Bakgrunn: Levende fossiler

Hva gjør at noen arter overlever katastrofer, mens andre forsvinner. Svaret er antagelig "tilfeldigheter", men finnes det noe mer her?

Published

Hvorvidt en gruppe dyr forsviner eller ikke kommer an på dens status i det øyeblikk katastrofen setter inn - og hvilken type katastrofe det dreier seg om.

En mulig grunn til at dinosaurene døde ved utgangen av krittiden, er at de var så store at de ikke kunne gjemme seg bort, og at de generelt hadde vært på tilbakegang i noen millioner år allerede, da katastrofen inntraff.

Eldgamle og uforandrede?

Like fullt synes det som om noen dyr overlever lenger enn andre, både på arts- og slekts- eller høyere nivå. Disse kalles ofte levende fossiler. Hører man ordet, tenker man på skilpadder, kvastfinnefisk, dolkhaler eller nautiloider - dyr som har eksistert uendret siden tidenes morgen, dyr som har overlevd den ene katastrofen etter den andre.

Betegnelsen har en viss fornuft over seg, disse dyrene har overlevd, men det er likevel lett å bli lurt.

Mennesket et levende fossil?

For eksempel går det an å argumentere for at også pattedyrene er levende fossiler. De første pattedyr oppsto før de første dinosaurer, men tilbrakte sine første 150 millioner år som små, nattlevende dyr mellom kjempenes tær. (Dette er forklaringen på at så mange pattedyr er nattaktive også i dag.)

"Diarthrognathus var en mellomform mellom reptil og pattedyr."
"Diarthrognathus var en mellomform mellom reptil og pattedyr."

Vi tilhører med andre ord en svært gammel dyregruppe.

Men det er her vi må skjerpe ordbruken. “Dyregruppe” er et upresist begrep. De 4 250 pattedyrartene utgjør en klasse - en meget overordnet systematisk enhet i biologien. Når vi snakker om levende fossiler tenker vi ofte på lavere grupper - helst på arter som har overlevd ufattelige tidsrom. Slik som skilpadden.

Skilpadder

Men er skilpadden en art? Nei. Vi snakker her om en orden med 13 familier og 250 arter - som har overlevd siden sent trias - altså en nykommer sammenliknet med oss pattedyr.

Antagelig har ingen av de skilpaddeartene vi ser i dag eksistert uendret i oppsiktsvekkende lang tid (et påstått mulig unntak er havlærskilpadden), de skilpaddeartene vi ser idag er slett ikke de samme som krabbet rundt på dinosaurenes tid. Ting har utviklet seg.

Et manglende mellomledd

Et tilsvarende eksempel er kvastfinnefisken, en art som ble oppdaget av vitenskapen i 1938. Lokale fiskere på Afrikas sørøstre kyst hadde kjent til dyret lenge, men innså ikke at de merkelig formede finnene gjorde denne fisken svært spesiell.

"Kvastfinnefisken ble oppdaget i 1938."
"Kvastfinnefisken ble oppdaget i 1938."

Før Latimera chalumnae ble fanget utenfor Komorene, hadde nemlig ingen sett en representant for denne eldgamle fiskegruppen (den er i slekt med de som ga opphav til de første landlevende hvirveldyr) på mer en 70 millioner år. Siste spor av dyret stammet altså fra fossiler, hvilket gjør navnet “levende fossil” litt mer meningsfylt.

Men heller ikke L. chalumnae var den samme arten som den som ble sist sett - den var bare en slektning, en etterkommer. Og grunnen til at vi kaller den levende fossil er, i tillegg til det jeg nevnte over, at den innehar fysiske trekk vi trodde var borte - og som vi anser som primitive.



 

Et annet tilsvarende funn, er wollemi-furua som ble funnet i 1994. Rundt 40 individer at dette treet man trodde døde ut for cirka to millioner år siden, ble en dag funnet i en liten bergkløft få mil utenfor Sydney i Australia.

Hvor lenge lever en art?

Men, som sagt over: Det foregår evolusjon, også blant langsomme, trege og bortgjemte arter.

"Noen få individer i en trang kløft: wollemifurua."
"Noen få individer i en trang kløft: wollemifurua."

Så hva er grunnlaget for å kalle noen arter levende fossiler, mens andre, som oss selv, oppfattes som dynamiske og moderne? Er det bare et utslag av artssjåvinisme? Eller henger noen “dyregrupper” virkelig rundt lenger enn andre? I så fall; hvorfor?

I tilfellet wollemifuru, der noen få individer hadde overlevd på et område i størrelsesorden fem mål, er det grunn til å tro at det ikke har foregått mye ny artsdannelse. Vi kan dermed si at arten har overlevd.

Men hvor lenge skal en art overleve før vi kan gi den kallenavnet “levende fossil”?

Det finnes ingen regler for hvor lenge en art overlever i gjennomsnitt. En tommelfingerregel antyder derimot at en passe levetid for en tilfeldig valgt art ligger et sted mellom én og to millioner år.

Vi kjente wollemiens slektninger bare fra fossiler, og vi trodde den var utdødd, men de siste fossilene var bare to millioner år gamle. Slik sett var det ikke et comeback av kvastfinne-dimensjoner.

Den siste mohikaner

Det som gjør at vi likevel kaller den et levende fossil (i tillegg til at vi trodde den var utdødd, noe som vi vet fra skilpadder og dolkhaler at ikke noe krav) er vel at den tilhører en større gruppe som enten er på sterk retur eller ellers er helt borte. Vi snakker om den siste representant for et forgangent dynasti!

