte museets personale årlig svi av overskuddet på digre bål.

Helt fram til i dag har den voksende samlingen vært et stadig tilbakevendende problem, og det var kanskje den største grunnen til at museet gikk til det skritt å bygge en helt ny avdeling. Men hvorfor er det så viktig å samle sammen en slik gigantisk kolleksjon av døde dyr? Hva skal man egentlig med dem?

Oppslagsverk

Samlinga er ikke, som man kanskje skulle tro, bare levningene etter rare vitenskapsfolk med bisarre samlemanier. Den er det ypperste oppslagsverket
over alle klodens små og store skapninger, og utgjør instansen som til syvende og sist kan bevise at en torsk virkelig er en torsk.

Når vitenskapsfolk finner en ny art, bevarer de nemlig de beste eksemplarene av sorten i sprit, og dette blir en slags overordnet fasit, omtrent som den berømte meteren i Paris.

Disse svært så håndfaste definisjonene av artene kalles typeeksemplarer, og det finnes 170 000 av dem i spritsamlinga i Natural History Museum. Mange er fra tida da kartet fremdeles hadde store, hvite flekker, og modige oppdagere kom hjem med lasta full av fantastiske dyr fra nye land.

Oppdagere

Da Kaptein Cook satte kursen mot Oseania i 1768, var han den første britiske oppdageren som hadde vitenskapsfolk med om bord. Resultatet var at mange hundre eksemplarer av ukjente arter ble brakt tilbake til museet i glass og krukker fylt med alkohol.

Dette var den eneste måten å bevare funnene på, og forskerne tok for seg av hva de måtte finne av sprit om bord. Mangt et eksemplar ble nok lagt ned i både rom og brandy, og noen ligger i de originale krukkene sine enda.

En kikk inn

I løpet av århundrene som fulgte har National History Museum i London altså fått inn 22 millioner alkoholdunstende skapninger, som i dag oppbevares på 450 000 glass, krukker og tanker. Hele kolleksjonen opptar 3 500 skap fordelt på sju etasjer, og bare fiskesamlinga inneholder 2,5 millioner eksemplarer og strekker seg over 4 500 hyllemeter.

Denne enorme kolleksjonen får vi vanlige altså lov til å kikke på. Den store, permanente utstillinga, og guidede turer i hvelvene, gir et lite innblikk i samlingas mangfold av kjente og ukjente skapninger fra alle verdenshjørner.

Og mellom gapende breiflabber, plankton og slanger skal man ikke se bort ifra at man får øye på et lite brunt glass med Darwins håndskrift.

Lenke:

Natural History Museum: Darwin Centre