Dermed er pattedyrene ute av regla, og skilpaddene også - selv om de tilfredsstiller et annet kriterium: De har ikke forandret seg mye rent fysisk de siste hundre millioner år eller så.

Definisjon

Dermed er vi ved Charles Darwins opprinnelige definisjon (du blir vel ikke overrasket over å høre at det var mannen selv som først så fenomenet?) - et levende fossil er den siste representant for en forlengst forsvunnet dyregruppe, uansett hvilken forhistorie gruppen ellers har.

Det som da er interessant, er å finne ut hvorfor denne siste ivrige nekter å kaste inn håndkleet. Nautilus er et godt eksempel.

Blekksprut fra urtiden

Hvis du rusler langs stranda på ei øy i Det indiske hav eller østover mot Stillehavet, kan du av og til finne kjempestore røde og hvite “sneglehus” i sanden. Det er imidlertid ikke sneglehus - det er skallet til en blekksprut.

"Nautilus har overlevd siden tidenes morgen - mot alle odds."
"Nautilus har overlevd siden tidenes morgen - mot alle odds."

De fleste blekkspruter klarer seg i dag uten skall. Noen har dem fremdeles inne i kroppen, slik som akkaren, hvis indre skall ofte flyter på land langs norskekysten. (Godt kalktilskudd for undulater, for øvrig…) For noen hundre millioner år siden var det antagelig omvendt (ettersom bare harde kroppsdeler fossileres, kan vi ikke være helt sikre på dette), blekksprutene hadde skall.

Underklassen nautiloidea oppsto tidlig i ordovicium. De var opprinnelig en suksessrik underklasse frittsvømmende blekksprut. Mange millioner år senere oppsto en ny gruppe, ammonittene, fra nautiloidene. Vi kan dermed regne dem som mer moderne. De var ekspansive og konkurrerte ut sine forgjengere på den ene banen etter den andre.

Nautiloidene ble færre i antall, og syntes å være på vei ut - men de hang fast i mer perifere nisjer, nisjer artene i underklassen ammonoidea tilsynelatende ikke trengte å ta i bruk(?)

"De mer moderne ammonittene måtte derimot bite i tangen."
"De mer moderne ammonittene måtte derimot bite i tangen."

Så - etter flere hundre millioner år - kom asteroiden som drepte dinosaurene. Og ikke bare dem. Ammonittene gikk også med, og verden sto uten skallbærende blekksprut - hadde det ikke vært for nautiloidene.

De var der fremdeles, og overlevde denne støyten også. Og tar du deg en spasertur på stranda i Thailand, vil du se at noen få av dem er her fremdeles.

I dag finnes det seks arter i en slekt, Nautilus. De er få i antall, fremdeles truet av utryddelse, og holder det gående på dypt vann.

Naturens folkevogn

Hva er grunnen til at de overlever?

En forklaring kan være at de er godt designet. Selv om de ikke forandrer seg mye (det er jo et av kjennetegnene på et levende fossil), er de godt konstruert for den typen liv de lever. Dette er omtrent som med folkevogna: Selv om det ikke er den sammen modellen som ruller på veiene år etter år, er designet så godt at produsenten ikke ser noe poeng i å forandre for mye.

Skilpadden er en folkevogn!

En annen forklaring kan være at de innehar perifere nisjer. Nautilus ble trengt ut fra sine opprinnelige leveområder, og overlevde i utkanten. At de eksisterer i dag, skyldes kanskje at de som hadde alle “godnisjene” forsvant? Nautilus har derfor kunne utvide levesettet sitt igjen de siste titalls millioner år.

Isolert og beskyttet

En tredje forklaring, som er nesten lik den andre, er nettopp disse perifere leveområdene.

"Brachiopodene er stort sett borte, men lingula holder ut - på ugjestmilde steder."
"Brachiopodene er stort sett borte, men lingula holder ut - på ugjestmilde steder."

Vi kjenner for eksempel mer enn 30 000 forskjellige arter brachiopoder fra ulike geologiske perioder, men bare 260 representanter for denne muslinglignende dyrerekken har overlevd fram til i dag. (Mens muslinger har et høyre- og venstreskjell (som begge er skjeve), er brachiopodenes buk- og ryggskjell symmetriske om midten. Selve dyret er også forskjellig.)

Geologen Peter Ward beskriver i sin utmerkede bok “On Methusela’s Trail” den ene gangen i sitt liv han var så heldig å finne en lingula, en brachiopode. Den levde på Fiji, vanligvis et sted tett med dyr og planter. Men lingula levde for seg selv, isolert, på et sted det merkelig nok ikke eksisterte annet liv.

Dyr som har tilpasset seg et liv der ingen skulle tru at nokon kunne bu, de har kanskje en sjanse til å holde ut litt lenger - rett og slett fordi så få er villige til å gjøre dem rangen stridig?

De som vil lese mer om levende fossiler, bør prøve Peter Wards Pulitzer-belønnede bok “On Methusela’s Trail - living fossiles and the great extinctions” fra 1992.

I tillegg, noen bøker som berører ulike aspekter og problemer med utryddelse og katastrofer:

David Raup: “Extinction - bad genes or bad luck?”, 1991.

Officer & Page: “The Great Dinosaur Extinction Controversy”, 1996.

Vincent Courtillot: “Evolutionary Catastrophes - The sceme of Mass Destruction”, 1999.